"Ulykken var den verste ting som
noen sinne hadde hent meg, men også det beste! Jeg vil dele denne
opplevelse fordi det er basis for hva jeg lærte og hvordan jeg
lærte det:
"Det var en strålende sommerdag i
juli 1994 i Cleveland, Ohio og trafikken var stor på motorveien.
Jeg kjørte vår mini-van. Jeg var temmelig stresset. Min mann og
jeg hadde nettopp kommet tilbake fra SC natten før med mor, far
og deres tre hunder. Hans far hadde hatt slag uken før, og de
skulle bli hos oss mens han kom seg. Det ble tilslutt et helt år.
Jeg skulle kanskje fortelle at vi hadde seks barn boende hjemme
fra 5 til 17år, samt en hund.
"En bil var i midtfeltet til venstre
med et flatt dekk og en gjeng guttespeidere sittende på gresset.
Jeg hadde kjørt greit i flyt med trafikken i høyhastighetsfila
da bilen foran meg saknet farten for å kjøre inn til
gressmidt-rabatten for å hjelpe dem. Da jeg satte foten på
bremsen så jeg i speilet og så kun grillen på en semitrailer.
Det var bokstavelig mitt verste mareritt. Jeg ble skrekkslagen og
i panikk. Jeg husker jeg ropte ut høyt: ”jeg kan ikke tro jeg
skal dø i dag!”. Det gikk ca tre sekunder fra jeg så ham til
jeg var truffet, men disse tre sekunder forandret mitt liv
totalt!!.
Øyeblikkelig stoppet tiden…det ble
evighet. Jeg var alarmert, klartenkende og kjørte fortsatt
gjennom hele prosessen. Jeg var i kroppen, men tatt ut av Jordens
tidsramme. Det var ingen lyd- alt var stille og rolig. Jeg snakket
ut høyt gjennom hele samtalen mens HANS svar var i form av tanker
plassert i mitt hode. Med tiden stoppet kom en sterk følelse av
enorm kjærlighet som vokste sterkere og sterkere. Panikken var
erstattet av kjærlighet som gav meg slik en rolig følelse, og
jeg var ikke lenger redd. Jeg var omfavnet. Jeg hadde følt
kjærlighet som dette før. Instinktivt viste jeg dette var gud.
Tenk på noen som elsker deg dypt -
og gang (x) den følelsen med en million og kanskje vil du komme
nær til min følelse. Jeg merket det var to andre med meg. Vet
ikke hvordan - men viste den ene var min bestemor. Det tok meg syv
år å finne ut hvem den andre var. Jeg ville gråte men det var
ikke tid…
De fleste av oss går gjennom livene
opplært til å tro på gud. Jeg var oppdratt i et svært strengt
romersk-katolsk hjem av foreldre som lærte oss det de hadde lært
av sine foreldre. Ok - jeg ”trodde”-men var sint på ham av
ting som hadde skjedd i barndommen og i livet ellers. Nå hadde
jeg fått bevis på at det virkelig er en gud. En kjærlig gud -
ikke noe helvete, ingen ild-og helvete-gud..
Jeg fikk en revy av mitt liv i farger.
Jeg måtte se og føle alt det gode jeg hadde gjort - også det
gode jeg ikke engang viste jeg hadde gjort. Jeg kunne faktisk
føle gleden som hver person følte da jeg berørte deres liv på
en kjærlig måte. Å se mine vilkårlige handlinger av vennlighet
ga meg mest glede, fordi jeg var istand til å føle forskjellen
jeg gjorde i noens liv som jeg ikke hadde forstått da det skjedde
- jeg kjente dem ikke engang. Jeg ble vist at det ikke er de store
tingene som vi gjør hver dag som teller, men de små ting. Små
handlinger av vennlighet betyr så mye for Guddommen.
Men jeg måtte også se de sårende
tingene jeg hadde gjort - selv de jeg ikke viste jeg hadde gjort.
Måtte føle de personers sårethet jeg forårsaket. Men gud
dømte meg. Jeg så på mine handlinger, med gud ved min side, som
elsket meg mens jeg dømte meg selv - og tro meg, - ingen kan
dømme hardere enn en selv…(hun
kaller vesenet ved sin side her gud - andre kaller dette lyset for
”overselvet” - som igjen er ”koplet” stadig høyere ”oppover”
til ALT tilslutt når det høyeste ALLVESENET. rø-anm.).
Gjennom revyen var jeg så skamful, men
det var intet gjemmested. Min umiddelbare tanke var: ”jeg er
klar, jeg tilhører helvete, fortjener ikke å gå til himmelen”.
Men det føltes som han holdt min arm da jeg skulle reise til
helvete og sa: ”vent litt unge dame - du blir her. Du forstår
ikke og jeg skal forklare deg dette.” Han spurte ”hva
annerledes valg kunne du gjort? Hva lærer du av dette? Dette var
ikke den straffende gud som jeg var lært å tro på! Jeg innså
at han allerede hadde tilgitt meg! Men jeg hadde en tøff tid i å
tilgi meg selv. Han viste meg hvordan jeg kunne ikke kunne slippe
til hans kjærlighet, uten først ha tilgitt meg selv. Å straffe
meg selv gjorde meg ikke bedre i hans øyne, og han ønsket jeg
skulle HANS KJÆRLIGHET.
Da jeg i stand til å akseptere at gud
bare elsket var det lettere for meg og åpent- ærlig se på livet
mitt. Jeg hadde så mange spørsmål - jeg ville lære. Gud elsket
meg slik jeg elsker MINE barn - uten forbehold, men med ønske om
at de skal lære seg ansvar for sine handlinger. Men han viste meg
at jeg kunne ”drepe” mine barn med ord. Jeg kunne føle deres
smerte. Jeg gjentok ”jeg er så lei for det” og HAN bare
elsket meg!
Jeg kunne spørre og jeg spurte hvorfor
jeg hadde fått slike foreldre. Han viste meg barndommen og livet
mitt. Jeg hadde valgt dette livet for å LÆRE og fortsette mitt
arbeide her. Men jeg gjorde mange ”feil valg” fordi jeg ikke
hørte på meg selv eller stolte på meg selv. Jeg brukte alt for
mye tid med å sammenligne meg selv med andre. Jeg gjorde det jeg
trodde ble forventet av meg av andre. Men jeg så nå at livet var
en skole med en eksamen før vi kom hjem. Hele erfaringen var
forbløffende, fordi jeg følte min hjerne hadde blitt åpnet opp
for hele universet! Alt var så hensiktsmessig - leksjonene så
enkle - det var kun om KJÆRLIGHET!
