Rampa  - hovedside

Historien om eremitten - kontakt til utenomjordiske for 100år siden

kort utg. av innholdet  i EREMITTEN

DEL1 av boken den gamles visdom

DEL 2 av samme  bok

om hvordan RAMPA "kom" hit til vesten (om prisippet "WALK-IN")

om krystallenes kraft og bruk av krystallkuler til kosmisk klarsyn og visjoner - beskrevet bl.a. av Lobsang Rampa

AURAEN  VISER SYKDOMMER - om det menneskelige energifelt - AURAEN -  

 ASTRALREISER -  

Tibetansk visdom

mer om  ASTRALREISER -  beskrevet  av Lobsang Rampa

teknikken bak astralreiser

JORDENS HISTORIE - nedtegnelser i huler i Tibet -  beskrevet bl.a. av Lobsang Rampa

Rampa om BØNNENS NATUR, FUNKSJON OG VIRKEMÅTE

 Gamle mysterier i Tibets høyfjell

"beyond the tenth"

cave of the ancients

"I believe"

"three lives"

"you -  forever"

"Da jeg hadde besøkt forskjellige klostre og vært til stede ved fem-seks balsameringer, kalte abbeden meg til seg en dag og sa:

- Kjære venn! Etter spesiell ordre fra "Den Høyedle" (Dalei Lama) vil du nå bli innvidd som abbed. Men siden du har ønsket det, kan du fortsatt få benytte tittelen lama, akkurat som Mingyar Dondup gjør. (Mingyar Dondup var hans spesielle lærer og var nærmest som en far for ham i klosteret).

Som en "gjenkjent inkarnasjon" ville jeg på ny få den rangen jeg hadde da jeg forlot jorden seks hundre år tidligere. Livshjulet hadde sluttet ringen.

En tid etter kom en gammel lama inn til meg og opplyste at jeg skulle gjennomgå seremoniellet ved "Den lille død".

Forberedelsene var både krevende og langvarige. I tre måneder levde jeg under strengt oppsyn. Forskjellige retter av urter som smakte fryktelig, var et ubehagelig tillegg til min daglige meny. Jeg ble formant til å holde tankene mine borte fra alt som ikke var rent og hellig. Som om jeg hadde mulighet for noe annet i et kloster! Selv tsampa (som var den eneste maten i klosteret - en tykk velling av ristet byggkorn og smør fra yak-melk) og te måtte jeg spise og drikke minst mulig av. Ubønnhørlig strenghet, absolutt disiplin, og lange, lange timer i meditasjon.

Etter tre måneder opplyste astrologene at nå var tiden inne, varslene var gunstige. Jeg fastet i fire og tyve timer til jeg følte meg like tom som en tempeltromme. Da ble jeg ledet nedover de skjulte trappene og gangene under Potala. Vi gikk ned i dypet, de andre med fakler i hendene, jeg uten noe. Vi gikk gjennom de samme korridorene som jeg tidligere hadde besøkt. Til slutt nådde vi enden og hadde en solid klippevegg foran oss. Men en diger stein ble svingt til side da vi nærmet oss. En ny gang lå foran oss, en smal og mørk gang med muggen luft og duften av krydder og røkelse. Da vi hadde gått et stykke nedover, ble vi stoppet av en mektig, gullbeslått dør, som ble langsomt åpnet. Det skrek i hengslene, og ekkoet forplantet seg i de tomme gangene. Her ble faklene slukket og smørlampene tent. Vi trådte inn i et hemmelig tempel, som var sprengt ut av den solide klippen under et vulkansk utbrudd. Korridorene og gangene hadde i sin tid ført flytende lava opp til krateret av vulkanen. Nå var det små mennesker som gikk her og trodde at de var guder. Og så måtte vi konsentrere oss om den oppgaven som lå foran oss, for dette var "Den hemmelige visdoms tempel".

Tre abbeder førte meg inn. Lamaene, som hadde fulgt oss, forsvant i mørket. Det var tre gamle abbeder, som var merket av alderen og gledet seg til å vende hjem til de himmelske marker. Tre gamle menn, kanskje de største metafysikere i hele verden, skulle gi meg den siste innvielsen. Hver av dem bar en smørlampe i høyre hånd og en rykende røkelsespinne i venstre. Kulden var intens, en kulde som ikke virket jordisk. Det hersket dyp stillhet. De få lydene vi hørte, gjorde bare stillheten enda dypere. Filtstøvlene våre var lydløse, vi gled av sted som gjenferd. Det lød en svak knitring fra de safrangule silkekuttene til abbedene. Til min skrekk følte jeg at hele kroppen dirret og kriblet. Hendene glødet som om jeg hadde fått en ny aura. Jeg så at abbedene også glødet. Den usedvanlig tørre luften og knitringen fra silkekuttene hadde utviklet en statisk, elektrisk ladning. En abbed rakte meg en liten gullstav og hvisket:

- Hold denne i venstre hånd og stryk den langs veggen når du går videre. Da vil den ubehagelige følelsen gi seg.

Jeg gjorde det, og det første elektriske støtet var så kraftig at jeg holdt på å hoppe ut av støvlene. Men senere merket jeg ingenting.

En etter en begynte smørlampene å lyse, tent av usynlige hender. Da det flakkende, gule lyset ble sterkere, så jeg kjempemessige figurer, dekket av gull og halvveis begravd av uslepne edelstener. En statue av Buddha raget opp i lysskjæret. Den var så veldig at lyset ikke nådde lenger opp enn til livet på den. Jeg skimtet en rekke andre statuer, som symboliserte lystene og alle de forskjellige fristelsene som et menneske måtte utsette seg for før han kunne realisere sitt jeg.

Vi nærmet oss en vegg, der det var malt et livshjul på femten fot. I det flakkende lyset så det ut til å dreie rundt, og det tvang sansene til å dreie med. Vi gikk videre inntil jeg var sikker på at vi ville støte mot klippeveggen. Men abbeden som gikk forrest, forsvant. Jeg hadde trodd at det bare var en mørk skygge, og nå viste det seg at det var en godt skjult dør. Den førte til en gang, som gikk nedover og nedover, en trang, bratt og svinget gang, der det svake lysskjæret fra smørlampene syntes å gjøre mørket enda mørkere. Vi følte oss forsiktig fram. Av og til snublet vi, av og til gled vi. Luften var tung og trykkende, og det føltes som om hele vekten av jorden tynget oss ned. Det var som om vi var trengt inn i verdens hjerte. Da vi hadde passert den siste svingen, åpnet en hule seg foran oss, en klippehule som glitret av gull - av gullårer og gullklumper. Veggene var et lag stein, et lag gull, et lag stein - og så videre. Høyt over oss skinte gullet som stjerner på en mørk nattehimmel. Det var som en mengde små speil, som kastet lyset fra smørlampene tilbake.

Midt i hulen sto et skinnende svart hus, det var bygd av polert ibenholt. Sidene var dekket av fremmedartede symboler, og jeg så samme type figurer som jeg hadde sett i tunnelen til den underjordiske innsjøen. Vi gikk bort til huset og inn gjennom den høye, brede døren. Der inne sto tre svarte steinkister med underlige utskjæringer og tegn. Det var ikke lokk på dem. Jeg kikket opp i dem, og synet av innholdet fikk meg til å holde pusten, og jeg var en besvimelse nær.

Jeg stirret igjen på dem, betatt og forferdet. Tre nakne skikkelser av gull lå foran meg. To menn og en kvinne. Hver minste detalj var nøyaktig gjengitt i gull (boken forteller tidligere hvordan Tibetanerne hadde tradisjon med å forgylde de innvidde med et tynt lag av gull (som "bladgull") etter at kroppen var "mumifisert" på en særlig måte) Men størrelsen! Kvinnen var minst ti fot (3m) lang der hun lå, og den største av mennene var ikke under femten fot. Hodene var store og litt kjegleformet på toppen. Kjevene var smale, og munnen hadde små, tynne lepper. Nesen var lang og tynn, mens øynene var bene og dyptliggende. Det var ikke døde figurer - de så ut som om de sov. Vi beveget oss stille og snakket sakte, som om vi var redd for å vekke dem. Jeg så et kistelokk på den ene siden. Det var inngravert et kart over himmelen på det, men stjernene virket så fremmede. Mine astrologiske studier hadde gjort meg kjent med nattehimmelen, men dette var helt forskjellig.

bildet: en ide om hvordan unge Lobsang opplevde dette underlige møtet med de fortidige guder der de med sine kjempekropper lå foran ham - som om de fortsatt levde slik de gjorde for årtusener siden da de koloniserte jorden fra Lyrasystemet og senere fra Pleiadene - jf div kontakt-møter med utenomjordiske

Den eldste abbeden snudde seg mot meg og sa:

Jeg svarte at jeg var det. De førte meg bort til en steinbenk, som sto mellom to av kistene. Her fikk jeg beskjed om å sette meg i lotus-stilling med bena over kors, ryggen rett og håndflatene opp-vendt. Fire røkelsespinner ble tent, en for hver kiste og en for benken. Abbedene tok hver sin smørlampe og gikk langsomt ut av rommet. Den tunge, svarte døren ble lukket, og jeg var alene sammen med legemene til dem som var døde i en fjern fortid. Tiden gikk mens jeg satt i meditasjon på steinbenken. Den ene smørlampen, som jeg selv hadde hatt med meg, begynte å putre og gikk ut. Et lite øyeblikk glødet veken, og jeg kjente lukten av brent tøy. Så svant også den.

Jeg la meg ned på ryggen og ga meg til å puste på den måten som jeg hadde lært gjennom årrekker. Stillheten og mørket var overveldende. Det var gravens stillhet.

Plutselig ble kroppen stiv og kataleptisk. Føttene ble følelsesløse og iskalde. Jeg hadde følelsen av at jeg døde, at jeg døde i det gamle gravkammeret over fire hundre fot under jorden. En voldsom skjelving for gjennom meg, og jeg hadde inntrykk av at det raslet og knirket som når en bretter ut gammelt lær. Gradvis ble gravkammeret fylt av et blekt, blått lys, som minne om måneskinn i et høyt fjellpass. Jeg følte at jeg svaiet, reiste meg og falt. Et øyeblikk innbilte jeg meg at jeg på ny var oppe i en drage, og at det ble ristet og trukket i dragesnoren. Da gikk det opp for meg at jeg svevde over mitt fysiske legeme. Som en røksky drev jeg av sted med et vindpust, som jeg ikke merket. Over hodet så jeg en glorie som en gyllen skål. Fra midt på livet gikk det ut en sølv-blå streng. Den pulserte av liv og glødet av livskraft.

Jeg så ned på mitt jordiske legeme, det lå som et lik mellom andre lik. Små forskjeller mellom mitt legeme og de tre kjempene ble langsomt tydelige for meg. Synet opptok meg fullstendig. Jeg tenkte på hvor sørgelig lite menneskene i dag vet og undret meg på hvordan materialistene ville forklare at disse kjempemessige skikkelsene eksisterte. Jeg tenkte - men da ble jeg oppmerksom på noe som forstyrret tankene mine. Det var som om jeg ikke lenger var alene. Jeg syntes å høre noen som snakket og oppfattet bruddstykker av uuttalte tanker. Brokete bilder begynte å dukke opp for mitt indre blikk. Fra det fjerne hørte jeg kimingen av en stor klokke med dype toner. Den kom nærmere og nærmere, og til sist var det som om den eksploderte inne i hodet på meg, og jeg så strimer av farget lys og lysglimt av ukjente farger. Mitt astral-legeme tumlet hit og dit og ble drevet av sted som vissent løv i høststormene. Jeg følte meg alene og forlatt, som et stebarn i et forvirret univers. Svart tåke senket seg over meg, og med den fulgte en ro og fred som ikke var av denne verden.

Den svarte tåken løste seg langsomt opp, og fra et eller annet sted hørte jeg drønnet fra havet og bølgene som slo mot klippene. Jeg kjente lukten av sjøsalt luft, og av tang og tare. Jeg lå makelig på ryggen i solvarm sand og stirret opp mot palmetrærne. Men en stemme inne i meg sa at jeg aldri hadde sett sjøen, og jeg hadde aldri hørt snakk om palmetrær. Fra en hule i nærheten hørte jeg latter og stemmer, stemmer som ble tydeligere da en lykkelig gruppe av solbrente mennesker dukket opp. Kjemper! Alle sammen! Jeg så på meg selv og så at jeg også var blitt en kjempe.

Min astrale oppfatningsevne mottok følgende inntrykk:

For talløse årtusener siden hadde jorden rotert nærmere solen, og i motsatt retning. Dagene var kortere og varmere. En mektig sivilisasjon vokste fram, og menneskene visste mer enn de gjør nå. Fra det ytre av himmelrommet kom en omstreifende planet og kolliderte med jorden i et forferdelig sammenstøt. Jorden vaklet, ble skjøvet ut av sin bane, og begynte å rotere i motsatt retning. Det oppsto stormer som pisket havet og sendte det innover land som veldige flodbølger. Jorden ristet under jordskjelvene. Landstrekninger sank under havet og andre hevet seg opp. Tibet hadde vært et varmt og behagelig land som lå ved kysten. Nå skjøt det opp i 12 000 fot over havflaten. Rundt landet reiste mektige fjellkjeder seg, og rykende lava strømmet nedover. I de fjerneste fjellene dannet det seg revner og dalfører, der dyr og planter fra en forbigangen tid levde videre.....

Jeg opplevde altfor meget til å kunne skrive om det i en bok, og en del av mine "astral-erfaringer" er så hellige eller private at jeg ikke kan sette dem på trykk.

En tid etter svant synene langsomt hen, og det ble mørkt. Gradvis mistet jeg bevisstheten, både astralt og fysisk. Senere fikk jeg en ubehagelig følelse av at jeg frøs. Jeg var blitt kald fordi jeg lå på en steinbenk i et iskaldt, mørkt gravkammer. Hjernen våknet til liv igjen.

Minuttene gikk, og et svakt lys nærmet seg. Smørlamper. Tre gamle abbeder.

Jeg reiste meg stivt og svaiet av utmattelse og sult. Ut av det "Uforglemmelige kammer" og opp gjennom de kalde, kalde gangene. Jeg holdt på å sige sammen av sult, og var overveldet av alt det jeg hadde sett og opplevd. Jeg spiste og drakk til jeg var mett, og da jeg la meg for å sove om natten, visste jeg at jeg snart skulle forlate Tibet og reise til underlige, fremmede land, som forutsagt. Og nå kan jeg si at de var og er underligere enn jeg hadde tenkt meg muligheten av….

til Rampa hovedsiden

tilbake til "ufo-kontakter"

fra boken Innvielse av ELISABETH HAICH