Utdrag fra bok som planlegges utgitt i løpet av første halvdel av -99, kan bestilles fra Polaris, 2338 Espa, tlf.62 58 08 86 pris ca.kr178
boktittel: Jordens fjernhistorie i et nytt lys
"himmelsønnene om syndfloder og ragnarokk" (Polaris 1999)
billedmateriale bare i liten grad gjengitt her, se i boken.
Forord
Denne bok vil nok for mange være en merkelig sammenblanding av vitenskapelige facts og fremmede hypoteser, som ganske sikkert går langt utover hva gjennomsnittsmennesket enda kan forstå eller si tro. Men det er heller ikke meningen at man skal tro på noe av dette som her serveres - man må gjerne se på det som "fortids science fiction".Men det henstilles dog til leseren å ha et åpent sinn, og det antas at mange også intuitivt vil føle at stoffet berører virkeligheten på en kanskje skremmende logisk måte! Men det forutanes at det meste av bokens tanker og teorier ikke vil bli gransket eller bekreftet før om adskillige årtier - for ikke å si århundrer. Første delen er en beskrivelse av et historisk scenario som tilsynelatende går langt utover det som det i første omgang går an å bevise. Men etterhvert som beretningene kommer nærmere i tid, vil det refereres til mer eller mindre kjente historiske begivenheter - f.eks. "syndfloden" - og de mange samtidige krøniker og nedtegnelser som er funnet rundt denne.
Og jeg våger da den påstand, at ettersom de mange historiske data som fremkommer her, i stor grad kan bekreftes av både nyere arkeologiske funn, oppdagelser av undersjøiske funn og den lange listen av spor etter de kataklysmiske begivenheter som i de få siste årtusener har rammet Jorden - burde det være grunnlag nok til å se på de øvrige av de "utenomjordiskes" opplysninger, som ikke kan bekreftes av funn eller parallelle opplysninger - med grader av sannsynlig sannhet. Forfatter av denne bok har her forsøkt å trekke paralleller - og slik utlede sammenhenger - mellom forskjellige kjente og ukjente jordiske forskere og forfattere, samt de egentlig sensasjonelle "utenomjordiskes" opplysninger. Innledning Mange vil nok se på den følgende beretning som det rene eventyr eller science fiction, og kun fremtiden og/eller den enkeltes egne indre intuitive fornemmelser, samt egen søkning - kan individuelt avgjøre hva som riktig av den følgende beretning om Jordens fjernhistorie. For øvrig må vi ta med i betraktning at historien eller fortiden ikke bare inkluderer denne virkelighet eller dimensjon, men foregår parallelt i såval høyere frekvensplan som også sideløpende fysiske plan. Men hvert plan har sin egen fortid og historie, selv om begivenheter på ett plan påvirker de andre.
Mange vil sikkert føle seg provosert ved at det her fremlegges forklaringer på både den gammeltestamentlige gud, såvel som andre guder - som "kun" værende noe "eldre søsken" fra Kosmos. Men da alle menneskers liv i sin absolutte, dypeste identitet - er et evig vesen, ånd eller bevissthet, føler eller fornemmer mange mennesker helt naturlig at det finnes såvel en høyeste åndelig bevissthet(Gud), som et liv etter dette. Og dette er logiske sannheter som åndsvitenskapen og delvis parasykologien kan påvise! De som kan "tro", trenger dog ikke bevis. Men det finnes nok av "bevis" på de høyere verdeners/dimensjoners eksistens, men dette ligger utenfor denne boks rammer, og det henvises da til studier av f.eks. Martinus' omfattende livsvitenskapelige eller kosmiske analyser. Det er særlig den "ytre" fysiske verdens fjernhistorie som primært her skal belyses. Mange av bokens informasjoner er først og fremst hentet fra de kontaktreferater som ble nedskrevet av sveitseren Eduard Meier - etter sine mange møter med Pleiadiske romfolk fra 1975 og noen år fremover. Denne kontaktsak er meget grundig gransket vedr. de ytre "beviser" (hundrevis av sylskarpe bilder, smalfilm med opptil 3 fartøyer filmet samtidig på relativt nært hold, lydopptak, mineralprøver, etc.). Dette er utførlig behandlet i boken "Lightyears" skrevet av amerikaneren Gary Kinder, og utgitt i -87 (norsk utg. "Gudene kommer tilbake" - Hilt og Hansteen a.s 1990). Han var en av flere journalister som på 70- og 80-tallet dro til Sveits for å "avsløre" Meier, men som med de andre som kom saken på nært hold, og slik fikk se hva som egentlig foregikk, ble innstillingen raskt forandret.
Men det er særlig den pensjonerte flykaptein og nå ufo-etterforsker; Wendelle Stewens, i samarbeide med Tom Welch og Lee Elders - som i flere bøker har beskrevet og omtalt den etterhvert berømte "Meier-saken". Men disse bøker av Wendelle Stewens omhandler mest forskning og undersøkelser rundt det å bevise kontaktene og bildeenes ekthet, og ikke så mye av selve "romkontaktenes" budskap kom fram i disse bøker. Samtidig er disse bøker av Stewens fra første del av -80 årene, nå meget vanskelige å oppdrive, og denne "ytre" del av tilfellet blir ikke berørt i denne artikkel.(Mye inf. fra Wendelle Stewens finnes på nett-adr......) Omtrent samtidig med Stewens - i 76-77, hørte jeg for første gang om denne saken der den ble noe ironisk omtalt et ufo-tidsskrift som jeg abonnerte på. Kort tid i forveien hadde jeg kommet over en omtale av Velikovskys teorier om et relativt nær-fortidig kaos i solsystemet; hvor Venus angivelig flere ganger var nær ved å kollidere med bl.a. Jorden.
"Noe" i meg sa at dette var riktig. Det som dog knyttet dette til denne ufo-kontaktsak, og som for meg "beviste" at kontakten var reell, var at nevnte kontaktperson i et kort referat i nevnte tidsskrift - omtalte Venus' rolle i dette himmeldrama. Samtidig som tidsrammen fra Velikovskys bøker passet meget eksakt. Men dog kom denne "ufo-kontakten" med opplysninger om hvordan dimensjonsharmonien i dette kaos ble forstyrret, samt mye mer som vekket min nysgjerrighet. Det skulle dog gå over 20 år før kontaktreferatene fra denne sak kom meg i hende, slik at jeg kunne få det hele mer detaljert bekreftet, og som satte denne impulsen igang med å skrive nærværende bok. I disse mellomliggende 20 år skulle "skjebnen" føre meg inn i dyptgående åndelige studier, hvor særlig Martinus' kosmiske analyser har vært fokuset. Og "tilfeldighetene" ville at den første bok av Martinus som jeg kom over høsten -78, nettopp var "Livets Bog" del 3, hvor han i stk.667 bl.a. omtaler hvordan disse fortidens syndflodsberetninger hadde sin opprinnelse i "klodenes kamper" - ut fra samme kloders/menneskers krigerske natur.
Noe senere kom amerikaneren Randolph Winters over "saken", og etter mange besøk hos Meier hvor han fikk tilgang til de opprinnelige kontaktnotater, søkte også han seg kallet til å utgi deler av disse på engelsk, gjennom flere bøker og hefter midt på 90-tallet. Meiers egen gruppe med det forkortede navn FIGU (Freie Interessengemeinshaft für Grenz- und Geisteswissenschaften und Ufologistudien) hadde riktignok gjort disse utenomjordiske informasjoner tilgjengelig på tysk, men det var fra dem ikke ellers ikke gjort videre oversettelser til andre språk. Når det gjelder beskrivelser om Meiers spesielle liv og hans innledende kontakter til de utenomjordiske, så er dette beskrevet i et eget kapittel et annet sted i boken her.
Pleiadernes undervisning tok sikte på å forklare at jordmennesket ikke er alene i Universet, og gi menneskeheten konkrete, gode fotografiske bevis på andre kosmiske sivilisasjoners eksistens. De gir ingen detaljert åndelig veiledning, men den livsvisdom som ble gitt, er helt på linje med øvrig åndelig visdom. Bevisst forsøker de å ikke suggerere fram mer tro enn det allerede finnes i menneskeheten, og i stedet for å personifisere Allmakten som Gud, bruker de betegnelsen "Skapelsen" - som brukes synonymt med andre åndelige bøkers bruk av betegnelsen Gud. De påpeker stadig den slaviske, uselvstendige vei som så mange mennesker er blitt ledet inn på via de mange jordiske religioner - som har kneblet menneskets egen tenkeevne. Derfor tar de utgangspunkt i den ytre synlige verden, og gir mest mulig av forklaringene på den basis, uten å skulle henvise til de mange høyere dimensjonsplan, som mye av dagens new-age litteratur opererer med. Det kan virke som de ikke mentalt kan overblikke så store kosmiske perspektiver som Martinus gir uttrykk for i sine kosmiske analyser. I hvert fall er det ikke beskrevet kosmiske kretsløp så store som "spiralkretsløpet" som Martinus benevner det - i dette materiale som disse kosmiske veiledere har gitt, men ellers gir de svært mange opplysninger om galaksens og rommets struktur. Også visse opplysninger om "parallelle fysiske plan", som jeg ellers kun har funnet forklaringsmodell til i bokheftet "En Alternativ Kosmologi" (av T.Alfstad, utgitt i 98).
Kapittel 1
Jordens fjernhistorie
Jordens fjernhistorie er bare i noen grad kjent for perioden før 1200 f.kr. Det finnes sanskrit bokruller som dateres tilbake til ca. 1200 f.kr., og ellers den såkalte Maya-kalender og "Dødehavsrullene" som ble funnet i -47, som på arameisk omskriver tiden ca. 200 f.kr. - og det er disse kilder som Pleiaderne mener er de mest nøyaktige for denne tidsperiode. Det gamle testamente mener de er "fikset på" ved flere anledninger av religiøse grupper, og er således ikke nøyaktig. Det som for undertegnede får denne følgende oversikt til å virke troverdig, er som nevnt over de mange opplysninger som bekrefter Velikovskys meget underbygde teorier og omfattende forskning om et relativt nærtidig kaos i solsystemet - som opptok meg enormt i -78/79. Ellers stemmer dateringen av oppførelsen av den store pyramide ved Giza, temmelig godt med de opplysninger den danske klarsynte Martinus har gitt om dette. Mer om dette senere Pleiaderne har fulgt Jordens utvikling i meget lang tid, og har derfor videregitt opplysninger om dette.
De forteller at Jorden er mer enn 640 milliarder år gammel, dette da regnet siden dens gassformige, opprinnelige tilstand. Livet begynte å utvikles for ca. 6 milliarder år siden, men ellers er sporene fra disse fjerne epoker utslettet av utallige pol/akseskift med kontinent-hevninger/senkninger og tilhørende flod-bølger - "syndfloder" - som de gamle nedtegnelser forteller om. Sporene av disse sivilisasjoner er derfor for lengst begravet under hav, vulkanlava eller jord og sand. Det er imidlertid gjort mange funn som går på tvers av de rådende teorier om Jordens fortid - og dette har blant flere, en annen kjent sveitser - Erich von Däniken - beskrevet i sine mange bøker, som jeg vil referere nærmere til senere. Et lite eksempel på konkrete spor etter fortidige sivilisasjoner kan trekkes fram allerede her.: I en gruve i Transvaal i Sør-Afrika funnet perfekte metallkuler - hver med 3 parallelle riller - i et geologisk lag som er datert til en alder av 2800 millioner år. Inntil 1979 var det funnet mer enn 200 av dem i disse gruver,(se f.eks. Illustrert Vitenskap nr.3-95 og UFO-aspekt nr.1-80).Disse kuler med diametere fra 3-10 cm er funnet i avleiringer av mineralet pyrofylitt, og vitenskapsmennene har ingen forklaring på deres opprinnelse. Men de er alle enige om at de er kunstig fremstilt, selv om altså deres alder skulle tilsi at det på denne tiden kun skulle finnes primitive encellede organismer på Jorden - etter de rådende teorier å dømme.
Man må regne med at dette kun er et av mange funn som viser at kloden har båret sivilisasjoner mye lengere enn de få årtusener som vitenskapen overblikker idag. Man må også regne med at mange slike funn som slett ikke passer inn i de godtatte teorier, i høy grad blir holdt skjult, for ikke å true den rådende "vitenskapelige" tro. For - det ville vær naivt å tro noe annet - mye makt og prestisje ville dagens etablerte professorer og "besserwissere" miste, dersom hele deres fagområde og teorier mer eller mindre skulle smuldre opp, dersom helt nye teorier om bl.a. Jordens fortid og utvikling skulle få utbredelse. I tillegg all den makt som kirken og de verdensomspennende innflytelsesrike religiøse krefter ville miste, dersom klare indisier (be-)viste at deres fremstillinger ikke "holder" rent historisk eller åndelig sett. Ja, i et brev til den meget seriøse ufo-etterforsker Wendelle Stewens,som gjengis i hans bok Ufo-contact from the Pleiades, side 229 - innrømmer en overvåkningsagent at nettopp disse argumenter er tungtveiende i myndighetenes hemmeligholdelse av denne type informasjon.
INTERSTELLARE REISER ALLEREDE I FJERN FORTID
En annen ting man må akseptere dersom man skal adoptere Pleiadernes "historie-undervisning", er at disse fjerne himmelsønner hadde utviklet teknologi til å kunne reise mellom stjernene. Dette har jo Erich von Däniken forsøkt å sannsynliggjøre i sine etterhvert mange bøker om nettopp dette emne, og ellers i boken vil jeg sitere ting fra nevnte Däniken. Dette at det i allerede i fjerne tider kom besøkende utenfra stjernene, vil nok være vanskelig å akseptere for moderne mennesker, som ser på vår - dagens - teknologi som noe enestående, selv om vi enda ikke kan reise interstellart. Andre åndelige "troende", ser for seg den begrensning at slike interstellare reiser ikke kan gjennomføres før moralen til de reisende er fullkommen, men dog finnes det også mange legender om kriger mellom gudene som kom fra stjernene. Også mer om dette senere.
Pleiaderne er en svært gammel rase med informasjon om mange forskjellige sivilisasjoner som går 22 millioner år tilbake i tid, og ettersom de forteller at våre forfedre også var deres, har de oversikt over alle de språk som har vært brukt på Jorden. Forøvrig har de teknisk-mentale metoder til å kunne lære seg ethvert jordisk språk på meget kort tid. Det følgende er da en historisk gjennomgang av den del av Jordens historie, som denne Pleiadiske gruppe fra planeten "Erra", - har oversikt over, og videregitt til kontaktpersonen Meier i de mange direktemøter som foregikk i det Sveitsiske høyland midt på 70-tallet. Etter disse direkte møter som vanligvis foregikk i et av de mange "stråleskip" som de disponerte over, ble samtalene som var blitt innspilt i avanserte computere, i ettertid overført til Meier som skrev dem inn på sin skrivemaskin i en slags automatskrift. Deres hjemplanet "Erra" - som er nesten identisk i størrelse i forhold til Jorden - eksisterer i en noe annen dimensjon enn Jordens materie - eller frekvensplan, og i de senere opplysninger fremgår det at dette system ligger lenger "bak" og noe dimensjons-forskjøvet, i forhold til de for oss synlige Pleiade-stjerner.
DEN FJERNE KOLONISERING AV JORDEN
For 22 millioner år siden - romreisende fra Lyrasystemet ( Stjernebildet Lyren - ca.25 lysår borte - med stjernen Wega). Fra Lyrasystemet kom det store menneskelige vesener for 22 mill. år siden, og etablerte kolonier her i systemet. De hadde enda "primitiv" teknologi, slik at deres reise hit tok meget lang tid, og ved ankomsten fant de ut at det allerede da fantes meget primitivt menneskelig liv her. Over de neste årtusender gjorde lyranerne flere besøk her, og lagde små midlertidige kolonier. De kom fra en mye større planet enn Jorden, og derfor var de meget store - 20 til 30 fot høye. De hadde hvit hud, blondt hår, blå øyne og hadde en meget krigersk mentalitet. De brukte sin teknologi og åndelige kraft til å ta kontroll over andre raser i galaksen. (om de var fullt "fysiske" som vi idag, står det intet om).
Men på et tidspunkt kom en kjempekomet - en utslynget kjempeplanet og etterhvert kjent som "ødeleggelses-kometen" - inn i det lyriske planetsystem, og 2/3 av deres rase ble utslettet, all teknologi ble ødelagt og de mistet kontroll over sitt klodeimperium. Men etter årtusener hadde de igjen reparert samfunnet og teknologien, og ble igjen dominerende i galaksen. Pleiaderne forteller at lyranerne stadig ødela sine samfunn i brutale kriger, som det iblant tok årmillioner å gjenskape. Denne nevnte komet har jfr. Pleiadernes opplysninger skapt ødeleggelser i mange solsystemer i denne vår "lokale" del av Melkevei-galaksen. Mer om denne komets opprinnelse et annet sted i denne bok. Vi går da videre i Semjases fortelling om Jordens fjerne historie:
387.000 f.kr. - de første faste bosetninger på Jorden.
En ny krig hadde brutt ut i lyrasystemet, og de fra den tapende front hadde flyktet til Jorden. De lokale jordboere var primitive og ble snart av inntrengerne brukt som slaver, mishandlet og ellers brukt til eksperimentering; bl.a. parring med dyr. Kolonien ble et eksempel på den mørkeste side ved det primitive, intelligente, men dog ufølsomme mennesket. Når de øvrige lyranianere senere ankom og oppdaget miseren, ble det besluttet å ta teknologien og romskipene fra dem, og overlate disse 144.207 krigere til seg selv - uten teknikk på Jorden. De fleste døde dog ut etter noen årtusener, men ble nå endel av Jordens eller Jordmenneskenes inkarnasjonsyklus. Enkelte av de lyranske autorative ledere hadde utviklede åndelige krefter, og ble kjent som Ishwish'er - som betyr gud eller visdomskonger. De omtales også med betegnelsen JHWH, og sporene etter disse finnes i den jødiske bibel. Bare i den hebraiske delen av Bibelen, forekommer dette ordet nesten 7000 ganger! (Men mer om den jødiske Jehova senere).
Deres åndskraft tillot dem å leve i årtusener, og de hersket over talløse sivilisasjoner - men med brutal makt. Menneskene var enda i høy grad instinktledet, og måtte som "flokkdyr" ledes av sterke ledere. 228.000 f.kr. - flukt fra lyra til Pleiadene. En Ishwish ved navn Asael innså håpløsheten i disse kriger og flyktet vekk fra konfliktene med 360.000 mennesker i 183 store og 250 mindre romskip. Lenge reiste de gjennom rommet, og etterhvert kom de frem til det unge stjernesystemet Pleiadene, som besto av 254 stjerner eller soler. De oppkalte det dog dengang etter lederen Asael for Asael-systemet -. Det fantes allerede noen få koloniserte planeter med primitive mennesker der - som dog ikke var noen trussel. De landet og etablerte deres nye samfunn på tre forskjellige planeter rundt stjernen Taygeta.
Livet var hardt og vanskelig, og det tok 300 år før sivilisasjonen av disse titanmessige flyktninger fra Lyren-området hadde tilpasset seg miljøet. Etterhvert kom dog gamle talenter i erobring frem, og de erobret det som på Jorden er kjent som Hesperide- systemet, og som også hadde planeter som var bebodd av lavt utviklede menneskelige former. Disse ble undertvunget under erobrerne, og i løpet av få århundrer ble det der skapt en ny kultur som var kolonisert av immigranter fra Asael-systemet, som senere ble kalt Pleiadene eller Syvstjernen. 226.000 f.kr. - tiden med Pleia Etter Asaels død overtok hans datter Pleia styringen, og ble en "ishrish" (betyr egentlig kvinnelig visdoms-dronning, men vi må forstå at i denne del av Jordens utvikling, var det hensikten at den enda umodne menneskeheten skulle ledes av sterke førere - og gradvis ned i mørket. Det er dette Martinus kaller de fortidige mørke verdensgjenløsere).
Men hun fortsatte sin faders erobringstrang. Mens romskipene under hennes ledelse gjennomsøkte rommet, kom de på sporet av ødeleggelses-kometen, som for mange årmillioner siden hadde vært en ødeleggende kraft i lyra-systemet. De fulgte den, og kom slik inn i solsystemet her. Året 225.000 f.kr. fant de altså Jorden og ble overrasket over å finne en liten gruppe usiviliserte mennesker her - restene av den fortidige Lyranske straffekoloni. Noen var brune, og andre av blandete farger, men de fleste var hvithudede. Pleiaderne hadde her kommet over en koloni som var grunnlagt av deres fjerne forfedre, som var degenerert til et primitivt samfunn. Det ble nå besluttet å kolonisere 3 planeter i vårt solsystem; Jorden, Mars og Maldek/Milona. Restene av denne sistnevnte planet utgjør idag det kjente asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Disse 3 planeter var imidlertid meget ugjestmilde og livsfiendtlige.
At det må ha vært fysiske livsbetingelser på Mars i fortiden, antyder de tydelige spor etter vann som nå er funnet på denne planeten. Romsondene Mariner 9 og Viking 1 og 2 tok bilder som ble kommentert slik av Harold Masurky, U.S.Geological Survey: "Vann har spilt en aktiv rolle i planetens evolusjon. Det mest overbevisende beviset for dette var de mange bilder som viste dype, buede kanaler som engang kan ha vært floder....Vi kan ikke dra noen annen konklusjon enn at det er effektene av vann på Mars vi ser". Viking 2 rapporterte om frost på marken der den landet, som besto av en kombinasjon mellom frosset vann og kulldioksyd. Og man kunne i 1979 fastslå at Mars sin hvite nordpol virkelig består av is.
***
Få år etter koloniseringen av nevnte planeter startet en mindre krig på Jorden, og mange av vitenskapsmennene dro da tilbake til Asael-systemet som nå ble oppkalt etter Pleia for Pleiadene, men Pleia beordret dem raskt tilbake til Jorden, for å stanse krigen her, og tingene roet seg etterhvert ned. 196.000 f.kr. - en ny krig bryter ut på Jorden Pleias styre ble etterhvert avsluttet, og Pleiaderne falt inn i en periode av en mørk tidsalder, da deres store samfunn igjen kom i kriger, og i 30.000 år var Pleiadernes kolonier i vårt solsystem uten deres lederskap. Men krigene startet også noe senere her på Jorden, og Pleiaderne forsøkte å stanse dem, men de gav opp, men tok noen "Jord-Pleiadere" med "hjem". Bare noen få ble etterlatt her på Jorden, som dog langsomt degenererte og ble mer forvillet. De blandet seg etterhvert med de som i fjern fortid var "nedsatte straffanger" fra lyra-systemet. Pleiaderne avla dem dog jevnlig besøk under perioden av titusener av år. Koloniene på Mars og Maldek/Milona hadde så langt forblitt fredelige, men bare 40 år senere startet også på Maldek/Milona en voldsom krig, som endte med at hele planeten ble sprengt i stykker- restene er det vi nå kaller asteroidebeltet. Denne katastrofen kastet Mars ut av sin bane, og utslettet alt fysisk liv der. Men fortsatt finnes det fjerne fysiske spor etter disse sivilisasjoner der, men ettersom denne sivilisasjon ligger så langt tilbake i tid, er disse spor sterkt forvitret.(Jfr. bildene av "Mars-ansiktet" og "pyramidene", som romsonden Viking 1 Orbiter tok den 25.juli- 76).
Igjen hadde den lyriske kampånd forårsaket død over millioner, og skapt destruksjon av det fysiske liv på to planeter. I nesten 200.000 år har altså dette solsystem vært "invalidisert" etter at det dengang mistet en planet - et "organ i solkroppen". Det blir på en måte å sammenligne med en syk person som blir kraftig redusert etter at han har mistet/fjernet et vitalt organ. Før vi går videre i den historiske gjennomgang, skal vi se nærmere på disse planetrestene som utgjør det såkalte asteroidebeltet.
*
ASTEROIDE-BELTET
Astromene Titius og Bode fant ut allerede for 200 år siden at det måtte finnes en planet mellom Mars og Jupiter, dette etter systematiske beregninger basert på de øvrige kjente planeters avstand fra solen. Det viste seg at disse var plassert etter et bestemt matematisk forhold - og den kalles fortsatt Titius-Bodes lov. Men først ut på 1800-tallet ble selve dette belte av astronomiske smålegemer/småplaneter optisk kartlagt og gransket. Asteroidebeltet består av mer enn 1500 større og mindre "klippestykker" fra under en kilometers tverrmål, og opp til den største på 770 km. De fleste er mindre enn 80 km i tverrmål. Av de mindre stykker, finnes det titusener - og de fleste av disse "flyvende klippestykker" ligger idag i bane mellom Mars og Jupiter, mens noen få kommer inn i banen mellom Mars og Jorden. To "asteroide-skyer" følger også Jupiters bane - de såkalte Trojanerne. Iblant kommer det asteroider faretruende nær Jorden.
I 1937 passerte asteroiden Hermes - med en diameter på en kilometer - Jorden, i en avstand på 780.000 km, som dog utgjør godt over avstanden til Månen. Hadde den kollidert med Jorden, ville energien tilsvart ca. tre millioner "Hiroshima-bomber" - sprengt samtidig!! Forsommeren 1996 skjedde det igjen - en asteroide hadde kurs direkte mot Jorden.(stort oppslag i bl.a. Berlingske Tiende for 5-20-96). Den ble oppdaget tirsdag 14.mai -96 av astronomen T. Spahr ved University of Arizona, og i løpet av torsdag og fredag fikk man utregnet, at den muligvis ville treffe Jorden i løpet av søndag den 19.mai! President Clinton og hans krisestab ble kalt sammen, og styrkene i NASA ble alarmert og hadde kjempeblokken under kontinuerlig overvåkning. Telegrafer og telefaxer rødglødet Jorden rundt, uten at vanlige mennesker viste hvilken fare som truet. I løpet av lørdag den 18.mai ble asteroiden beregnet til å styrte et sted på den vestlige halvkule, muligvis i Stillehavet. I fall det skjedde, ville tårnhøye bølger reise sig og skylle over det meste av Jorden, og især ødelegge alt og alle i kystnære områder rundt Stillehavet. Hundrevis av millioner mennesker og dyr ville dø.
En virkning ville også være enorme skyer som steg langt opp i stratosfæren, slik at sollyset ville forsvinne i lange tider, det ville bli som en lang natt. Hvor lenge denne tilstand ville vare, viste ingen - men et sted mellom noen uker og noen måneder. Det ville verden over bli en omfattende hungersnød og raskt et enormt antall hungersdøde. Etter hektisk aktivitet fredag natt - ble det besluttet å ikke alarmere sivilbefolkningen. Ingen ville være i stand til at hjelpe dem uansett - og hvor skulle de flykte? Men den gang for få år siden var det altså kun få timer om å gjøre, før det totale ragnarokk (igjen) hadde blitt sluppet løs. Hvis asteroiden hadde kommet bare 4 timer tidligere, hadde Jorden blitt voldsomt kvestet. Neste kritiske møte er for Jorden beregnet å være i år 2.000 - iflg. astronomenes utregninger. Asteroiden veier nok en million tonn, antydet Richard West dengang, som var dansk informasjonssjef på ESO, det europeiske Sydobservatorium. En kollisjon med Jorden ville ha utløst en eksplosjon tilsvarende med samtlige atomvåpen i USA og Russland avfyrt samtidig!!
Men tilbake til asteroidebeltet og teorier rundt dets dannelse. Selv enkelte "seriøse" astronomer støtter teorien om at dette belte av små klippestykker, kan utgjøre restene av en fortidig planet, men at denne planet skulle ha blitt ødelagt av menneskelige vesener - vil nok ikke mange tro på blant disse. Teorien om at asteroidebeltet er restene av en ødelagt planet, støttes også av flere russiske vitenskapsmenn.
Professor Evgeni Krinov som var leder av den tidligere sovjetkomiteen for meteoritter, uttalte: Tektitter, som er en kombinasjon av metaller som er smeltet sammen til et glasslignende stoff, omtrent på størrelse med valnøtter, kommer til oss fra Asteroidebeltets område. Vi tror at dette Asteroidebeltet er fra en planet som gikk i stykker etter en kjernefysisk eksplosjon på overflaten. Professor Felix Zigel ved luftfartsverkets institutt i Moskva, sa at denne eksplosjon må ha vært kjernefysisk - for kun et så voldsomt lufttrykk kunne ha frembrakt den intense hete som er nødvendig for å danne disse tektitter. Det som sannsynligvis hente, var en krig mellom sivilisasjonene på Phaeton (Maldek), forårsaket en kjernefysisk katastrofe. Deler av denne eksplosjon nådde Jorden, og de er funnet i Australia, på Filippinene, og i Tsjekkoslovakia. Men nye oppdagelser har vist at de har falt i en bue som går fra Australia til Tsjekkoslovakia. Dette tyder på at de kom samtidig - som resultat av en veldig eksplosjon i rommet. Hvis de hadde kommet på forskjellig tid, ville de være spredd over hele Jorden, da denne konstant forandrer stilling. Professor Aleksander Kazantsev, som holdt forelesninger om rommet ved Moskvas universitet erklærte: Ødeleggelsen av Phaeton må ha vært total. Sivilisasjonen forsvant. Men han tilføyde at siden deres kjennskap til kjernefysisk energi var så avansert, var beboerne der sannsynligvis også meget avanserte som romreisende. Sannsynligvis hadde de astronauter igjen ute i rommet på den tid da eksplosjonen fant sted, og da de ikke kunne vende tilbake, så reiste de til Jorden. Dette kunne forklare opprinnelsen til de urgamle legender om Guder som kom til Jorden i ildvogner mente russeren.(Fra The Enquirer, 14.okt.75).
Man har funnet ut at disse tektitter er dannet ved ca. 2500 gr.C, men ved plutselig nedkjøling - dette tyder på atomsprengning. Interessant er det også å legge merke til at det er funnet radioaktive isotoper av aluminium og beryllium med halveringstid på mer enn en million år - i enkelte tektitter. Dette kunne også underbygge den påstanden som andre ET-kilder har kommet med, at Malona(Maldek) ble ødelagt av atomare krefter. Skjønt Semjase sier - så vidt jeg har lest - ikke dette direkte, men det er vel kun slike atomare krefter som kan sprenge en planet i stykker. (bilde av tektitter her)
Så fortsetter vi igjen belysningen på Jordens fjerne forhistorie ut fra Semjases opplysninger.
116.0 00 f.kr. - Jorden overlatt til seg selv.
De påfølgende 80.000 år ble det gjort mange forsøk med mindre ext.kolonier, men ingen av dem varte ved. Jorden ble overlatt til seg selv, og Pleiaderne hadde mer enn nok av problemer på sine hjemplaneter til å skulle bry seg med de små koloniene på Jorden. En periode tjente Jorden igjen som straffekoloni, hvor utviste fra forskjellige planeter ble utplassert og måtte klare seg selv.
58.000 f.kr.- den store plan.
Samfunn hadde kommet og gått i Pleiadene, for de gamle Lyranere så aldri ut til å kunne leve i fred i 10.000 år uten krig. Men for 60.000 år siden, var Lyranernes teknologi og befolkning igjen utviklet slik at det igjen ble besluttet å kolonisere Jorden. En stor utvandring fulgte, med hundrevis av store romskip med tusener av mennesker, som bygde opp en sivilisasjon som skulle vare for 6000 år. Det var en fin tid på Jorden, og store byer ble bygget her som reflekterte den avanserte tenkning og kunnskap hos denne gamle rase. Alle Jordens kontinenter var befolket, og menneskene levde i harmoni med seg selv og planeten. Men etter 6000 år med fred, begynte en gruppe vitenskapsmenn å ønske makt. De tok kontroll gjennom sin avanaserte kunnskap i materiell teknologi, og utviklet nye våpen. Etterhvert kom det til nye kriger, som var så ødeleggende at de nær ved utslettet alle former for liv, og fjernet ethvert spor av den fortidige kultur. De opprinnelige 144.207 lyranske individer, og deres etterkommere som hadde kommet til Jorden tusener av år i fortiden, hadde igjen ødelagt sin fysiske sivilisasjon, og måtte "hvile" i de åndelige verdener.
48.000 f.kr - Pelegon, den første gud på Jorden.
I årtusener var Jorden nå en sovende, såret planet med kun noen spredte stammer. Noe før hadde det rast en stor krig på tre av Pleiadernes hjemplaneter. Derfor hadde Pelegon - en stor, vis Pleiadisk leder med forståelse av de åndelige lover - reist vekk fra krigen der. Sammen med 70.000 mennesker, som inkluderte 200 vitenskapsmenn, flyktet de fra den grusomme krigen og til Jorden, som de visste hadde tilsvarende livsbetingelser som planetene i Pleiadene. De opprinnelige innbyggere på Jorden var en brunhudet rase - underutviklet i forhold til de nyankomne - fikk ærefrykt for Pelegon og hans følge. Han respekterte dem, og de levde sammen i fred. Pelegons tilsynelatende magiske evner, forårsaket mange historier blant de mer primitive Jordmenneskene - som trodde han hersket over liv og død. De kalte ham "gud" og han var bakgrunnen til begrepet om at mennesket var skapt i hans billede.
Etterhvert kom freden til Pleiadenes hjemplaneter, og menneskene lærte å kunne stole på Skapelsen, kunnskapen og visdommen i de åndelige lover. Denne fred kom i året 49.711 jmf. Semjase-berichte 6 - side 1065. De Pleiadiske krigerske vitenskapsmenn ble fengslet, den krigerske regjering opphevet, og makten ble overlatt til åndsførere som tidligere hadde gått i glemmeboken. På nytt ble denne åndsvisdom forkynt og belært folket, som forsto og anerkjente verdien av disse lærer nå som de hadde tilstrekkelig lidelseserfaring, og lengtet etter fred og harmoni. Slik kom de altså fram til en ENDELIG fred, og fortsatte å leve etter livslovene; å behandle andre slik man selv vil bli behandlet. Og dette har forblitt slik til nåtiden. Dette er en normal prosess i utviklingen av de fleste raser, som i begynnelsen helt lever ved materiell sansning og tenkning. Etter mange liv, lærer mennesket at det selv er mer enn bare en kropp, og begynner å løse livsproblemer med mer åndelige løsninger. På et gitt punkt i utviklingen av en rase vil den forlate den materialistiske vei, og åpne for den spirituelle side; kjærlighet og lys.
Denne forvandlingen kom altså til Pleiaderne for mer enn 40.000 år siden, og over de neste 8000 år utviklet de seg til et veldig høyt åndelig nivå, og de ble istand til å forlate en lang periode med en tung arv av sin lyranske fortid. Denne prosess skal nå skje på Jorden. De forbandt seg med flere fremmede folkeslag - også noen fra fjerne systemer. Så utviklet de seg i fellesskap til et stort forbund, hvori de gjennomførte nye ekspedisjoner, og i år 25 e.kr. knyttet de kontakt til høytstående vesener fra Andromeda-galaksen. Disse var "halvåndelige", og er fortsatt idag knyttet til nevnte forbund som en slags ledere.(De må være tilhørende siste del av Det Riktige Menneskerike som Martinus kaller det - ut fra opplysningen om at de er "halvåndelige"). Senere har denne høyt utviklede sivilisasjon videregitt avansert kunnskap og teknologi til Pleiaderne, for hvem de altså utgjør deres "eldre søsken". Dette råd eller forbund har ånds/visdoms-autoritet i kraft av sin allkjærlig innstilling og visdom, og er fortsatt veiledere for mange galaktiske raser ved siden av Pleiaderne. Dette Råd gir aldri ordrer - kun veiledning og råd - som det selvsagt er absolutt frivillig å følge for de pågjeldende sivilisasjoner, men i hovedregel blir disse råd helt oppfulgt.
Men så tilbake til tiden før Atlantis - mer en 33 årtusener i fortid: Intet var kjent på Jorden om freden i Pleiadene. Pelegon var fortsatt leder, og for første gang på 300.000 år, levde Jorden i fred og lykke. Hans åndskraft tillot ham å leve i 4000 år - en periode hvor han guidet planeten til en grad av spirituell utvikling som overgikk alt som var kjent i Lyriansk historie. Hans livsvisjoner hjalp denne store sivilisasjon å vare for nesten 10.000 år, før en ny Ishwish ved navnet Jesas kom til makten ved at han fikk myrdet Pelegons etterfølger, og slik tilrev seg makten. Jesas manglet den moral og kunnskap som Pelegon hadde, og begynte å herske gjennom makt og kontroll over andre. Han hadde bare hersket i 20 år, før menneskene gjorde opprør imot ham - hvilket utløste en ny grusom krig.
Alt ble ødelagt og tilintettgjort, og kun et par tusen overlevde. Så i antall av hundretusener flyktet mange ut i rommet med gode langtrekkende romskip og koloniserte seg i en fremmed verden. Dette var det nærliggende stjernesystem kjent som Beta Centauri. Kun en liten rest ble tilbake på den ødelagte Jord, og degenererte fullstendig. De falt inn i en lammende sløvhet eller likegyldighet - de ble til ville barbarere i en alles kamp mot alle. Etter ca. 7000 år kom de fjerne etterkommere av disse flyktninger tilbake til Jorden, og fant her bare noen degenererte og ville menneskevesener.
31.000 f.kr. - Atlantis og Mu
Det er få myter og fabler som fanger menneskets forestillinger mer enn historien om det gamle Atlantis. Hvis det virkelig eksisterte, hva skjedde med det, og hvorfor finnes ingen spor etter dets eksistends? Historier og legender har overlevd i århundrer om dette store øykontinent, som skulle ha eksistert mellom hva som idag kalles Afrika og Syd-Amerika. Et sted hvor våre forfedre bodde i et samfunn som var langt mer teknologisk enn dagens. Mange kjenner kanskje Platons beskrivelser av dette øyrike(se kapittelet om Mer omAtlantis ), og forøvrig har Edgar Cayce gitt mange "readings" eller trance-taler om det samme. Mange teosofiske kilder omtaler samme Atlantis i flere bøker, men også disse kilder er stort sett myter og gamle indiske/vediske krøniker, og tidangivelsene her virker også å være noe sprikende. Teosofiske kilder er i høy grad bygd på clairvoyance, men da dette bæres av mediets astral eller følelseslegeme, er slike overførte informasjoner sjelden eksakte eller nøyaktige når det gjelder konkrete historiske tidsangivelser. Ellers må man regne med at de destruktive krefter, som etterhvert fikk utfolde seg, spilte på mange strenger i dette drama.
Den følgende beretning er da kun et av flere "djevelske" scenarioer som utspant seg og var delskyldige ved Atlantis' ødeleggelse. De forskjellige bøkers beskrivelser av de mørke krefters detaljer, mekanismer og årsaker - kan derfor godt være riktige del-grunner til øyrikets endelige destruksjon. Men først litt om etableringen av dette rike som Erra-pleiaderen Semjase beskrev det - og i disse informasjoner får vi noen andre tidsbestemmelser.
Etter den store utvandring til planeter i Beta Centauri området - noen få lyssår fra Jorden, og etter den store destruksjon av livet på Jorden, var det altså et tidsrom på 7000 år, hvor romreisende unngikk å komme her. Det eneste menneskeliv som fantes, var noen få spredte stammer av noen brunhudete mennesker som bodde i primitive hytter. De var de opprinnelige Jord-innbyggere, som fortsatt var meget uutviklet, og de var av ingen interesse for de stjernereisende. Borte var teknologien fra Pelegons sivilisasjoner, som hadde hevet menneskets bevissthet til nye høyder. Jorden hadde falt ned i mørke og desperasjon. Lysår borte bodde etterkommere av disse som hadde flyktet fra Jorden for årtusener siden. Her i det såkalte Barnard stjernesystemet i Beta Centauri området, bodde de som etterkommere av den store Pelegon, i fred og harmoni. (Det kan her innskytes at det rundt denne stjerne i stjernebildet Ophiucchus/slangebæreren, som befinner seg 6 lysår fra Jorden, er oppdaget planeter. Man viste allerede i 1980 at det minst fantes to planeter rundt denne stjerne, som ble oppkalt etter oppdageren E.E.Barnard i 1916. Dr.Peter van de Kamp ved Spruol Observatory ved Swarthmore College i Pennsylvania, kalkulerte allerede i 1963 med to planeter med masser av hhv. 0,8 og 1.1 av Jupiters masser).
Blant lederne var en vennlig og generøs Ishwish med navn Atlant. Han var en høy, lyshåret mann av åpenbar Lyriansk herkomst. Hans lyse blå øyne og hans hvite hud, minnet om hans Lyrianske røtter. Han var meget populær, og skjønt livet der var fredfullt og lykkelig, så lengtet han etter å føre sine følgessvenner til en ny verden, hvor de kunne starte et liv fullt av eventyr og vekst. Så det var mange som bestemte seg for å følge med Atlant, og planer ble lagt for en emigrering til Jorden, som var en liten planet som deres forfedre hadde bebodd. Jorden var gjestfri for menneskelig liv, og her kunne de skape en ny verden. Til å begynne med reiste bare en liten gruppe som fant Jorden primitiv og barsk. Etter søken fant de ut å ville bygge en by på et kontinent ved ekvator - hvor klimaet var godt. Etter å ha levd i harmoni i årtusener hadde deres teknologi blitt utviklet til et meget høyt nivå, så på kort tid bygde de ut byen. Snart kom det flere fra hjem-stjernesystemet i Beta Centauri, og på kort tid var kontinentet som hadde navn fra deres leder Atlant, befolket og sivilisert. Basert på den nåværende kalender, ville begynnelsen av Atlantis bli rundt 31.000 f.kr. Legender fra dette kontinent finnes fortsatt hos amerikanske indianere, men også hos andre raser som gjennom tiden videreførte historien om det store Atlantis.
"Overmenneskene" fra Beta Centauri som koloniserte Atlantis var vennlige, og levde fredelig med innbyggerne ellers på Jorden. Skjønt jordmenneskene var mindre utviklet, var de akseptert i byene, og de fikk jobber og oppgaver, for intet hat eller fordømmelse eksisterte hos disse åndelig utviklede reisende fra stjernene Atlant hadde en kone ved navn Kayatide, som også var ambisiøs og velegnet som leder. Hun hjalp å sprede sivilisasjonen til nye deler av planeten, og grunnla byer rundt det område som vi idag kaller Middelhavet. Disse mindre satellitt-byer ble kalt Lille-Atlantis, som levde under den samme fredfulle ånd som resten av Atlantis. Man må anta at det var disse atlantiske kolonier, som var årsaken til den plutselige kulturfremvekst i Middelhavs-området som vi ser skinnet av i den egyptiske storhetsperiode, og også i de minoiske og mykenske høykultur-stater fra tre årtusener før Jesu fødsel.
Kayatide hadde en far som het Muras. Han var en mektig leder fra den Lyranske slekt. Etter den vellykkede etablering av Atlantis, kom han til Jorden med tusener av hjelpere for å bygge en ny by - kalt MU - på den andre siden av planeten. Oppkalt etter sin grunnlegger, vokste Mu til å bli en gigantisk by som sakte spredde seg til andre deler av planeten. Etter mange år ble de mange byer som var under Muras' ledelse, kjent som kongedømmet av Lemuria. Mu lå i området hvor Gobi-ørkenen er idag - et kjempeområde i nordøstre Kina/Mongolia. Etterhvert som Mu utviklet seg, bygde de to undergrunnsbyer som ble kalt Agharta Alpha og Agharta Beta - som lå direkte under Mu. Byene var forbundet med undergrunnsbaner som over hundrevis av kilometer fraktet innbyggerne mellom byene. Senere ble også flere underjordiske tunnelsystemer bygd andre steder på Jorden. Skjønt de fleste av disse tunneler er blitt ødelagt etterhvert, så eksisterer fortsatt noen intakt.
Tusener av års fredfulle liv, frembragte en stor befolkning. Nesten hele planeten var befolket med byer på hvert kontinent, som kunne rose seg av høy livskvalitet med teknologi. Jorden ble kjent som en fredfylt og rolig plass å bo - som tiltrakk seg reisende fra mange steder i galaksen. Semjase innrømmer at Pleiadisk historie er ikke helt komplett her, men det er antatt at så mange som åtte forskjellige raser kom til Jorden i dette tidsrom og ble innblandet med Jordens andre raser. Fra stjernen Sirius kom en rase av sorte mennesker som var svært høyt utviklet. De var ikke av den lyranske kjede, men kunne rose seg av et høyt åndelig nivå; de fant det lett å leve i fred med de kunstneriske og kreative mennesker på Atlantis. Andre mennesker kom far Orion, Vega og Hyadene, som også var etterkommere av de gamle Lyranere. Det var også i dette tidsrom at en fremmed rase ankom og startet kolonier på Jorden - men opprinnelsen til denne rasen er ikke kjent for Pleiaderne. De var av en eldre rase enn Lyranerne, og holdt seg for seg selv og var svært fredelige. Det var disse kolonier som senere grunnla de asiatiske samfunn på Jorden, - en forskjellig familie av opprinnelse, men nå en del av den stadige blandingen av nye jordmennesker. Jorden var blitt en smeltedigel av raser og farger som bodde sammen i fred og kjærlighet.
13.000 f.kr. Arus blir forvist fra Jorden
(Ref. til den 9.kontakt, fredag 21.mars - 75, kl.16.18).
Gjennom 15.000 år levde menneskene på Jorden i fred - den lengste periode for noen jordisk sivilisasjon. Dette var en tid med åndelig vekst og utvikling for alle som delte Jorden. Men etterhvert startet problemer; en gruppe av unge vitenskapsmenn var oppsatt på å kontrollere andre. For første gang på tusener av år, var freden truet på Jorden. Men noen mennesker forutså de potensielle problemer, og maktgruppen ble forvist fra Jorden. De flyktet til den nærmest liggende stjerne - Beta Centauri - som er ca.4,3 lysår borte. Her fant de menneskelig liv på en planet, og levde der i eksil. Over to årtusener forsøkte disse utviste vitenskapsmenn og deres etterkommere å skape intriger og å undergrave Jordens sivilisasjoner. Ut fra sitt hat til de jordiske herskere, planla de å dra tilbake til Jorden for hevn og angrep. De var ledet av en ond Ishwish (innvidd i åndelig kunnskap) med navn Arus - som hadde som siktemål å ødelegge Atlantis og Mu. De dro tilbake til Jorden ca.11.000f.kr., og slo seg ned i et område som da het Hyperborea - utgjørende det nåværende Florida. Dette område lå dengang lenger mot nord, før en senere jordkatastrofe som forandret Jordens polakse. En annen gruppe av dem slo seg ned i Norden. Herfra gjorde de stadige angrep mot Mu og Atlantis.
Gjennom intelligent forskning og mutasjoner hadde de klart å lage sin kropper funksjonsdyktige for meget lang tid. Også hans underledere tok seg friheter, og de gjorde seg stadig mer selvstendige. Etter bare tre årtier handlet de i stor utstrekning etter egne ønsker, selv om de fryktet straff fra Arus. De var egentlig underlagt en kodex eller lov, om at de under alle omstendigheter skulle beholde sin egen rase ren, og ikke innlate seg på seksuelt samkvem med jordkvinner.
Nestkommanderende under Arus var en mektig vitenskapsmann med navn Semjasa. Han og de andre i denne rebell-gruppen hadde altså streng beskjed om ikke å ha seksuell omgang eller sosialt samkvem med de opprinnelige jordinnbyggere. Disse var svært underutviklet og også genetisk svekket etter de eksperimenter som Lyranerne hadde utført tidligere. Men Semjasa - en av dem som kalte seg himmelsønner - trosset ordren, og arbeidet i det hemmelige med å foreta genetiske kryssninger mellom dyr og de degenererte jordmennesker. Han skapte mange former for skapninger og mennesker mens han søkte en måte å forbedre mennesket. I et eksperiment parret han seg med en vill, men dog vakker jordkvinne - kalt en Eva - og med sine høyere utviklede lyranske gener, fremskapte han med dette et mer intelligent jordmenneske som han kalte Adam. I det Lyranske språk betydde Adam ganske enkelt jordmenneske; det var ikke egentlig noe navn. Dette er dog opprinnelsen til legenden om Adam og Eva. Eksperimentet ble vellykket, slik at Semjasa gjentok det, og frembrakte nå en ny liknende kryssning, men dette avkom ble nå av hunkjønn. Når disse avkom nådde kjønnsmoden alder ble de så igjen parret, og resultatet ble sønnen Seth, som derved ble den førstefødte sønn av den nye menneskelige rase på Jorden.
Etterhvert ble det også født mange andre vesener av liknende art, som sluttet seg sammen til store grupper og stammer. Delvis ut fra disse utviklet seg dagens menneskehet, som allerede fra sin urbegynnelse ble fordelt etter raser på de forskjellige kontinenter. IHWH ARUS ble meget oppbrakt over hendelsen, og i den grad han kunne, landsforviste han sine underledere og avsa dødsdom over dem. Men etter hvert endret han sin innstilling, da han oppdaget en ny mulighet til å kunne få forøket makt over de "nyskapte" jordmenneskene. Disse utgjorde forfedrene til: 1 : det som idag kalles indiere. 2 : de som slo seg ned rundt Svartehavet - Armenia. 3 : de som dro rundt som sigøynere i syd, nedenfor Middelhavet - og derfor kaltes de Hebreere.
Gjennom sine "vokterengler" kunne IHWH ARUS underkue disse menneskeslekter, og gjøre seg til herre over dem. Som deres høyeste hersker, lot han seg æres og tilbes av dem. I sitt storhetsvansinn, lot han seg tilbe som GUD, og hans underledere som medhjelpere ved skapelsen. Han lagde hårde og strenge lover, som uten unntak krevde den skyldiges blod, forbildet for den hevnkultur vi ser i de hedenske tradisjoner, også i det gamle testamente. Først "gudenes" etterkommere ble mer humane, og utviklet seg i en åndelig retning. Med sin etterhvert endrede åndelige innstilling, besluttet de seg til å la jordmennesket følge sin naturlige utvikling, og at de selv skulle dra seg tilbake til sitt opprinnelige hjemsted. Derfor forlot de Jorden for snart 2000 år siden, og vendte tilbake til Pleiadene som fredelige vesener - der deres egen menneskeslekt i mellomtiden hadde utviklet seg meget høyt. * Det var da 22 millioner år siden Lyranerne første gang brukte jordmennesker til å fremskape typer av apelignende vesener, som ødela den naturlige utviklingen for jordmennesket.
Går vi nå litt tilbake i historie-gjennomgangen, hadde nå forskeren Semjasa (altså nesten samme navn som kontaktpersonen Semjase som forteller dette til Meier), - altså skapt begynnelsen til en vis og intelligent menneskelig rase. Det var hans håp at han hadde vært istand til å rette opp noe av ødeleggelsene som hans fjerne forfedre hadde skapt i den fjerne fortid. Selv om den naturlige utvikling på Jorden hadde blitt påvirket og forandret mange ganger, hadde han lykkes i å gi jordmennesket en ny sjanse til å overleve og vokse. Dette var fødselen til vår nåværende sivilisasjon som vi kjenner den. Arus som var omtalt over(som ønsket hevn over Atlantis og Mu), og hans gruppe av terrorister startet stadig små kriger rundt om på Jorden, men disse trefninger hadde ingen vesentlig virkning på det store Atlantis, og var ikke stort til besvær i begynnelsen. Arus' sønn - Arus II, deltok også i erobringskampen, - han fortsatte å angripe fjerne områder, og fikk etterhvert kontroll over hva som idag er India, Pakistan og Persia. De kom i kontakt med Sumererne, et fredselskende folk som flyktet nordover til sikkerhet, fordi de ikke ønsket konflikt med armeene til Arus II.
Sumererne var høye, mørke og etterkommere av Sirianere som første gang slo seg ned på Jorden noe før Atlant grunnla Atlantis. Disse Sirius-flyktninger ankom for 33.000 år siden.(Ref. "Semjase 6", s.1061). Sumererne flyttet inn i fjellområdene, og ble en påvirkning på folkene som bodde i India, Pakistan og Irak. Området de bodde i ble kalt Sumer, og var endel av det som er kalt gamle Mesopotania. Senere grunnla deres stamfedre byer kjent som Ur, Uruk, Kish og Lagash, som alle er blitt store arkeologiske funnsteder i sydlige Irak. Den store kunnskap til Sumererne ble overlevert gjennom århundrene, og er bevart i piktogrammer og kileskrift som fortsatt granskes idag. Sumererne er hovedsakelig ansvarlige for at livskunnskapen fra Atlantis' tid er tatt var på. Dagens anerkjente vitenskap vet dog ikke så mye om dette folkeslags opprinnelse og herkomst. Og det er ingen ting som motsier deres ET-herkomst - bortsett fra den rådende holdning at ingen utenfor Jorden "har muligheter" til å kunne ta seg hit. Altså: Når og hvorfra sumererne kom til Babylonia, til landet mellom de to elvene Eufrat og Tigris er hittil ikke allment kjent. Faktisk er det mye som antyder at de hadde en arv av høyere kunnskap, da vitenskapen vet at de brukte skrifttegn i en tid da store deler av jordmenneskene ellers var mer eller mindre som dyr. Altså på tiden som vår vitenskap setter parallelt til Europas tidlige steinalder!
Deres skrifttegn besto av de 42 alfabetiske kileskrifttegn, og gjennom dette overførte de det forgjengelige språket til varig og holdbar skrift på en mengde leirtavler. De hadde også høyere matematikk, og hadde kjemiske kunnskaper til å utnytte olje i mange sammenhenger bl.a. sammen med fargepigmenter til maling (ref. Sitchin).
***
India ble dengang kalt Arya, og etter få århundrer ble det skilt fra kontrollen fra Arus II, og de inngikk allianse med den store samfunnet fra Mu og Agharta. Disse små kriger som Arus' terrorister fikk istand, hadde ikke noen innvirkning på Atlantis' store makt, men de varte enda femten århundrer. Arus II ble gammel og døde, men han lyktes i å innfiltrere sine ledere inn i Atlantis og Mu, og slik forårsake nok uenighet til at de begynte å snakke om krig. Men mage vitenskapsmenn begynte å ane hva som var i emning, men var helt maktesløse ovenfor de etterhvert mer krigeriske tanker, og mange flyktet derav vekk fra Jorden og til deres hjemverdener i Pleiadene, hvor freden forlengst hadde inntrått.
Semjases egne ord om Mu og Atlants' siste tider og gjensidige ødeleggelse.
Jeg velger å ta med stoff fra kontakt-nedtegnelsene med dette stoff. Det er oversatt fra "Semjase-berichte - block 5", side 867, der hun i den 60.direktekontakt med Meier fortalte videre om Jordens forhistorie. Denne kontakt fant sted den 8.6.76 kl.14.03, og i det siterte er det visse gjentakelser fra stoffet foran.
"I årtusender hersket enighet og fred, før igjen enkelte vitenskapsmenn og maktbegjærlige utartet - som forsøkte å overta makten. Imidlertid reiste folket seg, som erindret de fjerne kriger - mot de maktsyke vitenskapsmenn, slik at disse måtte flykte. Dette skjedde for ca.15.000 år siden. Under de neste to årtusener levde disse ondsinnede flyktninger i et nabosolsystem, der de fikk mange etterkommere, og utviklet en høy teknikk som bød dem fantastiske muligheter. Disse utviste flyktninger fremmet hat og hevntanker, og ville igjen bringe Jorden under sin makt. Gjennom deres styre ble hat og hevntanker stadig utbredt, og makten opprettholdt gjennom streng orden og trusseler om strenge straffer. Slik oppsto et folk av ondsinnet og bestialsk natur. Men gjennom forskning og mutasjoner hadde de hevet livsalderen til flere tusen år. Hvert enkelt menneske hos dette folk ble undervist i krigshåndverk og intriger. Etter to årtusener var dette hatfolk kommet så langt at de kunne foreta et angrep på Jorden. De brukte sine store romskip, og kom igjen til Jorden for ca. 13.000 år siden. Deres leder var ARUS, en barbarer, en maktsyk vitenskapsmann av bestialsk sinnelag. Til hjelp hadde han mange vitenskapsmenn i forskjellige fagområder - utnevnt til underførere i et antall av 200.
På Jorden røvet de til seg et nytt land i nordre deler av nåtidige Amerika, som de koloniserte. I dag er dette landområdet Florida, som altså lå langt mot nord før en polakseforskyvning, som skjedde senere. Fra dette området tilkjempet de seg en stor makt over Jorden, og fra sitt område angrep de stadig Atlantis og Mu - for å bringe disse i sin besittelse. Under to årtusener flammet verdenskriger, mens lederskiktene på Atlantis og Mu ble undergravet av negative mennesker som var blitt innsmuglet og integrert i samfunnet. Disse hetset opp folket til krig, intriger og hat, som tilslutt fullstendig ødela stor-Atlantis og Mu. Noen vitenskapsmenn klarte dog å flykte fra disse kriger. De dro med stor-romskip tilbake til Pleiadene, som var blitt kolonisert av de fjerne forfedre som forlot Lyra-systemet. Stor-Atlantis og Mu ble ødelagt intrigemessig, og med en grusomhet som overgår alt i jordmenneskets historie. Mu som lå i nåværende Gobi-ørkenen, konkurrerte med Stor-Atlantis - som var et stort øyrike mellom nåværende Afrika og Amerika - om makten. Krigen som tilslutt ble utløst, overgår alt av kriger som er blitt utkjempet på Jorden, og denne medførte Atlantis' totale ødeleggelse og nedsenkning, hvor kun noen få øyer - Azorene - er restene av dette øyrike.
Krigskreftene på Atlantis og Mu var av en slik enorm styrke og kraft - de omfattet nesten 4,83 millioner mennesker som rådde over små kampstråleskip, samt 123.000 småskip for nærkamp. I tillegg hadde de 16431 elimineringsenheter, som kunne ødelegge med varmestråler, og 24.230 skip med strålekanoner - hvert med 10 manns besetning . Ovenfor denne enorme makt var Mu underlegen, men også Mu hadde utviklet meget farlige våpen som på andre måter var farligere enn de Atlantiske. De hadde nemlig utviklet teknikk til å trekke småplaneter ut av sine baner, og styre disse Asteroider inn som verdensroms-bomber, og dette brukte de mot Stor-Atlantis. De beste vitenskapsmenn på Mu søkte ut etter en egnet planetoide som kunne styres inn mot Stor-Atlantis. I Asteroidebeltet utenfor Marsbanen, fant de en Asteroide på mer enn en kilometer i diameter. Men den nøyaktige størrelsen har vi ikke klart å finne ut av forteller Semjase. Gjennom atomare og elektroenergiske krefter ble den brakt ut av sin bane, og styrt inn på en kurs mot Jorden, ved at et drivaggregat ble påmontert romlegemet. Mindre enn en halv dag før Atlantis' storangrep på Mu, var verdensromsbomben klar - en dødsbombe av menneskelig galskap med enorm ødeleggelses-kapasitet. Den ble styrt inn av "selvmordsflyvere" som styrte denne kolossen mot målet - Atlantis. Kort før nedslaget, hadde Atlantis ødelagt Mu totalt, slik at byen var blitt en ørken. De som ikke befant seg i underjordiske rom eller som var flyktet ut i det frie rom - ble utslettet av Atlantis'eliminerings-stråler, og intet avslørte lenger deres tidligere eksistens.
De seierrike Atlanterne vendte tilbake til sitt øyrike og feiret deres seier over Mu, men gleden ble kortvarig, for raskt kom det inn meldinger om den truende fare fra rommet. Bare få klarte å redde seg ut i noen romskip og flykte ut i rommet før katastrofen brøt inn over Atlantis. De tilbakeblevne som slik var dømt til døden, så hvordan himmellegemet kom inn imot dem høyt på himmelen i nordvest over havet og det fjerne fastland. Den ble raskt gigantisk - fra først å være å ha vært en liten stjerneprikk. Forskrekket så menneskene mot dette uhyre som nå ga fra seg en hylende lyd. Få sekunder senere glødet planetoiden opp som en supernova, og frembrakte en varme på 34.000 grader. Hele landområdet ble forbrent i løpet av sekunder til glødende aske. Så eksploderte rombomben plutselig i en høyde av 172 km og forvandlet seg til flere tusen av små og større meteoritter - som virket som små atombomber der de ble slynget mot Jorden. Disse ødela alt som befant seg i deres trykkområder.
Gjennom de kolossale eksplosjoner ble Jorden rystet, og eksplosjonsdrønnet rullet over hele kloden. To store deler av planetoiden styrtet ned på Atlantis, og slo hull i jordskorpen på havbunnen. Tilslagsenergien var tilsvarende 32.000 vannstoffbomber som dere i vannsinn har fremforsket idag. I havets dyp ble jordskorpen brutt opp slik at den glødende magma brøt frem i kolossale mengder. Havvannet begynte å koke, og de fordampete vannmasser skjøt opp i atmosfæren til en høyde av 3500 meter. Ut av dette ble det også dannet en gigantisk flodbølge som med rasende hastighet og med en høyde på 2300 meter rev med seg alt på sin vei. Øyriket Atlantis forsvant på få minutter i havets rasende vann uten at noen livsformer ble tilbake. Dette skjedde for 11498 år siden - regnet ut fra dagens tidsregning". Så langt Semjases oversatte forklaringer om Mu og Atlants' siste tider og gjensidige ødeleggelse.
*
Jorden forandret sin rotasjonsakse, som forårsaket at havene overskyllet kontinentene, og vulkaner fylte luften med røk og ild. Mens planeten forandret akse, og kom til ro i en noe annen bane - var Jordens geografi totalt forandret. Det tidligere polpunkt må ha ligget mye lenger sør - for Semjase forteller at Florida hadde posisjonen hvor Grønland nå ligger - i forhold til den daværende nordpol. Den såkalte magnetiske nordpol er i noe bevegelse nordover, men det er jo begrenset hvor lenge vår nåværende vestlige/tekniske sivilisasjon har hatt kunnskap om dens beliggenhet. Men man vet at den i 1831 lå noe øst for Victoria-øya i nord-Kanada, på ca.70. grad nord. Man da den er i bevegelse, kan den ha ligget noe lenger sør, og det er å anta at denne såkalte magnetiske nordpol er "restene" av den siste fysiske nordpol. Polpunktet kan derav godt ha ligget i området mellom Kanada og Michigan. Altså i en slik posisjon at forholdet mellom daværende Hyperboria (nuværende Florida), og daværende, siste fysiske polpunkt - var som avstandsforhold mellom Grønland og nordpolen idag.
Området som er Florida i dag, kaltes den gang altså Hyperborea, og var altså hjemstedet for Arus og hans krigere, som var ansvarlige for at hatet hadde vokst mellom disse fortidige kultursentra Atlantis og Mu. De gjenlevende på Hyperborea flyttet under Jorden etter det store holocaust, og var inntil nylig bosatt under Mt.Shasta i Kalifornia. Mt.Shasta er en utdødd vulkan i Serra Navada, og vi må forstå det dithen at det da eventuellt må finnes store underjordiske tunnelsystemer eller åpne lavarør i dette område I den forbindelse er det interessant å nevne en bok som kom ut i 1884 med tittelen "a dweller on two planets" - skrevet av Fredrick Oliver.
Han var lokal fastboende i Mt.Shasta området, og han fortalte at han hadde kontakt til disse underjordiske beboere som han beskrev detaljert. I følge Oliver var disse overlevende atlantinere i besittelse av magnetisk-drevne romskip. Ufo-observasjoner har lenge vært gjort i dette område. Oliver fortalte at han hadde fått vite at de før kun hadde hatt mer primitive fartøyer, men at de nå også kunne lage "fireballs". Hans kontakt skjedde for mer enn hundre år siden - lenge før ufo var et begrep. Men så kan man spørre - hvis dette var sant, hvorfor er det ikke blitt offentlig kjent? Og svaret er at denne informasjon er kjent i lukkede militære/sikkerhets-grupperinger. Mye tyder på at disse i lang tid har arbeidet for å få tak i og videreutvikle høyteknisk informasjon fra bl.a. ET-grupper, men dette er ikke en aktivitet som offentligheten eller såkalte "demokratiske myndigheter" har særlig informasjon om, og kontroll over. Disse grupperinger forsøker også å spre desinformasjon og latterliggjøre vanlige folks ufo/ET-kontakter, i den hensikt å utnytte denne overlegne ET-teknologien militært eller makt/penge-messig - uten at den blir til alles kunnskap og velsignelse. De som har satt seg grundig inn i ufo-sakens utvikling i USA de siste 50 år - vet dette, men for folk flest (les: de uinnvidde) lyder det sikkert som ren spekulasjon eller eventyr.
Men dette var en kort avsporing fra den historiske gjennomgang vi var igang med ut fra Semjases historiske forklaringer, som fortsetter videre: Det store kontinentet Atlantis, som opprinnelig lå nord for ekvator, sank i havet og er idag under Atlanterhavet. Ut av kontaktnotatene kan man forstå at det må ligge på en linje mellom Puerto Rico og Nord-Afrika. Dette store kontinent hadde tidligere forbundet Afrika og Syd-Amerika, men er nå bare en fjern legende. Det gjenværende av Atlantis kan idag finnes på havbunnen utenfor Bahamas i den lille øygruppen Bimini. På havbunnen her har oceanografer oppdaget rester av hva som ser ut til å være en gammel by, og har avdekket veier, murer, og andre monumenter som kan være med å fortelle historien om Atlantis' siste dager (jfr. bl.a Mysteries from forgotten worlds av C.Berlitz fra 1972). Også syd for Puerto Rico, kan man finne topper av pyramider som ligger i havnivået. Dette er hva som enda har kommet frem av reminisenser av det samfunn som kan ha vært det mest avanserte som noengang har eksistert på Jorden.
9448 f.kr - Jehovan kontrollerer Jorden etter Atlantis og Mu's totale ødeleggelse.
Straks etter hevnkrigen som Arus II egget frem, ble han altså myrdet av sin tredje-fødte sønn Jehovan, som grep makten over Arayene (nåværende India) - som tidligere berørt - og de andre to gjenværende nasjoner som ikke var utslettet. Den voldsomme ødeleggelse som ble forårsaket av asteroiden som traff Jorden, hadde gjort atmosfæren umulig å innånde over nesten hele planeten, og de overlevende måtte flytte under Jorden. Det tok 50 år før luften begynte å klarne opp, og små stammer begynte igjen å komme frem.
Som repetisjon nevnes at det altså var tre grunnstammer av folk som overlevde destruksjonen:
Første nasjon: Etterkommere av Armus folket, som levde i området idag kjent som Armenia helt fra for 33.000 år siden. Disse var etterkommere av ishwish'en Armus, som hadde ankommet for ca. 33.000 år siden, som immigranter fra Pleiade-systemet.
Andre nasjon: De spredte stammer i nåværende Iran/Persia, India og Pakistan - som var kjent som Aryanere på den tiden.
Tredje nasjon: Spredte sigøyner-grupper kalt Hebreere, som i det gamle språket fra Pleiadene het Hebraon's og senere Hebrons. Endel av dem var bl.a. spioner for Jehovan, som skapte uro, grådighet og utnyttelse. Men Semjase understreker at disse slik sett ikke har noe felles med dagens sigøynere. Men Hebreerne proklamerte seg som utvalgte, noe de fortsett opprettholder som tro.
En Ishwish kalt Jehovan regjerte de tre stammer inntil for 7000 år siden, da han ble myrdet av sin sønn Jehav, som i likhet med sin far, kalte seg for menneskets skaper. I løpet av denne tiden unnslapp en gruppe på 160.000 Aryanere fra Jehavs kontroll, og utvandret mot et område mellom det Kaspiske Hav i nordre Iran og Arhat fjellene i Tyrkia. Dette området rommet etterkommerne fra Sumererne, som ledet de lokale folk med stor disiplin, fordi de hadde en høyt utviklet innsikt i de åndelige krefter. Aryanerne angrep dem, og presset dette folket inn i trelldom, og skapte en ny stat. Fratatt alt av teknologi, begynte snart Aryanerne å blande seg med de innfødte, og alt av deres tidligere kunnskap forsvant raskt og ble for alltid glemt (fra Semjase 6, s.1064).
Tiden med barbariske ledere etter Atlantis opphører
I barbarisk tradisjon ble også Jehav drept av sin sønn Arussem, som slik ville tilrive seg makten. Dette mislyktes dog da hans yngre brødre Ptaah og Salem fikk hindret dette. Mettet av krig og blodsutgydelser strebet disse brødre nå etter en human vei. De hersket sammen med fredelige midler, inntil Ptaah døde som 93 åring av sykdom, og Salam overtok herredømmet og styrte inntil hans sønn Pleios overtok. Han var en klok og godlynt leder. Vi må huske på at dette er så fjernt rent tidsmessig, at andre nedtegnelser om disse fjerne gudesønner, kun i en viss grad er overført i form av legender og sagn i forskjellige kulturer.
Men først litt tilbake til den maktsyke broren Arussem og hans tusener av tilhengere. De ble fordrevet vekk, men søkte senere tilflukt under Giza-platået - i underjordiske byer, som der hadde stått ubenyttet i 70.000 år - siden de ble bygget omtrent samtidig med pyramidene. Derfra utøvet disse "Giza-intelligenser" sine herskerplaner, som de forsøkte å virkeliggjøre, men uten særlig hell. Arussem hersket jfr. Semjases opplysninger, inntil 3010 før vår tidsregning, da hans "skjulte makt" ble frarøvet av Henn - som var den som ble kalt Jehova av Hebreerne. I 2080 f.kr ble makten over disse såkalte "Giza-intelligenser" igjen overtatt av Kamagol 1.
Han og hans maktmennesker opprettholdt fra disse underjordiske byer, en med tekniske og okkulte krefter, manipulerende påvirkning av de mange jordiske religioner og sekter. Og dette har de fortsatt med inntil nåtiden. Disse underjordiske "byer" under Giza som omtales i kontaktnotatene, sies å være så beskyttet og meget godt skjult, slik at de ikke kunne ødelegges, og fortsatt må de vel da kunne finnes dypt under Giza-pyramidene. Dersom disse opplysninger er korrekte, at det finnes store, ukjente - ihvertfall offisiellt - underjordiske "byer" her, burde disse dog kunne påvises. Etter Meiers tidlige opplysninger, via Asket, ligger de mellom300 og 400 meter under Giza-platået.
SYNDFLODER OG KOSMISKE ØDELEGGELSER ETTER ATLANTIS
Men i denne gjennomgang her, skal det ikke bare fokuseres på de merkelige navn på de mange Lyransk/Pleiadiske herskere og ledere, som Semjase forteller har ledet utenomjordiske grupper på Jorden, og slik fremavlet deler av dagens menneskehet. For i perioden etter Atlantis, skjedde det mange enorme naturkatastrofer som det skal belyses i det følgende stoff.
Vi fortsetter derfor her den historiske gjennomgang, og går noe over 10 årtusener tilbake. Det refereres fra den 61. kontakt fra den 29-7-76 - der Meier bl.a. spør når syndfloden skjedde.
Semjase: "Det er nå (1976) 10080 år siden den bibelske syndfloden, men to andre syndfloder skjedde også i en senere tid. En i året 7957 f.kr., og en i året 6906 f.kr. Den Bibelske syndflod ble utløst av "ødeleggelses-kometen". Gjennom ytterst grove unøyaktigheter hos de gamle tidsregnere (tysk: "chronisten"), ble disse hendelser fordreiet og forfalsket, og derigjennom via bibel- og oldtidsforskere antatt å være skjedd mye senere. Atlantis og Mu ble ødelagt for 11498 år siden. Dette var den første store katastrofen de siste 12.000 jordår. Ca.1300 år senere fulgte da videre katastrofer av kosmisk opprinnelse. For ca.10.215 år siden raste ute fra rommet en planetoide av enorm størrelse mot Jorden. Den "delte vannene" (slo ned) i havet, nøyaktig der hvor den menneskestyrte asteroide hadde slått ned 1300 år i forveien. Men om denne senere omtalte planetoide kom fra asteroide-beltet eller ute fra det ytre rom, er oss ukjent.
Etter denne hendelse varte det kun 135 år før Jorden igjen ble utsatt for en katastrofe. Denne var større enn de forutgående, men rammet særlig det østlige rom på kloden med enorme ødeleggelser. Dette da tidligere omtalte gigantkomet - ødeleggeren ("Der Zerstører" - som det står på tysk i kontaktreferatene) - kom i farlig nærhet av Jorden for 10.080 år siden (8104 f.kr). Dette førte til kolossale, verdensomfattende katastrofer som aldri ble nedtegnet av de jordiske historieskrivere eller kronister, og først ble nedtegnet mye senere i forskjellige skrifter. En større syndflod ble igjen utløst av ødeleggelses-kometen for 7957 år siden (5981 f.kr). I rundt 1000 år ble så Jorden skånet for større katastrofer, frem til for 6906 år siden (4930 f.kr.), - da ødeleggelses-kometen igjen skapte masser av ødeleggelse på Jorden. Deretter var det relativt rolig fram til for 3453 år siden (regnet fra 1976 og bakover blir det 1477 f.kr) - da en ny katastrofe igjen brøt inn, ved at ødeleggelses-kometen dro Venus inn i kryssende kurs med jordbanen, og deretter inn i sin nåværende bane.Dette utløste Santorini-katastrofen.(se kapittelet om Mer om Atlantis, og ellers en mer detaljert redegjørelse for denne katastrofe noe senere her).Noen av disse begivenheter ble fastlagt av menneskene rent tidsmessig, men ikke alle - og heller ikke korrekt. Mange hemmeligheter av nevnte art ble ofte først nedtegnet århundrer eller årtusener senere, forfalsket og også uriktig gjengitt".
Meier spør da hvilke av de gamle nedtegnede kilder som er mest å stole på. Er det de bibelske eller de sanskritske?
Semjase: "De sanskritske skrifter er meget nøye og ytterst presise i visse henseender, men ikke bibelskriftene, for disse er unøyaktige. De er for det meste forfalsket og gjennomvevet av fantasihistorier. Anbefalings-verdige er dog orginalutskifter fra Henoch (Enok), og også de gamle Maya-nedtegnelser(Maya-kalenderen). Spesielt disse siste er verdifulle. Deres tidsmåling begynner der hvor asteroide-delen ute fra rommet traff Jorden, og utløste katastrofen for 10215 år siden (8239 f.kr.)".
Meier spør så etter flere opplysninger vedrørende ødeleggelses-kometen, og det tidligere omtalte solsystem som Venus ble trukket ut fra - av ødeleggelses-kometen - (dette var opplysninger han hadde fått under de første møter med Pleiaderne). Denne kometens omløpsbane er også for Pleiaderne en gåte sier Semjase. Dens omløpstid har de kartlagt å være 575,5 år, men mellomsvingninger i kretsløpet på opp til 205 år har de også funnet ut av. "Dette betyr at i løpet av ganske få omløp ble dens omløpstid påvirket av forskjellige planetære gravitasjonsfelt, slik at dens omløpstid har vært bremset til 478 år, og for senere å øke til 683 år. Men i løpet av få omløp har den igjen hatt et omløp på 575,5 år, og dette har vært en gåte for oss. Våre vitenskapsmenn har regnet ut at når kretsløpet har nådd 575,5 år, vil den alltid fremkalle fare for Jorden ved sin passasje, og naturligvis forårsake store ødeleggelser. Etter vår vitenskapelige forskning spiller også hele solsystemets bevegelseshastighet her en betydelig rolle, der det beveger seg med stor hastighet mot Herkules' stjernebilde."
Meier: "Dette forstår jeg. Hvordan forholder det seg nå med Venus?" Semjase: "Venus ble gjennom ødeleggelses-kometens massetiltrekkning og gjennom forskjellige andre faktorer revet ut av solsystemet til Uranus. Den fulgte så i kometens bane trukket av dens gravitasjonskraft. Men kometgiganten gikk hurtigere, og Venus ble stadig hengende etter. Da Venus ble dratt ut av Uranus' system, hadde den en langsom hastighet. Dette skjedde for ca. 8590 år siden (ca. 6614 f.kr.) - før kometen fikk omløpshastigheten av 575,5 år. Ved dette gjennomløp økte omløpstiden til 632 år - altså 57 år over konstanten av 575,5 år, og dette er også gåtefullt for oss.
Venus beveget seg i en meget langsom ellipseformet bane vekk i fra sitt opprinnelige (sol)system (altså systemet til Uranus, se fotnote), og slo inn på en farlig bane mellom de andre planeter. Denne banen holdt Venus inntil for 7957 år siden (5981 f.kr.), da kometen igjen forandret Venus' bane, slik at den ble dreiet inn på jordkursen, mens kometgiganten selv kom i farlig nærhet av Jorden, og forårsaket kolossale ødeleggelser og oversvømmelser. Dette var den andre syndflod i de siste 12.000 år som ble forårsaket av ødeleggelses-kometen. Gjennom disse hendelser forandret kometen enda en gang sin omløpstid og gjennomløp det neste kretsløp uten skader i solsystemet - passasjen var meget fjernt fra Jorden.
Allerede ved neste omløp for 6906 år siden - hadde den igjen kretsløpet av 575,5 år, og enda engang kom den inn i Venus' bane som igjen ble dreiet på en bane nær Jorden. For nøyaktig 3583 år siden (1607 f.kr.) hadde Venus oppnådd en svært langsom hastighet i banen og var på kurs mot jordbanen. For 3453 år siden - 130 år senere - kom igjen ødeleggelses-kometen inn i et 575,5 års kretsløp, og suste forbi i avstand av få hundretusener av kilometer, og rev Venus mot Jorden. Etter kort tid skjøt ødeleggelses-kometen forbi Jorden, og i sitt slep dro den med Venus som da kom meget nær ved Jorden, og som derved utløste Santorini-katastrofen.(Se side og side ). Deretter viste ødeleggelses-kometen igjen forskjellig omløpstid, og passerte solsystemets planeter uten å lage skade. Siste passasje var år 1680 e.kr. - igjen uten å skape ødeleggelser. I året 2255 ventes den igjen å vende tilbake". (Man kan også spekulere på om den store komet som ble sett år 1066 under slaget ved Hastings - der Englands konge ble beseiret av Vilhelm fra Normandi, nettopp var ødeleggelses-kometen. Denne kometen ble avbildet på den berømte Byaeux-bildet. Dersom dette var nevnte komet og tidsangivelsene ellers stemmer med kildene, må den mellom 1066 og 1680 ha hatt et kretsløp på 614 år). (Sett inn bilde - fra kilde: skapelsen i nytt....)
Noe senere spør Meier om dette med betegnelsen solsystemer - vedrørende omtalen av formuleringen Uranus' solsystem. Semjase svarer at hennes betegnelse for solsystem er når et stort himmellegeme samler mindre legemer om seg - minst 3 legemer - sier hun. Begrepet "sentralsol" brukes av Pleiaderne når en stjerne har minst ett slikt "mini-system" kretsende om seg. Meier understreker så at dette har skapt store misforståelser, ettersom Semjase allerede i 5.kontakt (søndag den 16-2-75, kl. 23.41) kom inn på dette med at Venus var dratt inn via ødeleggelses-kometen fra et "fjernt solsystem" - uten den gang å nevne at det dreide seg om Uranus' (sol) system. Imidlertid understreker Semjase at ødeleggelses-kometen går utenfor solsystemets grenser (markert med Plutobanen) - i sine omløp, men ikke ut til andre stjerner som altså er altfor fjerntliggende for å nås innen et kretsløp på 575 år. Det kan for øvrig nevnes at Pluto har en omløpstid rundt solen - altså ett Plutoår - på 247 jordår - der den har en bane-hastighet på ca.17000 km/t. Dersom ødeleggelses-kometen skulle ha gått ut til et annet solsystem i sine kretsløp, måtte den ha gått med praktisk talt umulige hastigheter. Et regnestykke viser f.eks at selv om den skulle vende rundt det nærmeste solsystem - solen/stjernen Alfa Centauri - måtte den ha gått med en banehastighet på ca.16.000.000 km/t - dersom den skulle rekke denne enorme runden i løpet av 575 jordår.
Kapittel.......
Det siste kosmiske himmeldrama.
Om syndfloden og planetarisk kaos i historisk tid
Mens de hittil nevnte voldsomme katastrofer og ødeleggelser på Jorden, har vært svært tidsfjerne begivenheter, så skal vi nå belyse det siste kosmiske himmeldrama som skjedde for ca. 3500 år siden. Ettersom dette er såpass nært i tid, skal vi se at det finnes en mengde nedtegnelser om denne "dommedag" i mange legender og sagn rundt om i verden. Særlig vil vi se på det omfattende materiale som den geniale, intuitive forskeren Immanuel Velikovsky har funnet beskrivelser fra nevnte kosmiske begivenhet. Disse støtter da i en meget stor grad de opplysninger som Semjase gir om dette ragnarokk, og som vi videre skal gi en beskrivelse av i det følgende:
Det var i kontaktreferatene fra den 16.2.75 kl 23.41 - at Semjase kom inn på dette. Stoffet beskriver også vår månes fortid.
Pleiadiske Semjase sier: "Deres jordiske tidsregning er ikke særlig korrekt. Den kan bare så noenlunde angi tiden for visse hendelser. Etter vår innsikt, og i deres tidsregning, skjedde den såkalte syndfloden - som var en verdensomfattende begivenhet og katastrofe - for eksakt 10.079 år siden (fra-75). Altså i året 8104 f.kr. Den utløstes av en verdensomfattende katastrofe av kosmisk opprinnelse, da en gigantisk komet kastet Jorden ut av sin opprinnelige bane, og forandret dens omløpstid og omløpsbane. På den tiden utgjorde en jorddag mer enn 40 timer, og solen gikk ikke opp i øst som den gjør idag. Lignende forandringer av omløpstid og omløpsretning har hjemsøkt Jorden ytterligere to ganger etter syndfloden, men de har ikke medført så ødeleggende katastrofer som den gang. Den siste katastrofen av dette slag skjedde for 3500 år siden, men det skal jeg fortelle mer om senere.
Syndfloden 8104 f.kr. var altså utløst av en kjempekomet som allerede hadde forårsaket enorm skade, og som siden urtider har krysset gjennom verdensrommet. Vi kaller den for "ødeleggeren", og vi vet at den ruser fram gjennom rommet siden årmillioner tilbake. Etter deres tidsregning, har denne farlige komet en kretsløpstid på 575,5 år - og den kommer igjen tilbake år 2255 etter deres tidsregning, og vil igjen på en farlig måte nærme seg Jorden. Siste gangen denne komet dro forbi, var år 1680, (men da ikke i farlig nærhet av Jorden. Utg. anm.)
Men for 10.079 år siden(fra-75) kom denne kjempekomet - som hadde oppstått gjennom en naturlig kosmisk katastrofe, svært nære jordens område, og hadde nesten ødelagt denne. Bare kunnskapen og visdommen hos våre Pleiadiske forfedre, som hadde bosatt seg på Jorden og har født sine barn, kunne forhindre et katastrofalt slutt. Også i de følgende årtusener var kjempekometen en alvorlig trussel mot Jorden - og det kommer den å bli, til den engang blir ødelagt.(les evt. stk.667 i Livets Bog del 3 av Martinus - utg. anm.) Den siste store katastrofen, forårsaket av denne komet, inntraff for omkring 3500 år siden - nærmere bestemt for 3453 år siden, etter deres tidsregning. (Hun kommer videre inn på hvordan Venus - via ødeleggelses-kometen -var blitt trukket ut av "et fjernt solsystem", en formulering som skapte grunnlag for en stor misforståelse - men dette ble oppklart ved møte i den 61. kontakt fra den 29-7-76 - som omtalt tidligere her).
Takket være denne komet inntraff noe som er svært sjelden i universet, nemlig en omflytting av planeter. Gjennom kjempekometens enorme voldsomhet ble det i et fjernt (sol-)system (Uranus' månesystem i året 6614 f.kr- jfr.kontakt fra 29.7.76, s.902 i "Semjase 5" - og belyst over) - utslynget en planet på hvilken det fantes liv (hvilket liv beskrives ikke. utg.anm.). Denne fulgte så i kometens gravitasjonsfelt/bane i mer enn 130 år, og avvek bare ganske langsomt. I 1478 f.Kr. var "ødeleggeren" igjen kommet inn i vårt solsystem og bragte kaos i systemet med sine enorme krefter, og nå kom den i farlig nærhet av Jorden. Den svøpte inn denne i sin kjempehale, og ristet Jorden kraftig. Enorme stormer og vulkanutbrudd ble resultatet. Mennesker og dyr døde i massevis, fjell ble hevet og forskjøv seg, og havbunnen ble forandret. I Middelhavet revnet vulkanen Santorini's lavavegger helt ned i dypet, og store vannmasser trengte inn. Dette fremkalte en veldig katastrofe, for derigjennom eksploderte vulkanen og ødela øya. Eksplosjonen ble opphav til en gigantisk stormflod, som vokste til 2000 meters høyde, og for frem over havet som et urtidsmonster. Alt på dens vei ble drept og lemlestet, og vannet ble farget blodrødt. I Egypt ble store områder oversvømmet, og alle mulige epidemier oppstod. Flodbølgen raste nå videre mot nordøst mot nåværende Syria og ødela store områder og alle havnebyer.
Kometen forlot etterhvert Jorden og solsystemet, og raste videre ut i rommet for å dukke opp igjen 575 år senere. Men den planet - like stor som Jorden - som hadde fulgt med i kometens gravitasjonsfelt/bane, ruste nå forbi Jorden i en avstand på omlag 600.000 kilometer.(Dette tilsvarer en avstand av 47 jord-diametere, eller 14 meter i målestokk med en 30 cm globus - der tilsvarende månen er som en appelsin 14 meter borte fra globusen.-utg.anm.). Men gjennom sin mektige kraft tvang solen inn den nye planeten i kretsløp mellom Merkur og Jorden. Og siden da er denne "omplasserte" og "innvandrede" planet kjent for jordmennesket, som kaller den Venus".
Meier: "Fantastisk,".
Destroyer - kometens opprinnelse og vår månens fortid.
Videre forteller Semjase om opprinnelsen til denne "destroyer comet", som også senere frembrakte månen - som hun beskriver å være fragmentet av en småplanet, som er 4,5 millioner år eldre enn Jorden, og vi fortsetter derved direkte fra kontaktberetningen videre. Altså først om ødeleggelses-kometens dannelse: Semjase: " Jo du, men enda er jeg ikke kommet til slutten. Jeg ville nå fortelle deg noe som ligger enda fjernere i tiden, nemlig om urhistorien til denne skjebnekometen som frembrakte månen - fragmentet av en liten planet fra et meget fjernt solsystem. (Altså om) Jordens måne, som stammer fra en småplanet, som er 4,5 millioner år eldre enn Jorden.
Det var for millioner av år siden. Dypt inne i det ukjente rommet, i et solsystem nære Melkeveien, svevde en ensom klode langt borte fra sol-drabantenes normale baner. Det var en klode som savnet alt liv, og var meget farlig i sin uberegnelige bane, hvor den var slynget ut gjennom en voldsom eksplosjon hos sin opprinnelige sol, som gjennom dette altså delvis ødela de kloder som kretset omkring den, og ellers hadde slynget dem ut i det mørke rom som farlige prosjektiler. Denne solen styrtet videre sammen i seg selv, og slet opp et hull i verdensrommet. Dets materie presset seg sammen med enorm voldsomhet og ble komprimert til en liten klump. Om denne solen i sitt normale tilstand hadde hatt en diameter på 11 mill.km, så hadde den nå skrumpet inn til et mål på kun 4,2 km. Derigjennom ble materien fortettet til den grad, der alene en kubikkcentimeter veide flere tusen tonn.(Det vi kaller hvite dverger/sorte hull. utg.anm.)
. Siden dengang svever den i rommet som et mørkt, gapende hull, som på millioner av kilometers avstand drar til seg alt som kommer på dens vei. Den klode som den tidligere hadde slynget ut, ble oppfanget av et nærliggende solsystem, og kretset omkring dette i en uberegnelig bane. I denne mektige sols kraftfelt kretset den i mange årtusener, og vitnet om at den en dag ville la en katastrofe bryte løs. Mektig og utilgjengelig svevet den gjennom verdensaltets isende kulde som en utstøtt, som en vandrerplanet, som en fremmed i et fremmed system - mørk, farlig, dødbringende. Gjennom pågjeldende sols vidtrekkende "kraftarmer" (gravitasjonskraft - utg.anm.) nærmet den seg i løpet av årtusener, planetsystemets område (ikke vårt system enda-.utg.anm.), som den i lang tid og i stadig økende tempo hadde kretset omkring. Gradvis ble banen tettere og tettere, og faren økte gradvis. Det tok dog årtusener før den plutselig styrtet inn i stjernesolens og dens indre planeters dragningsfelt. Som et glupsk vidunder dukket den opp fra Altets mørke, og varslet om dødelig tilintetgjørelse.
I begynnelsen var den bare som en skygge ut av intet, men etterhvert utskiltes den som gåtefull og ubestemmelig, som en halvdunkel, rund skive. Og snart belyst av solens reflekterende stråler, nærmet den seg med utrolig hurtighet den ytterste planetens kretsløp. Men enda var den millioner enheter fjernt fra den fredelige stillhetens sentrum, som den dog snart med sin gigantiske mektighet måtte forvandle til et sydende helvete om den skulle trenge inn i dets rolige sentrum. Men enda gikk det lang tid, før den tilslutt brøt ut av sin bane, som en rund klode som reflekterte sollyset mens den dro med seg en fin hale av lysende partikler. Bare noen få tusen enheter fra de nærmeste planetene, fremkalte den på disse infernalske stormer, som tilintettgjorde store områder som var blitt befolket av fredelige, utviklede mennesker - som nå i frykt ble prisgitt universets veldige krefter.
Hjelpeløse, dømte til utlevering til døden, stirret de ut i rommet mot den kjempestore vandrerplaneten som for frem mot dem som et kosmisk dødsprosjektil. I løpet av natten til den tredje dagen etter at "ødeleggeren" hadde trengt inn i planetenes baner - kort etter midnatt - brøt "ødeleggeren" inn i den sjette planetens ellipsebane. Fremkallende voldsomme kosmiske stormer, slynget den banens planet noen enheter ut av sin retning, og i farlig kurs mot systemets sol. Enorme erupsjoner og stormer sønderslet den engang så fredfulle og blomstrende planet.(Hvilket planetsystem dette var i - nevnes ikke direkte i kontakt-referatet, men senere opplysninger tyder på at det var i Lyren-systemet - 25 lysår vekke i retning av Melkeveiens sentrum. Utg.anm.) Mens fjell styrtet sammen og hav ble kastet ut av sine bredder, søkte den seg en ny bane rundt denne fjerne solen. Fylt av skrekk ovenfor disse voldsomme naturkrefter flyktet menneskene ut på slettene, men naturkreftene var sterkere enn menneskenes viljer og fantasi når det gjaldt å redde seg.
To tredjedeler av de mennesker som befolket planeten ble drept. Ville vannmasser slo over store deler av land, og under vulkaners lava og aske ble store land-områder dekket. Døgnets omløpstid ble fordoblet, planeten kretset rundt systemets solsenter i motsatt retning, og tvunget av de kosmiske lover måtte de overlevende finne en ny begynnelse - blottet for alt av kultur - tilbakesatt til en primitiv overlevelses-kamp. Men "ødeleggeren" raste videre gjennom systemet (et fjern system altså - muligvis i Lyren området, utg.anm.), hvor den spredde helvete, død og tilintetgjørelse. Den krysset den femte planetens bane - en verden som stod i begynnelsen på å bære liv for første gang. Denne planet lå imidlertid på dette tidspunkt så langt borte i sin bane, at kometens banekryssning ikke skapte andre ødeleggelser enn mektige stormer og jordskjelv. Systemets fjerde drabant skulle finne sin undergang i denne verdeners kamp. Som den minste av alle planetene dro den modig frem i sin bane, og etter alt å dømme skulle den krysse kometens kurs direkte foran denne.
Og nettopp dette skjedde. Den lille drabanten ble trukket av kjempens kraft, og likt med to ville monstre ruste de to planeter mot hverandre, en kjempe og en dverg. Men før de støtte sammen, skaptes voldsomme eksplosjoner på den livløse dvergplaneten. Bruddstykker av den ble slynget ut i verdensrommets endeløse vidder som stjerneskudd eller meteorer. Andre deler av dvergen ble trukket inn i solen, mens andre deler ble trukket inn i "ødelegger-kometen". Som slynget av en kjempeneve, skjøt ene halvdelen av dvergplaneten gjennom det uendelige rom mot et meget fjernt mål. Mangfoldige ganger kom den på sin vei inn i solers områder, og ble stadig truffet av meteorer - og forandret derved sin form. Allerede etter noen få århundrer hadde den fått en kantet, men avrundet form. Men den var øde og død, dekket av dype kjempekratere.
Gjennom kreftene fra ulike systemer ble den langsomt bremset, og endret kurs flere ganger til den en dag ble trukket mot solen i et system, hvor den brøt inn. (Dette var altså vår sol - vårt solsystem.) Som et mørkt og dødt legeme gjennomfor den alle de ytre planeters baner, uten å forårsake noen som helst skade. Først i de indre kretsene kolliderte den med noen fragmenter av en ødelagt planet, men disse rev bare opp dype kratere i den. (Utgiver antar at det her refereres til asteroidene - men det nevnes ikke konkret i kontaktreferatene). Men med dette ble kursen noe forandret, hvilket hadde til følge at den drev parallelt inn i banen til den andre planeten i systemet, på hvilken det allerede var begynt å dannes primitivt liv.(På den tiden var Jorden den 2.planet i solsystemet - etter de Pleiadiske opplysninger å dømme - da Venus enda ikke hadde kommet inn i nåværende bane. Utg.anm.) Her var det store hav og tette primærurskoger. Fra og med dette tidspunkt gikk det bare 34 dager før dvergen hadde kommet inn i planetens krets, og kreftene var tilstrekkelige til å binde dvergen, og la den kretse rundt seg i en stadig foranderlig elliptisk bane. Og fortsatt kretser den rundt Jorden - 4.5 millioner år eldre enn moderplaneten".
Deretter avsluttes det med å fortelle hvordan "ødeleggeren" - denne "destroyer comet", som opprinnelig lemlestet og drepte den klode, hvis reminisenser nå utgjør Månen - fortsetter på sin uberegnelige ferd i rommet. Den ser nå til å være fanget i dette jordiske solsystem. Den farer i sine kretsløp (på ca.575 år) så tett på solen, at dens overflate smelter, og trekker med seg en hale med lengde på hundretusener av "enheter"(- ja, dette begrep benytter Semjase).Slik lyser denne død-bringende komet sterkt når den er tett ved solen, men også ellers fra sitt utgående støv - og den kommer ikke mer helt å miste sin lyskraft før den har blitt rammet av utslettelse. Eller slitt til støv. Siden dens tilsynekomst har millioner av år gått, og kursen har alltid vært uberegnelig. Men stort sett er banen nå så stabil at den etter 575,5 år, igjen løper gjennom samme bane med distansevariasjoner på en million km - forteller Semjase.
Kapittel......
DESTROYERKOMETEN OG VENUS
Sent på 70 - tallet var jeg ivrig opptatt av Velikovsky's teorier - som vi i det etterfølgende vil gi et lite overblikk over. Det virkelig interessante er at hans forskning og teorier i en meget stor grad bekreftes av Semjases forklaringer. For eksempel dette at Venus er ny i sin plass i solsystemet og virkelig har ristet Jorden i relativt nær fortid - ja, dette kom også Velikovsky frem til:
Immanuel Velikovsky's (1897-1979) utga i 1950 boken Worlds in Collision (på dansk: Kosmiske Kollisjoner, Bogans Forlag 1980), og denne rommer - ganske slående - lignende konklusjoner på Jordens "astronomiske fortid" som foran er beskrevet ut fra Semjases fortellinger. Dette ut fra forskning i gamle myter, overleverte legender, samt fra forskning i flere vitenskapelige felter.
Han var oppvokst i Russland, og utdannet som lege og psykoterapeut, men det er som opphavsmann til "nye kosmiske teorier", at han for ettertiden er blitt kjent. Han begynte å undersøke om det kunne finnes andre, uavhengige kilder som beskrev den merkelige beretning i det gamle Testamente (Jos.10.12-13) - der det fortelles at solen og månen stanset i sin vandring over himmelen, og ikke gikk ned til faste tider. Samtidig falt det store mengder stein ned fra himmelen som herren angivelig sendte mot egypterne som straff. Ja - det står konkret at "de som ble drept av haglstenene fra himmelen - var flere enn de som Israelittene drepte med sverdet". I Talmud og Midraschim fortelles også at disse stener var varme. Velikovsky mente at dersom dette var virkelige hendelser, så måtte det finnes tilsvarende beretninger fra samme tidsrom i andre kilder. Han begynte derved sin leting verden rundt, og i Egypt fant han fra Ipuwers papyrus-ruller som beskriver Egyptens lidelser, og disse stemte forbløffende godt med de Jødiske.
Men enda mer overraskende fant han beskrivelsene fra indianerne i Sydamerika og Mexico. Hvis episoden med den forlengede dag, da solen "sto stille" i 6 timer ved "Bet-Horon", skjedde ved daggry i Midtøsten, så måtte det da vært natt i Amerika. Og i mexikanske årbøker fant han beretningene om den forlengede "firedobbelte natt", da solen ikke gikk opp. Den iranske bok "Anugita" forteller om "en tredobbelt dag og en tredobbelt natt som avsluttet en verdensalder". Fra Kina fant han at "under keiser Jahus styre inntraff det en stor katastrofe som brakte en verdensalder til avslutning, og i ti dager gikk ikke solen ned." Disse beretningene overbeviste ham om at en rekke kosmiske katastrofer som gang på gang fullstendig hadde endret historiens forløp.
På basis av sine studier innen en mengde vitenskapelige felter, trakk han den konklusjonen at ytre kosmiske krefter - jordens naboplaneter - måtte ha vært de utløsende årsaker for disse katastrofer på Jorden. I kinesiske kilder beskrives "en planet som spente over hele himmelen og overstrålte solen", og en gammel jødisk beskrivelse sier at "Venus' lys flammer fra den ene enden av kosmos til den andre." Heraklit (540-475) lærte at verden ødelegges ved ild etter hver periode på 10.800 år. Aristarch fra Samos lærte i det 3.århundre f.kr., at i en periode på 2484 år rammes Jorden av to ødeleggelser - ild og syndflod. Den hellige hinduistiske bok Bhagavata Purana beskriver fire epoker, og kataklysmer hvor menneskeheten nesten ble tilintetgjort - den femte epoke er nåtiden.
Boken Bundehesh beretter at verden er mørk ved middag, som i den dypeste natt - og dette skyldtes "en krig mellom stjernene og planetene". (Pahlavi Texts / Sacred books of the East, 1880) En vesentlig del av de innskrifter i sten fra mellom-amerika som er funnet etter inkaene, aztekerne og mayaene - omhandler verdenskatastrofer. "De eldste av disse fragmenter, fra kalendersteiner - katuns - i Yukatan, forteller generelt om store katastrofer, som med mellomrom og gjentagne ganger rystet det amerikanske fastland voldsomt, og om hvilke alle dette kontinentets nasjoner har bevart en mer eller mindre tydelig erindring" - skrev Brasseur de Boubourg i sin bok fra 1864 om Mexicos urhistorie. EN FLAMMENDE RØD VERDEN og kaos på himmelen og Jorden
Omkring midten av det femtende århundre før Kristus mente Velikovsky, kom Jorden i sin bane rundt solen inn i Venus' hale av støv og gass. Et fint, rødt støv fylte Jordens atmosfære, og farget både land og hav blodrødt, så menneskene i sin fortvilelse måtte grave dypt ned for å finne vannkilder som ikke var forurenset av det røde støvet. "......da ble alt vann i Nilen til blod,.....og alle Egyptere gravde rundt elven etter drikkevann...." beskrives i annen Mosebok - 7.kap, 20. og 24 vers. Og den samtidige egyptiske historikeren Ipuwer beretter det samme: ".....Elven er blod.....menneskene tør ikke smake på vannet, ....alt levende tørster". Han skrev også at landet vender rundt som et pottemakerhjul, og Jorden vendte bunnen i været. I Finland fant han i "Kaleva" beskrivelser om hvordan verden under en katastrofe var "vannet av rød melk". Tartarene i Altaifjellene forteller om en omveltning da "blod farger hele verden rød, og en verdensbrann følger". I en egyptisk myte tilskrives dette fra blodet fra den sårede planetguden Osiris, og i babylonske myter ble verden farget rød fra det drepte himmeluhyre Tiamats blod. Platon skriver i dialogen Politicus (dk: "Statsmanden") bl.a.: I visse perioder har verden sin nuværende kretsbevegelse, og i andre perioder dreier den seg i den motsatte retning...., .....det skjer i denne tid omfattende tilintetgjørelse av levende vesener i det hele tatt, og kun en liten del av menneskeheten overlever." Mexicos befolkning symboliserte den skiftende retning i solens bevegelser som et himmelsk ballspill, som ble ledsaget av omveltninger og jordskjelv på Jorden.
RAGNAROKK, ILDSTORMER OG SYNDFLODER
Velikovsky skriver "....at Jorden kom stadig dypere inn i Venus' komethale, og støvpartikklene ble større og tyngre, og snart lå Jorden under et uavbrutt bombardement av små meteorer - et glødende regn som spredte redsel over alt". Fra annen Mosebok 9.kap. 24-25 vers beskrives kaoset. "......det kom hagl, og midt i hagleskuren lyn og torden, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land. Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både folk og fe, og alle markens urter slo det ned, og alle markens trær brøt det sønder". Ipuwer: "....trær er ødelagt. Ingen frukter er tilbake. Det vi så i går er utslettet. Kornet er gått til grunne overalt".
Videre: "Porter, søyler og murer fortæres av ild. Himmelen er i forvirring.....byer er ødelagt. Øvre-egypten er blitt en ørken.....alt er ruin". Han skriver videre at ilden nesten "utryddet menneskeheten", og klaget over den voldsomme larm: "det er ingen ende på larmen,.....å ville den larmen og den voldsomme uorden bare opphøre!". "Landet er uten lys!". Alt dette hendte, heter det i de gamle Cuauhtilan-annalene fra Mexico, - "da regnet fra himmelen ikke var vann, men ild og rødglødende steiner". De gamle folkeslag i Mexico talte også om en verdensalder som fant sin avslutning da himmelen styrtet ned og mørket innhyllet verden. Vogulene i Sibir har bevart denne erindring: "Gud sendte et hav av ild til Jorden".... "I syv vintre og sommere har ilden rast - den har oppbrent Jorden"....årsaken til ilden kaller de ildvannet. (ref.: Holmberg: Siberian Mythology). Velikovsky mente at dette ildvannet var komethalens hydrogen og karbon i dampform, som ble antent i Jorden atmosfære, der ilden fikk oksygen. I øst-India forteller innfødte stammer at i den fjerne fortid regnet det Sengle-Das eller ildvann fra himmelen, og med meget få unntagelser døde alle mennesker. Stammene på Samoa taler i deres legender om en katastrofe, da "himmelen falt ned i gamle dager.
Himmelen og skyene hang så lavt at menneskene ikke kunne stå oppreist uten å røre dem". Voldsomme orkaner pisket over hele kloden, mens jordskorpen brast og foldet seg under påvirkning av det andre himmellegeme. Byer ble jevnet med Jorden, hele øyer sank i havet, vulkaner spydde ut lava, og stormfloder fra havet rullet tordnende inn over land. Indianerne ved Stillehavskysten i Nord-Amerika, skildret det slik: "Den jagende stjerne(Venus)satte verden i brann. I den brennende verden kunne man ikke se annet enn bølger av flammer. Store røyksøyler pulserte, ilden skjøt opp mot himmelen. Den store ild brølte over hele Jorden - den brant fjell, jord, trær, mennesker, - ja alt". Senere: "så veltet vannet inn som en hærskare av flodbølger som dekket Jorden og slukket ilden. Vannet reiste seg fjellhøyt mot himmelen".
Legender fra Peru forteller om at i en periode som er fem dager og fem netter var solen ikke på himmelen, og havet brøt deretter opp fra kysten og med fryktelig larm veltet det inn over fastlandet; Jordens overflate ble forandret ved denne katastrofe (fra s.115 i Die Flutsagen av Andree). Fra Kina beskrives det slik av en samtidig skrivefør Shu-king: "På Jahus tid var det ti dager da solen ikke gikk ned, og hele landet ble oversvømt. En enorm vannbølge som nådde opptil himmelen falt inn over Kina". ".....vannet nådde langt opp til de høye fjell, og de lavere høydedrag kunne man ikke se". "I mange år gjorde befolkningen forgjeves forsøk på å tørrlegge landet". Minister Khwan hadde fått ansvaret for å befri landet fra flomvannet, men da han ikke hadde klart det på ni år, ble han dømt til døden. Shu-king skrev: "I ni år slet ham, Khwan, men arbeidet kom ikke til ende". Først hans sønn, Yu, lyktes delvis å tørrlegge landet, og denne prestasjon ble verdsatt så høyt at han ble keiser av Kina - etter King-Chun, som var Jahus(Yahou) etterfølger.
Etter dette måtte man "på ny finne de riktige himmelretninger", og - som Jødene - utarbeidet de en ny kalender. I de historiske nedtegnelser av Se-Ma Ts'ien fortelles likeledes som hos Shu-king, at Keiser Jahu/Yauou sendte ut astronomer for å observere solens og månens nye bevegelser og konjuksjonenes banepunkter, og for å undersøke og informere folket om årstidenes rekkefølge. Det sies også at Jahu/Yauou innførte en kalenderform hvor han bragte årstidene i overensstemmelse med observasjonene, og at det i hans tid viste seg "en strålende stjerne".(Fra The Chinese Classics av Legge)
Forskerne som jo ikke aksepterer hypotesene om de kosmiske ødeleggelser, tilskriver disse beskrivelser å kun dreie seg om lokale oversvømmelser i Den Gule Flod, men vannet av disse blir jo ikke stående i landet i flere år, eller skaper behov for nye kalendere. I den tysk-danske avhandling "Der Magische Papyrus Harris" skrevet av den danske egyptolog H.O.Lange (1863-1943), berettes det om en kosmisk omveltning av ild og vann, "da syd blir nord og Jorden vender rundt". Velikovsky mener, som de Den Pleiadiske kontaktperson også nevner, at disse enorme havbølgene ble skapt av den forstyrrede jordrotasjonen, og i boken "Earth in upheaval" som utkom i 1955, belyser han grundig de geologiske sidene/bevisene fra denne katastrofen.(Dansk utg. fra 1981 med tittelen "Da kloden kæntrede" på Bogans forlag).
DØDENS SKYGGE
Den enorme vulkanaktiviteten medførte at atmosfæren ble mettet av støvpartikler som må ha skapt et langvarig mørke, mener forfatteren. I den meksikanske "Codex Chimalpopoca" fortelles det om et mørke som fulgte etter syndfloden som varte i 25 år. Flere uavhengige historikere har funnet ut at dette mørket - "dødens skygge" - var det samme som Jødene klaget over på sin 40-årige ørkenvandring. I Leningrad har man funnet følgende jammerklage fra katastrofen: "solen skinner ikke mer - ingen kan leve mens solen er dekket av skyer, ingen vet når middag er nær - det er ingen skygge å se". I klagesangene skrev man "....intet grønt planteliv ville gro. Mennesker og dyr døde". Den rabbinske overlevering erklærer noe som dog strider mot ånden i G.T. - at Herren alene beskyttet israelittene - at under mørkets plage omkom størstedelen av israelittene, og at kun en brøkdel av den opprinnelige israelittiske befolkning i Egypten overlevde og kunne delta i utvandringen. "Den fjerde, femte, og sjette dag var mørket så tett at man ikke kunne røre seg av stedet".
4.Mosebok(10,22-23): "...det kom et tykt mørke i hele Egypten i tre dager, den ene kunne ikke se den andre...". Finnenes epos "Kaleva", forteller om en tid da hagl av jern falt fra himmelen, og hvor solen og månen forsvant". Ellers at "....himmelens støtte gav etter, og deretter tente en ildgnist en ny sol og en ny måne". Lappene bragte tidligere offergaver ledsaget av bønner om at himmelen ikke måtte miste sin støtte og falde ned (ref.: Olrik:Ragnarok s.446). "Kaleva" forteller også at "gyselige skygger" innhyllet Jorden, og at "solen iblandt forlater sin vante vei". ........deretter hentet Ukko-Jupiter ild fra solen for å tenne en ny sol og en ny måne, og en ny verdensalder begynte.
Den danske Poul Egede fikk av eskimoene på Grønland på 1700-tallet fortalt at de var redd for at himmelen ville falle ned og drepe alle mennesker - men forut for en slik katastrofe ville solen og månen bli formørket. Stammer i Sudan beretter om en tid da natten ingen ende ville ta - jfr.Frobenius bok fra 1925: Dichten und Denken im Sudan. C.J.Solinus skrev i Polyhistor fra 1847: "....etter den store oversvømmelse, som sies å være skjedd i Ogyges' tid, bredte en mørk natt seg over Jorden". I Buddhistiske kilder beskrives at med begynnelsen av den sjette verdensalder eller "sol" så fylles verden av røk, og gjennomsyres av sot fra denne. Det er ingen forskjell på dag eller natt. Mørket forvoldes av "tidsødeleggende stor sky" av kosmisk opprinnelse og størrelse. I 1783 - etter et vulkanutbrudd på Island av vulkanen Skatar-Jøkulls, var verden der formørket i flere måneder - som omtales av samtidige skribenter, og som ble sammenlignet det med den 9.av Egyptens plager. Tilsvarende var det etter Krakatoas utbrudd i 1883. Men dette var altså bare støv og aske fra en vulkan - og man kan lett forestille seg hvordan asken fra tusener av aktive vulkaner på samme tid ville skape et totalt mørke.
KOMETEN VENUS (se bilde ved begynnelsen av dette dokument).
Velikovsky's teori gikk ut på at Venus på et tidspunkt må ha blitt utslynget fra Jupiter, og at den således er en nykommer i solsystemet. At nettopp Venus er relativ nyankommet til sin nåværende plass i solsystemet, bekrefter Semjase, men hvorfra den kom, besvarer den Pleiadiske kontaktperson med en noe annen forklaring, som er beskrevet detaljert foran i denne bok. Men Velikovsky som altså forsket i gamle nedtegnelser, mente å ha funnet begrunnelser for Venus' forbindelse til Jupiter fra følgende: I verket "De Astrologia" forteller Hyginus om hvordan Phaeton som var skyld i en verdensbrann, ble truffet av et lyn fra Jupiter og plassert mellom planetene og solen.
***
På en hinduistisk planettavle som skal stamme fra 3102 f.kr. mangler kun Venus blant de synlige planeter. Datidens brahmaner kjente ikke femplanet-systemet, og først i en senere periode talte de om fem planeter. Også den babylonske astronomi hadde et fire-planetsystem. I deres bønner ble Saturn, Jupiter, Mars og Merkur tilbedt, men Venus manglet. Man taler om "de babylonske oldtids-astronomers fire-planetsystem". Hvordan kunne de utelate den idag mest tydelige og lyssterke av alle planeter og stjerner vi kan se fra Jorden? Og det logiske svar på dette må være at den enda ikke fantes på dens nåværende plass i systemet! Først på et senere tidspunkt fikk Venus betegnelsen Den Store Stjerne, som tilslutter seg de store stjerner - som var Merkur, Mars, Jupiter og Saturn.
Grekeren Pytagoras mente at "en av planetene er en komet, som kun stiger litt over horisonten". I urgamle mexikanske bøker står det at Venus utsendte røk, og videre at "...en stjerne som utsender røk, er en komet". I Veda-bøkene beskrives Venus som "rykende ild". Også i Vedaene står det at stjernen Venus ligner ild med røk. Stjernen hadde tydeligvis en hale som var mørk om dagen og lyste om natten. I den babylonske Talmud (i tractate shabbat) står det ...det henger ild ned fra planeten Venus.
Kaldeerne kalte Venus for "himmelens klare fakkel". I Peru heter Venus "Chaska", som betyr "den med det flagrende håret". Araberne kalte Venus for Ishtar Sebbaj eller den behårete. Mennesker på Samoa som før ikke hadde skrivespråk, sier fortsatt idag at planeten Venus ble vill, og det vokste horn ut fra dens hode. Altså at den hadde en hale som ble sett på som horn.
Morgenstjernen hos Chichimec-indianerne i Mexico heter slangeskyen, som Velikovsky finner talende, da han her påpeker at navnet relaterer både til venuskometens bilde som en slange på himmelen, og at den skapte en masse skyer rundt Jorden etter sine nærkontakter.(Fra Alexander; Latin American Mythology ) Det er klare nedtegnelser av Venus' uregelmessige bevegelser i de såkalte Venus-tavler i Assurbanipals bibliotek i Ninive. I boken Historia naturalis (eng.: Natural Historie - fra 1938) av Plinius skrives i det 91.kap: "En fryktelig komet ble sett av Etiopias og Egyptens folk, og den daværende konge, Typhon ga den sitt navn; den var rød, var snodd som en spiral og meget barsk å skue; den var ikke i egentlig forstand en stjerne og må snarere betegnes som en ildkule".
Velikovsky fører i boken en omfattende bevisførsel for at denne Typhon-kometen var den samme som viste seg i tiden for jødenes utvandring, men dette blir for omfattende å referere her. Det er flere "eldgamle forfattere" ved siden av overnevnte Plinius, som beskriver Typhon-kometen - bl.a.Servius: "....dens bevegelse var nær ved solen. Den var ikke rød som av ild, men som av blod. Den bevirket ødeleggelser ved sin oppgang og nedgang. Den bevirket mange plager, onder og sult".
Etter slike uhyggelige katastrofer ble Venus naturlig nok en gudinne for tilintetgjørelse og straff. Jordens folk knelte for henne i angst og gru - tilba henne og ofret mennesker og dyr med bønner og besvergelser. Den lunefulle planetens herjinger er også beskrevet i assyriske kildeskrift på tavler som man har funnet i bibliotekpalasset i Ninive. Og her bønnfalt Babylonerne Venus om å skåne Jorden: "Hvor lenge vil du ennå vente, du himmelens og Jordens herskerinne?". Profetene Esajas, Hoseas, Joel og Amos har berettet om disse katastrofene, som også beskrives i Iliaden. En masse nedtegnelser av mytologiske, meget sterke antydninger om at morgenstjernen (Venus) var skyld i en verdensbrann på Jorden, er behendig beskrevet i hans omfattende utforskete materiale, men blir heller ikke referert her.
Men det er interessant å legge merke til at mange folkeslags mytologier omhandler Venus fødsel, mens de intet forteller om de øvrige planeters fremkomst. I Platons verk Timaeus berettes det om en egyptisk vismann som fortalte til Solon at det hadde skjedd en forskyvning i stillingen til de himmel-legemer som beveger seg rundt Jorden - en ødeleggelse ved voldsom ild av tingene på Jorden, og at en slik forskyvning gjentar seg med lange mellomrom. Den egyptiske vismann forklarte Solon, at ved disse katastrofer gikk mange folkeslags skrifter til grunne, og av denne grunn var grekerne enda som barn, da de ikke kjente fortidens virkelige redsler. De samme grekeres historie beskriver to enorme naturkatastrofer; Deukalions og Ogyges' oversvømmelser, og det er interessant å merke seg at krønikeskrivere av prestene fant grunnlag i å anta at disse naturkatastrofer skjedde samtidig med jødenes utvandring - for ca 3500 år siden.
Med sin veldige komet-hale som muligvis kunne se ut som horn fra planetkometens hode, fikk de forskremte folks fantasi det til å se ut som en aggressiv tyr eller ku som stanget Jorden. Og Velikovsky spekulerer på om disse hendelser er opphavet til den omfattende, ærefulle dyrkelsen av kyr og okser som finnes rundt om i verden - særlig India. Men også hos Minoene på Kreta, samt hos de gamle grekere - ble tyren hyllet og tilbedt. Men muligvis har denne tilbedelse også en forbindelse til "Tyrens tidsalder" som solsystemet gjennomløp mellom 2160 og 4320 f.kr.
BEKREFTELSER FRA ROMFARTEN
Semjase forteller i 29.kontakt (den7.7.75 kl.10.37) om hvordan Venus-kometen hadde fått oppbremset sin egenrotasjon (nærmest stanset sine døgn) - ved et tidligere møte med Jorden (ca.3545 f.kr). Hun forteller at Venus idag fortsatt har en meget langsom egenrotasjon tilsvarende en dag på Venus utgjørende 117 jorddager - og et Venuskretsløp rundt solen på 243 jordager, med en aksehelning på 3 gr.
I samme kontakt gav hun en masse tekniske opplysninger om bl.a. Venus -atmosfæren som blir for omfattend å referere her. Det fortelles dog at Venus' høye overflatetemperatur skyldes friksjonsenergien som oppsto når dens egenrotasjon ble stanset - påvirket av Jordens tyngdekraft under nærmøtet fra ca.3545 f.kr. - og dette medførte også dannelsen av de enorme skybeltene - bl.a. fra fordampet vann - rundt planeten, som har isolert dens indre geologiske varme. Hun benevner den som en vulkanplanet. Jordiske astronomiske bøker fra 60- og tidlig på 70-tallet hadde ingen opplysninger om disse data, da Venus jo er innhyllet i tykke skyer som umuliggjorde sikre observasjoner, og de første Venus-sonder fungerte ikke slik at man fikk fram nok data. Senere astronomiske bøker med informasjoner etter Venera, Mariner og Pioneer-sondene, bekrefter dog Semjases opplysninger, bortsett fra de gir aksehelningen til 2,6 gr.
***
De siste årene har altså en strøm av data fra radioteleskoper og rom-sonder gitt opplysninger som på mange felter synes å støtte de ideer vi her har skissert fra Velikovsky, og som da er gitt utdypende, korrigerende forklaringer av Semjase. De første Venus-sondene - Mariner 10 - rapporterte alt i -74 om en registrering av "....eiendommelige sporadiske fenomener som synes å tyde på at Venus har en kometaktig hale.." Sondene Pioneer 10 og 11, Jupiterferdene og Marsforskningen bragte nye data som ytterligere styrket Velikovsky.
Om Venus-atmosfæren skrev Velikovsky, at komethalen først i historisk tid var blitt absorbert i dens atmosfære, og at trykket derfor måtte være svært høyt, samt at man ville finne kullhydrater i atmosfæren. Mange skarpe, kritiske røster av vitenskapsmenn - særlig den britiske astronomen Spencer-Jones - mente dog at atmosfæren på Venus var mindre enn på Jorden. I 1966 ble dog den russiske sonden Venera 3 knust av det voldsomme trykket under nedstigningen til Venus' overflate, og man har senere målt trykket til 95 ganger jordens lufttrykk. Og i februar -74 fant Mariner 10, eksistensen av kullhydrater i Venus-atmosfæren som Velikovsky forutsa 20 år tidligere. I desember i 1978 sendte en ny Venussonde bilder og målinger fra planeten som viste klare spor av store geologiske spenninger, og avslørte data som bevirket at man snakket om "nye teorier for planetenes dannelser".
De siste Voyager-ferdene har gitt en masse data, og nye bilder. Disse viser en overflate med masser av nedslagskratere, og også at planeten har en kjempemessig sprekk eller kløft, som taler sitt tydelige språk om at Venus har vært utsatt for sterke geologiske spenninger. Ikke merkelig ettersom den har blitt ristet av "ødeleggelses-kometen" eller "der Zerstører" som Semjase benevner den på tysk.
Man kan ellers oppsummere følgende fra romsondenes data fra Venus-forskningen, hentet fra flere astrofysiske bøker, (bl.a. The Near Planets):
Venera 11/12 og Pioneer Orbiter fant klare rester av vann(via stoffet deuterium/tungt hydrogen) i Venus-atmosfæren.. Ifølge vitenskaps-mannen Thomas Donohue kunne Venus engang ha hatt tilstrekkelig med vann til hav i størrelse av 30 prosent av Jordens. I 1980 hadde Pioneer Venus Orbiter kartlagt 93 prosent av planeten via radar som gav en masse av opplysninger om terrenget og overflatens beskaffenhet. Selv om farver og visuelle detaljer manglet på Pioneers kart, var astronomene for første gang i stand til at titte gjennem skyerne, og ned på fjell og daler av enorme dimensjoner.
Mot nord fant man et fjellplatå større enn Tibet, to kilometer over den omgivende slette. Platået som de gav navnet Lakshmi Planum, er omgitt av fjell; tilsammen danner de et kontinent som de kalte Ishtar Terra. Syd og øst for Ishtar er det kjempemessige fordypninger. To av dem ligner de store riftdaler på Jorden; den ene ligger i Aphrodite Terra, et kontinent omtrent på størrelse med Afrika, rett syd for Venus' ekvator. Sydvest for Ishtar er der et fjellområde, Beta Regio, som domineres av to høye tinder, som kanskje er av vulkansk opprinnelse. Alle tre kontinentalområder var ifølge vitenskapsmennenes utsagn geologisk sett meget kompliserte. Polområdene som senere Venera-sonder utforsket, viste dog arealer uten større fjellkjeder og daler.(Og dette er logisk, da det jo ikke er disse områder som vil måtte måtte "folde seg" ved planetære rotasjons-forstyrrelser, slik det tidligere er beskrevet for Venus, ved dens banemøte med Jorden fra 3545 f.kr. - jmf. Semjases opplysninger).
På planeten finnes kolossale lavadekkete sletter, og enorme kilometerhøye ringfjell - såkalte ovider - med diametere opp til 500 km! Noe lignende med de enorme ringfjell som kan sees på månen med en kikkert. Forskerne vet ikke så mye hvordan disse er dannet - verken på Venus eller på månen, men det skrives i "The Near Planets" fra-89, at de må være dannet som virkninger av kolossale krefter! Og dette er ikke så merkelig når man ser det i lyset av at den utallige ganger har hatt voldsomme rotasjons - og baneforstyrrelser påvirket av både Destroyer-kometen og også Jorden.
***
Velikovsky har også satt legendene om Atlantis inn i sine teorier, men her er nok hans ideer ikke helt i tråd med virkeligheten, dersom vi tar utgangspunkt i Semjases forklaringer. Han mente nemlig at også Atlantis' ødeleggelse måtte ha skjedd i forbindelse med det kosmiske kaos som hersket for ca.3500 år siden. Og at når Platon beskriver at dette skjedde 9000 år i forveien, så mener Velikovsky at det må være en null for mye i denne tidfesting. Ikke så merkelig - for i hans mangfoldig samlede materiale om jordskjelv, kjempemessige oversvømmelser, et langvarig mørke, ildstormer fra himmelen osv. - så finnes det jo ikke nøyaktige tidsangivelser. Han måtte selv tidfeste disse via andre opplysninger - f.eks .hvilken konge eller keiser som regjerte på denne tid.
Men ut fra Semjases opplysninger kan vi se at det er skjedd flere større og mindre syndfloder, med påfølgende voldsomme jord-ødeleggelser etter kometen(e)s påvirkninger og baneforstyrrelser etter Atlantis. Og disse tidsangivelser stemmer forbløffende godt med Platons angivelser. Velikovsky kunne dog på sin side, naturlig nok ikke overblikke så fjerne tidsrom ut fra egen viten og forskning, og derfor er hans hypoteser om Atlantis' nedsenken for 3500 år siden neppe riktig. Velikovsky har i tillegg et omfattende forskningsmateriale fra hvordan også planeten Mars ble bragt inn i dette foran beskrevne himmeldrama, og hvordan også denne lille planeten flere ganger hadde relativ nærkontakt til Jorden. Men dette materiale velger jeg ikke å referere i denne omgang, ut fra plasshensyn og bokens omfang.
JORDEN UTEN EN MÅNE
Foran har vi sett på Semjases beskrivelse av vår månes fortid, og det fremkommer der en beskrivelse av at Månen har blitt trukket inn i sin nuværende bane på et tidspunkt. Når dette skjedde har jeg dog ikke funnet noe konkret om i kontaktreferatene. Men skal vi tro på endel gamle nedtegnelser som Velikovsky har forsket i, må dette ha skjedd innenfor noen titusener av år, for særlig lengere vil neppe slike legender overleve. Earth without a moon - dette var tittelen på en artikkel som Velikovsky skrev i boken Velikovsky Reconsidered (Sphere Books Ltd. 1978). Fra denne kan vi lese:
Democritus og Amaxagoras lærte at det var en tid, da Jorden var uten Månen. Aristotle skrev at Arcadia i Grekenland, hadde en befolkning av Pelasgians, og at disse urinnvånere la beslag på landet, allerede før det fantes en måne på himmelen.
Apollonius Rhodius nevnte tiden ".....da ikke alle kulene/himmel- legemene (orbs) enda var i himlene, før Danai og Deukalion -rasene begynte sin eksistens, og bare Arcadianere levde, om hvilke det er sagt at de bodde på fjellene, og spiste nøtter, før det fantes en måne".
Plutarch skrev i "The Roman Question": "....disse var Arcadianere fra Evandere, etterfølgere av de såkalte før-måne mennesker. (Plutarch's Moralia, F.C.Babbit, del 76).
Også Ovid skrev: "...Arcadianerne er sagt å ha eiet deres land før fødselen av Jove, og at det folk er eldre enn månen".
I sin bok Astrology, skrev Lucian, at "..Arcadianerne hevder i sin dårskap at de er eldre enn månen."
Censorius hentyder til en tid i fortiden, da det ikke var noen måne på himmelen.
Minnet om en verden uten en måne lever muntlige tradisjoner hos indianere. I Bogotas høyland i de østre Cordilleras beretter noen stammer om gamle minner fra en tid før det var noen måne. "I de tidligste tider, da månen enda ikke var på himmelen..." forteller stamme-mennesker i Chibchas. Tradisjoner hos forskjellige folk, beretter at i en svært fjern tid, var det ingen måne som ledsaget Jorden. Den italienske filosofen Giordano Bruno(1548-1600) skrev også om dette i De Immenso: ".....disse Arcadianere sa at de var (til) før månen, i tid og år. De var spredt i de høye fjell og levde på nøtter. Theodorus skrev i sin første bok at månen hadde fremkommet rett før krigen som var utkjempet av Herkules mot gigantene....."
En gammel Tibetansk krønike refererer også til fjerne tider da Jorden ikke hadde måne.
En amerikansk romforsknings-rapport (fra 15.sept.69) skrev: "In is quite clear that there is a very good chance that the time of crystallization of some of the Apollo 11 rocks may date back to times earlier than the oldest rocks on Earth".
Det er kjent at vår måne også er unaturlig stor i forhold til sin verts-klode, sammenlignet med de øvrige planeter i systemet. Men den har kun 63 % av Jordens tetthet. Og dette er ganske naturlig ettersom den er en død klode, og et lik blir jo som kjent etter hvert lettere i vekt enn det levende. Nevnes kan også funn på Månen av tre mineral-sammensetninger som ikke er funnet på Jorden: chromium-titanium, ferro-pseudobrookitt og pyroxmangitt.
Semjase bekrefter at månen er innfanget i Jordens gravitasjonfelt på et gitt tidspunkt, men ut fra det jeg har studert fra kontaktnotatene, så er tidspunktet for dette- som nevnt over - ikke angitt.
ISTIDEN
Dagens forskere har ikke funnet noen logisk forklaring på istiden, tiltross for at deres øvrige (geologiske-)teorier i stor grad er koplet sammen med denne. Og som forklaring på nettopp istiden gir Velikovsky bl.a.følgende - som virkninger av de fortidige nære planet/komet-passasjer:
"Polene har ikke alltid hatt deres nåværende beliggenhet, og forandringene skjedde ikke i en langsom prosess. Den glasiale iskappe dekket polene: istidene sluttet med katastrofal plutselighet; regioner med mildt klima rykket øyeblikkelig inn over polarkretsen; iskappen i Amerika og Europa begynte å smelte; store mengder av vanndamp, som steg opp fra havenes overflate, bevirket øket nedbør og dannelse av et nytt isdekke. Gigantiske bølger, som overskyllet kontinentene, var, i høyere grad enn isens bevegelse, årsaken til materialevandringen, særlig i nord, og til at vandreblokkene(kjempesteiner) ble medført over lange avstander og etterlatt oppe på helt fremmede mineral-formasjoner. (Derfor kan man finne skjelletter av skalldyr, bløtdyr fra havet, samt fra fisk i Himalayas høyfjell - fraktet dit av de enorme, kilometerhøye havbølger som overskyllet kontinentene ).
Hvis vi betrakter isdekkets utstrekning på den nordlige halvkule, vil vi se, å en sirkel med sentrum et sted mellom Grønland og Baffin Land, i nærheten av den nåværende magnetiske nordpol. Sirkelen ville ha en radius på ca. 3600 kilometer, og ville være det område, som var dekket med is i den siste istid. Det nordøstlige Sibirien ligger uten for sirkelen, men Missouri-dalen ned til 39 grad nordlig bredde innenfor. Den østlige del av Alaska er med, men ikke den vestlige. Nordvesteuropa ligger et godt stykke innen for sirkelperiferien; i noe avstand fra Ural-kjeden bøyer linjen mot nord og krysser den nåværende polarkrets.
Dette fører oss til følgende spørsmål: Lå Nordpolen ikke på et eller annet tidspunkt i fortiden 20 grader eller mere fra det sted, hvor den nå befinner sig - og nærmere ved Amerika? Tilsvarende ville den gamle Sydpol ha vært stort sett de samme 20 grader fra den nåværende pol. De brahmanske kart over himmelen viser en stor forskjell fra hva moderne astronomer ville regne med å finne. Da Calcutta ligger 180 lengdegrader fra Baffin Land, ville de brahmanske kart tilsvare en stilling av Jorden, hvor dennes akse gjennomtrenger kloden i nettopp Baffin Land, nær ved den nåværende magnetiske pol. Forandringen i bredde i andre områder som ligger vest og øst for India ville ha vært mindre. Det er sannsynlig, at for 2700 år siden, kanskje for 3500 - lå Nordpolen i Baffin Land eller kanskje i nærheten av Boothia Felix halvøya på det amerikanske fastland.
Den plutselige utryddelse av mammutene forårsaket av en naturkatastrofe, og dødsårsaken var sannsynligvis kvelning eller elektriske støt. (Han mener vel her elektriske støt fra atmosfærens statiske ladning, som kunne bli voldsom i disse kataklysmer). Sibirs umiddelbare påfølgende bevegelse inn i polarregionen er sannsynligvis grunnen til at kadavrene ble bevart helt til vår tid. Det ser ut til, å mammutene sammen med andre dyr ble drept av en storm av luftarter, ledsaget av en plutselig inntreffende mangel på oksygen som følge av branner høyt oppe i atmosfæren. Få øyeblikk etter var deres døde eller døende legemer på vei inn over polarkretsen. I løpet av noen timer beveget det nordøstlige Amerika seg fra polarkretsenes kalde sone. Det nordøstlige Sibir beveget seg i motsatt retning fra den moderate sone og inn over polarkretsen. Det nåværende kalde klima i Nordsibir begynte da istiden i Europa og Amerika plutselig sluttet...."
MASSEDØD AV DYREARTER
På sin jakt etter beviser for de kosmiske katastrofer begynte Velikovsky å stille spørsmålstegn ved en av grunnpilarene i den moderne biologi - Darwins evolusjonslære Gjennom opphopete knokkel-hauger av mengder av dyr - noen utdødde, andre av raser som fremdeles eksisterte - mente han å kunne finne bevis for plutselige utslettelser, ikke gradvis utvikling. I boken "Earth in Upheaval" redegjør han for geologiske og paleontologiske funn som støtter "Worlds in Collision", og peker på at i veldige massegraver rundt om i verden kan man finne sammenblandete hauger av knokler og skjeletter av dyrearter som absolutt ikke normalt kan leve sammen.
Også Darwin fant vitnesbyrd om geologiske og biologiske katastrofer på sin berømte jordomseiling med marinefartøyet "Beagle". Han skrev i sin dagbok for 9 januar 1834: "Det er umulig, å ikke å bli forundret når man studerer de forandringer som er skjedd på det amerikanske kontinent. Engang har det vært befolket av kjemper, nå finner man bare dvergarter. Hvordan kan så mange arter, ja, hele slekter være blitt utslettet? Tanken om en uhyre katastrofe trenger seg frem med uimotståelig kraft. Men for at så mange dyr, små som store, skulle bli utslettet over hele Jorden, fra Patagonia, Brasil og Peru til Beringstredet i nord, ved strandbredden og i høyfjellet, må hele kloden ha rystet i sine grunnvoller."
Datidens - som nåtidens - forskere avviste katastrofeteoriene, og siden forsøkte Darwin, "å vise at disse funn, som tydet på en global katastrofe, kunne forklares ved talløse små endringer gjennom tidene, og ikke ved voldsomme omskiftelser" som Velikovsky skriver.
Velikovsky var sikker på at kloden ble rystet i sine grunnvoller, men han avviste ikke Darwin helt. "Ved den naturlige utvelgelse - "survival of the fittest" - ble de former luket bort, som ikke kunne klare seg i konkurransen eller under de hurtig skiftende forhold på Jorden." Men han trodde ikke at naturlig utvelgelse kunne forklare plutselig utslettelse av hele arter eller skapelsen av nye arter. Han mente at nye arter hadde oppstått om og om igjen siden tidenes morgen, hver gang etter at Jorden var blitt rammet av en ny katastrofe.
Et halvt århundre er gått, men i vitenskapens konservative høyborger har ikke synet på Velikovskys teorier endret seg noe særlig gjennom disse årene. De tror f.eks. ikke at Jordens akse har endret seg innenfor historisk tid, men de kan heller ikke gi noen logisk forklaring på bl.a. istiden. Men hans idéer og tanker er fortsatt like livskraftige, og jeg aner at de vil få sin "nye fødsel" i det kommende århundre når de kosmiske forklarings-modeller nok vil bli mer kjent.
Siden den først ble utgitt i 1950, er "Worlds in Collision" kommet i stadig nye opplag på mange språk. I populære og vitenskapelige tidsskrifter har omfangsrike artikler tatt Velikovskys idéer opp til vurdering og debatt, og de behandles i kurs og seminarer på en rekke universiteter - særlig da i USA hvor han bodde det meste av sitt liv.
I februar 1974 arrangerte det amerikanske selskap til vitenskapens fremme (AAAS) et symposium, hvor den gamle Velikovsky gjennom en syv timer lang debatt sto overfor et panel av kritikere som var bestemt på å vise at han tok feil med sine teorier. Men den gamle legen forsvarte seg med overbevisende kraft, og da han var ferdig, reiste hele forsamlingen seg og hyllet ham med langvarig bifall. Han døde i 1979 som en av dette århundres største begavelser, som uten tvil hadde tilgang til en stor grad av intuisjon som satte ham istand til å fornemme virkelige kosmiske sammenhenger.
Dette var et begrenset utdrag fra Velikovsky's omfattende teorier, som var basert på nitidig og dyptgående forskning, som man kan studere nærmere i hans meget omfattende bøker. Men i mine øyne er det først i sammenkopling til det relativt detaljerte stoff som Semjase bragte frem om det planetære kaos - at vi ser et større logisk bilde av den kataklysmiske forhistorie som Velikovsky forsket i. Det er derfor jeg har ønsket å kople disse kilder sammen, i håp om at vitenskapen i de neste århundrer seriøst begynner å forske i solsystemets dramatiske fortid. Jeg har altså sett det som en oppgave å forsøke å kople flere samstemmte forklaringsmodeller sammen, og slik bygge en mangesidig beskrivelse av klodens dramatiske historie. De mange sitater og utdrag som har vært frembragt fra Velikovskys og Semjases stoff, er gjort med det ene formål å kunne underbygge sannsynligheten for at dette beskriver den historiske konkrete virkelighet. Altså selv om dette enda - nå ved årtusenskiftet - ikke er aksepterte sannheter innen vitenskapen på Jorden. Den meget omfattende kildehenvisning som Velikovsky har med i sine bøker, er bare i noen grad tatt med her. For de virkelig seriøse interessserte, så henvises det til hans egne bøker, og særlig da Kloder i Kollision (Worlds in Collision).
kapittel.......
Mer om ATLANTIS
- funn og teorier
Kontaktpersonen Semjase har - som vi foran har belyst - gitt en eventyrlig historie om bl.a. Atlantis, og jeg vil her videre trekke frem andre kilder for å underbygge sannsynligheten av at denne øy har eksistert. Den tyske fysiker og diplomingeniøren Otto Muck har i boken Alles über Atlantis, forsket og filosofert over denne gåtefulle og mytiske øya - som bl.a. Platon omtaler. De greske filosof Platon beskrev kort før sin død i 347 f.kr. - undergangen til dette øyrike. I skriftene "Timaios" og "Kritias" forteller han om Atlantis - beskrivelsene hadde sin opprinnelse fra en egyptisk tempelskriver som Platons forgjenger Solon hadde kommet over på en reise til Egypt. Men det er blitt skrevet mange bøker om dette sagnomsuste øyrike - allerede i 1926 skal det ha funnets 1700 titler om denne mytiske øy! Atlantis hadde etter Platons beskrivelser ligget bortenfor Herkules' søyler - Gibraltar.
Han beskriver hovedstaden og livet der, men også deres store hær av nesten en million mann under våpen. Etter Platons beskrivelser sank Atlantis i havet i løpet av en skrekkelig dag og natt. Mange av dagens forskere mener å tro at hans beskrivelser stammer fra undergangen av den Minoiske kultur på øyene rundt Kreta - som man har funnet å være skjedd ca.1500 f.kr. Dengang eksploderte vulkanen Santorini ved øya Thera- som sendte en voldsom flodbølge mot Kreta. Etter Semjases informasjoner, ble denne eksplosjon utløst i året 1477 f.kr av de voldsomme jordødeleggelser som kom i kjølvannet av det kaos som ødeleggelses-kometen utløste. Denne trakk Venus ut av sin bane, og inn i et voldsomt nærsammentøt med Jorden. Mer om dette i en annen del av herværende bok - her fortsetter vi belysningen om Atlantis.
I 1969 mente man å ha funnet Atlantis utenfor kysten til Bahamas, der dykkere i det krystallklare vannet fant gigantiske murer og søyler. Til overraskelse skjedde dette nøyaktig der hvor den "sovende profet" - Edgar Cayce hadde forutsett dette å skje i året 1969........ Platon forteller at Atlantis lå i det fjerne hav. "Fra der kunne man dengang reise over de andre øyer, og fra disse til det motliggende fastlandet" - skrev han. Ved "de andre øyer" kunne det dreie seg om de karibiske øyer eller Bahamas, og "det motliggende fastlandet" måtte ha vært det amerikanske kontinent. "Øya var større enn Nord-Afrika og Lilleasia tilsammen...."skrev Solon. Atlantis må altså ha befunnet seg ca. halvveis mellom Amerika og Europa - der Azorene nå finnes. Øygruppen Azorene er de idag høyeste undersjøiske "fjelltopper", som rager opp fra det platå som med størrelse av ca.500x1000 km. - befinner seg på 3000 meters dyp. Rundt dette platå er havet opp til 7000 meter dypt. Denne ryggen var det sunkne kontinent mente Muck. Hans teori var at øya ble utslettet av en kosmisk katastrofe ved nedslaget av en mellomstor asteroide eller planetoide. For dette førte han mange bevis.
SPOR AV KJEMPEMESSIGE METEORITTNEDSLAG
I 1931 - når man første gang skulle kartlegge staten Syd-Karolina via luftfotografering, oppdaget man mer enn 3000 kratere av gåtefull opprinnelse. Deriblant var det også mer enn 100 trakter med gjennomsnittsmål på mer enn 1,5 kilometer. Nedslagsfeltet fordelte seg over et område på 156 kvadrat-kilometer og sentrum befant seg ved byen Charleston på Atlanterhavskysten. Lokalt kalles disse eiendommelige elliptiske forsenkninger eller "ovale kratere for "bays". De er her spredt i rikt mål og ellers også over hele den atlantiske kystslette fra det sydlige New Jersey til det nordøstlige Florida. Disse kratere ble bl.a. omtalt i National Geographic Magazine for mars 1972.
De sumpaktige forsenkninger kan telles i titusener. Det er skrevet bøker og artikler om disse, bl.a. THE ORIGIN OF THE CAROLINA BAYS av Douglas Johnson, og CAROLINA BAYS AND THEIR ORIGIN av W.F.Prouty. Målinger av noen av de mere fremtredende ut mot havet ved Darlington viser, at de største måler ca. 600 m i lengde og i enkelte tilfelle overstiger de 2700 m. Et bemerkelsesverdig trekk ved disse forsenkninger er deres parallelle beliggenhet: deres lengdeakser strekker seg alle fra nordvest mot sydøst, og nøyaktigheten av dette er slående. Rundt om dem er det jordvoller, som alle uten unntagelse er hevet ved den sydøstlige ende. Disse ovale forsenkninger kan ses særlig tydelig på luftfotografier. "En hvilken som helst teori om deres opprinnelse må forklare deres form, hvis elliptiske eksentrisitet forøkes med deres størrelse, deres parallelle gruppering og den forhøyede jordvoll ved den sydøstlige ende" - skrev Velikovsky om disse tidlig på 50-tallet.
Allerede i 1933 ble det fremsatt en teori av Melton og Schriever fra Oklahoma University, hvor de mente at ovalkraterne var arr, som var etterlatt av en "meteorsverm eller en komet". Siden da har største delen av de forskere, som har studert dette fenomen, akseptert denne teori.
Teoriens forfattere legger vekt på, at "....da buktenes opprinnelse øyensynlig ikke kan forklares av velkjente typer av geologisk aktivitet, må en ekstraordinær prosess ha funnet sted. En slik prosess antydes av den elliptiske form, den parallelle gruppering og det systematiske arrangement av de opphøyde kanter." Kometen eller kjempemeteorittene må ha kommet inn fra nordvest. "Hvis de kosmiske masser nærmet seg fra nordvest, ville lengdeaksene ha den ønskede gruppering." Tidspunktet for denne katastrofe blev skjønnsmessig satt til "engang i istiden". Buktene er "i betydelig utstrekning fylt med avleiringer av sand og mudder, en prosess som uten tvil fant sted, da området var dekket av havet under den terrasse-dannende inntrengningen av havet i pleistocen-tiden" - skrev Journal of Geology. Men man overveide også den mulighet, at "kollisjonene slo ned igennem det grunne havvann". Meteorsvermen må have vært stor nok til å treffe et område fra Florida til New Jersey.....
Mucks teorier
Otto Muck var vel den første som forsto å sette disse funn i en teori om Atlantis' ødeleggelse, ved å kople disse spor etter enorme meteoritt-nedslag - med en total katastrofe i Atlanterhavet. Også dype skarpe hull i sjøbunnen ved Puerto Rico, viste innslag av to mektige deler av himmel-legemet eller planetoiden. Etter Mucks beregning måtte hver av disse delene ha hatt et tverrmål av minst 10 kilometer. Disse stykkene slo hull i jordskorpen, som sprakk som skallet på et egg, og sprekken nådde øya Atlantis - som sank i havet. (Den faste jordskorpen er tynnere enn man tenker seg - 10 km som den er under hav, blir i målestokk med en 30 cm globus, kun o,2 mm!!)
En hel serie med katastrofer ble det umiddelbare resultatet. Oppstigende lava-aske blandet med vanndamp dannet en kjempesky som gikk opp til 30km. Denne ble ført med passatvindene østover mot Europa, Afrika og Asia. Asken dannet krystaliseringspunkter for enorme mengder med vann i disse kjempeskyene, som falt ned i voldsomme regnskyll over Jorden. Muck mener at dette skapte den kjente syndfloden: "......det regnet i 40 dager 40 netter uavbrutt...." fortelles det i Bibelen.
"Og i 150 dager sto vannet over Jorden, og ødela alt liv". En troverdig angivelse mente Otto Muck. Samtidig steg en enorm giftig gassky til værs, og innhyllet snart hele Jorden. Dette var gasser fra Jordens indre - slike dødsskyer som følger med vulkanutbrudd. Og i denne sammenheng mente Muck å funnet ha løsningen på en av de eldste gåter på Jorden: Hemmeligheten bak de nedfrossete mammutflokker i Sibir. (Bilde av nedslagsområdet)
DE NEDFRYSTE MAMMUTER
Der - i det nordøstlige Sibir - i de nå evig tilfrossete områder, er det fram til nå funnet titusener av helt intakte eksemplarer av disse kjempedyr. Ja, de er i den grad plutselig blitt nedfryst, at kjøttet fortsatt kan brukes til dyrefor, - de farendes sledehunder spiste kjøttet uten å ta skade. "Kjøttet er fiberøst og ser så friskt ut som godt dypfryst oksekjøtt" skrev D.F.Herz i The Mammoth i 1926. Dette området ble dog ikke dekket av is under istiden. Klimaet må ha endret seg drastisk siden da, for i magen til disse er det funnet plantebestandeler som ikke er istand til å vokse der lenger. De finnes dog i områder som ligger 3500 km lenger syd - i et klima som er betydelig mildere. Idag er ingen slike store planteetende dyr istand til å overleve i dette golde område. Dersom mammutene hadde dødd der, ville de ha gått i naturlig oppløsning, og vi ville bare finne deres skjelletter.
Selv Darwin innrømmet at han ikke kunne forklare tilintetgjørelsen av mammuten - et dyr som var bedre utviklet enn elefanten - som dog overlevde. I polarområdene blir det skyllet støttenner av mammuter i land etter stormer, og dette beviser at en del av det land hvor mammutene levde og druknet, dekkes av polarhavet idag. Muck kom med en logisk forklaring: Den enorme anslagskraften som den rasende asteroiden påførte Jorden, medførte at polaksen forskjøv seg - slik at polpunktet flyttet seg ca.3500 km . Hvor den engang var, befinner seg nå den såkalte magnetiske nordpol. Følgen ble at klimaet endret drastisk, og de av giftskyene kvalte mammuter, ble bevart i den plutselig fremkalte dypkulde.
GOLFSTRØMMEN
Det neste ledd som Muck førte i sin beviskjede var Golfstrømmen. Vest-Europas milde klima skyldes denne havstrøm, som varmer opp havet ved de Britiske Øyer til et snitt av 10 gr.C, mens Labradorkysten på samme breddegrad, har et snitt på bare 0 gr.C. Så spør Muck : Hvordan kunne det skje på tross av Golfstrømmen, at de Britiske Øyer, Nordtyskland og Skandinavia ble dekket av is under istiden, som ble avsluttet ca.7000 f.kr.? Og svaret han gir er forbløffende; På den tiden kom Golfstrømmen ikke fram til Europa! Den ble stoppet underveis av en naturlig barriere: Av den 1000km lange og 500 km brede øyen Atlantis! Den traff Atlantis' vestkyster, og ble sendt tilbake til Karibien. Først etter Atlantis' undergang ble passasjen fri, og deretter begynte isdekket i Nord/Vest-Europa å smelte i det nye klimaet av det varme havvann.
ÅLENES MERKELIGE VANDRINGER
Også den selsomme vandring hos de europeiske åler passet forbausende godt med Mucks teorier. Disse åler parrer seg og gyter i det fjerntliggende Sargassohavet i det vestlige Atlanterhav. Dette sjøområdet er dekket av sjøtang og har varmt vann. Etter utklekningen lar de små åler seg flyte med Golfstrømmens varme vann mot øst til de havner i Europa. Der deler stimen seg: Mens hannålene forblir i havet, vandrer hunnålene opp elvene der de blir i fem år, før de igjen i fellesskap med hannålene trekker tilbake til det fjerntliggende Sargassohavet for ny parring - og etter denne dør de. En merkelig lang parringsvei mente Muck, som trodde at ålene tidligere dro til Atlantis' elver - dengang Golfstrømmen førte varmtvannet dit. Etter årtuseners instinktive vandringer, fortsatte ålene sin reise østover.
Berlitz beskriver i boken Atlantis Gåten også dette med trekkfuglene som krysser Atlanterhavet. Når disse begynner å nærme seg Azorene begynner de å fly i store sirkler, som om de lette etter land de kunne hvile seg på. Når de flyr motsatt retning, gjentar det samme seg. Er dette igjen dyrenes gamle instinkt som forteller dem om en tidligere eksisterende øy i dette område? * De enorme mengder med lava- og aske fra denne katastrofen, som ble slynget ut i atmosfæren -måtte etter Mucks beregninger ha formørket Europa i 2000 år. Planter som lider av lysmangel mister sine fargepigmenter og blekner. Slik går det også med mennesker som ikke får dagslys. Og Muck spurte seg da om ikke den hvite rase faktisk hadde mistet sine opprinnelig rødlige fargepigmenter i denne mørke periode.
DATOEN FOR KATASTROFEN
Når skjedde så alt dette spurte Muck seg? Han utgikk fra Platons beskrivelser om at Atlantis var sunket 8500 f.kr. Og han sammenlignet dette med Maya-kalenderen fra sentral-amerika. Denne kalender begynte med en absolutt "null-dag", som lar seg nøye fiksere: Det er den 6.juni 8498 f.kr. Dreide dette seg om den samme dag som Atlantis' undergang? De angitte tiders overensstemmelse kunne ikke være tilfeldig! Videre spekulerte Muck på hva som kunne ha brakt denne asteroide eller planetoide på kollisjonskurs med Jorden, og han fremlegger teorien at det kunne være en konjunksjon av planeter som trakk den ut av sin bane. Her er det imidlertid at Pleiade-kontakten Semjase kommer med en meget utfyllende forklaring, som vi da har sett nærmere på før her i boken.
Spor av ATLANTIS I ATLANTERHAVET
Høsten 1949 offentliggjorde professor M. Ewing fra Columbia University en rapport om en ekspedisjon i Atlanterhavet. Undersøkelsene ble især utført i området omkring den "atlantiske rygg", den undersjøiske fjell-kjede som går fra nord mot syd. Ryggen såvel som havbunnen mot vest og øst avslørte en rekke kjennsgjerninger, som vokste til "nye vitenskapelige gåter" - slik det uttrykkes i New Discoveries on the Mid-Atlantic Ridge av M.Ewing.
"Den ene var oppdagelsen av forhistorisk strandsand... som i ett tilfelle ble tatt opp fra en dybde på 3 km og i et annet tilfelle fra over 5000 meters dybde, fjernt fra noe sted, hvor det i dag finnes strender." En av disse sandavleiringer ble funnet nesten 2000 km fra land. Sand dannes av fjell som avslipes ved erosjon av havets bølger, som hamrer mot kysten, og ved regn og vindens påvirkning, samt den skiftende virkning av varme og kulde. På bunnen av havet er temperaturen konstant. Der nede fins ingen sterke strømmer, det er et område med nesten ubevegelig stillhet. Midt ute i havet er bunnen dekket med mudder, som består av slam som er så fint, at dets partikler kan transporteres oppløst i havvannet i lang tid, før det synker til bunns for der at danne avleiringer.
Men det skulle ikke normalt kunne finnes sand midt ute på havets bunn, fordi sand skapes altså ved innsjøer i landområder og særlig langs kystlinjene. Disse problemer utsatte tidligere nevnte professor Ewing for et dilemma: "Enten må landet være sunket 3-4 km eller havet må engang ha vært 3-4 km lavere enn nå. Begge konklusjoner var forbausende. Hvis havet engang var 3 km lavere, hvor kunne alt dette ekstra vann da finnes?" For det betraktes som en akseptert sannhet i geologien, at havene ikke har endret deres leier med unntagelse av inntrengningen av vann på nedsenkete landområder.
Men ekspedisjonen fikk enda en overraskelse; tykkelsen av bunnlaget på havbunnen ble målt ved hjelp av en velutviklet metode med ekkomåling. "Disse målinger viser klart tusener av meter med sediment ved foten av høyderyggen. Det er imidlertid forbausende, at vi har funnet, at i de store flate bassegner på hver side av høyderyggen synes dette bunnlag å være mindre enn 30 m tykt, et faktum så forbavsende ...." Og også... "vi tok opp eruptivbjergarter fra sidene og toppene av den atlantiske høyderygg, som viser at undervannsvulkaner og lavastrømmer har vært aktive der. Sannsynligvis er hele kammen særdeles vulkansk med muligvis tusener av lava-utstrømninger, aktive og passive kjegler spredt langs hele dens lengde."
Fra havets dyb tok ekspeditionen opp klippestykker, som var merket med dype furer. "I en dybde av 1200 m fant vi klipper, som forteller en interessant historie om Atlanterhavets fjerne fortid... granit og sedimentbergarter av en type, som opprinnelig må ha vært en del av et kontinent. De fleste av de klippestykker, vi tok opp her, var avrundet og merket med dype furer eller striper."Slike merker på steinklipper henføres vanligvis til påvirkningen fra isbreer, som holdt klipper i et fast grep og beveget dem over overflaten av andre klipper. Alt dette er en gåte, som må løses ved ytterligere forskning"......skrev professor Ewing i sin rapport.
Man hadde alltid ment, at sedimentlagene på havene måtte være meget tykke, da det har oppbygget seg gjennom uendelige tider. Men på de flate bassenger, som omgir den atlantiske høyderygg, fant man ut at bunnlaget var så tynt, at man ikke klarte å måle noen konkret tykkelse i forhold til radarekkoet fra grunnfjellet under. Mangelen på et tykt bunnlag på den flate bunn utgjør enda en av de mange vitenskapelige gåter, vår ekspedisjon oppdaget - skrev professor M. Ewing videre fra ekspedisjon.
"Det viser, at Atlanterhavets bunn på begge sider av høyderyggen først ble dannet meget sent. Samtidig er sedimentlagene noen steder på høyderyggens sider tusender av fot tykke, som det var ventet." "Disse havbunnslag, som vi målte, er dannet av skall og skjeletter av utallige små-dyr og av vulkansk støv og lufttransportert jord, som blåste ut over havet, og av aske av utbrente meteoritter og kosmisk støv fra rommet, som konstant drysser ned på Jorden...."
Og med dette skrev Velikovsky: Hvis meteorstøvet i våre dager er så sparsomt, at det neppe kan spores i de høye fjellenes sne, hvordan kunne da aske av utbrente meteoritter og kosmisk støv utgjøre en vesentlig del av havets bunnfall?
KAPITTEL.......
PÅSKEØYA OG OLDTIDSBYEN TIAHUANACO
Høyt oppe i Andesfjellene - på mer enn 4000 meters høyde - finnes den gåtefulle kulturbyen Tiahuanaco med sine kjemperuiner og merkelige statuer som dekker et område på 450 mål. Den ligger på den idag ugjestmilde høysletten sør for Titicaca-sjøen, ikke så langt fra grensen mellom Peru og Bolivia. Ingen vet hvem som grunnla byen, men spanjolene som kom dit på 1500 tallet, fikk høre at "byen var blitt reist i løpet av en eneste natt etter syndfloden, av ukjente kjemper.....". De fikk også høre om den hvite1 og skjeggete guden Viracocha, som skulle ha skapt både befolkningen og Andesfjellene etter syndfloden.
Man har spurt seg hvor de tog byggematerialene fra, og hvordan kunne de frakte disse enorme steinkolossene på 100 tonn? Steinblokker som er så nøyaktig tilpasset som om de skulle være bygget med mikrometer. Man har heller ingen logisk forklaring på funnet av helt nøyaktige firkantrør av sten - både rette og vinkelrør. Men da de er delte langsetter, har man avskrevet teorien at det har vært vannrør. I tillegg har man funnet uforklarlige skrifttegn på statuer som man ganske ulogisk mener er utført av stenaldermennesker.....
Jeg velger å ta med hva Meier fikk overbrakt av informasjon om disse fortidsgåter fra 69.kontaktmøte den 10.12.76 kl. 00.41 ved Hinwill i Sveits. Dette er hentet fra Semjase-berichte nr. 6 - side 1026.
Pleiadiske Semjase sier:
"Jordmennesket tar feil når det gjelder Påskeøya, da de vil gjøre den til en selvstendig historie - løsrevet fra sin sammenheng.(Slik Thor Heyerdal har gjort, utg. anm.). De tingene som hente i tidligere tider på denne øya, står i direkte sammenheng med den gamle by TIAHUANACO - som den også ble kalt i de tidligste tider. Tross mangfoldige forandringer. Påskeøya og Tiahuanaco ligger mer enn 5000 km fra hverandre, og allikevel står de i direkte sammenheng med hverandre. Den historiske sammenheng fører tilbake til de tidligste tider, og slutter først omkring år 2548 fra nå (1976).
Som jeg har forklart deg før, fant den siste avgjørende kolonisering av Jorden fra utenomjordiske intelligenser, sted for ca. 13000 jordår siden. Som du vet ble noen fra de forskjellige innvandrende horder tilbakesatt, som f.eks. en mann av rangen halv-ishwish (halvt-åndelig innvidd) som het Viracocoha, som var gammel og ytterst maktbegjærlig. Hans navn er idag fortsatt overlevert, riktignok med en liten forandring, da han i lang tid kun er kalt Viracocha. Under hans velde og grusomme ledning ble et høyland (4000 m.o.havet) erobret, og også deltaøya som dere kaller Påskeøya.(Man kan spekulere om hvorfor hun betegner Påskeøya som en deltaøy - betyr det at denne lille øya på snaue 2 mils lengde, engang har ligget i et (elve-delta, muligvis tilhørende en nå sunket del av en større øy? Utg.anm.)
Etter denne erobring, satte Viracocoha seg fast på øya MOT, med en særlig livgarde av Cherubimer. Mot ble den kalt fordi Cherubimene var dyre-menneskelige livsformer, i dette tilfellet fuglelignende. Mot betydde i vårt urspråk nettopp fugl, altså ble øya kalt Mot-øya (fugle-øya), eller også øya til fuglemenneskene, som den enda idag heter. (sett inn evt. bilde av fuglemennesker her, s.155 i 10th planet. Viracocha og hans tilhengere, som var flyktede lyranere - tilsvarende med mange andre som kom til Jorden - var de av gigantisk kroppsbygning etter Jordiske forhold. Disse var altså kjemper i forhold til de normalvokste innbyggere i Tiahuanaco og Påskeøya.
De underviste i flere felter, hvorved de også gav av sin høyt utviklede teknikk, og gav innbyggerne opplæring i betjening av de avanserte maskiner - bl.a. til stenhuggeri. Samtidig lot de seg hedre og tilbe som guder. Ved hjelp av disse giganter og deres maskiner, utarbeidet urinnbyggerne de store statuer av lavastein3, og oppstilte disse med maskinell hjelp rundt omkring på øya. Lignende ting fant sted i det området dere kaller for Pisco, Sacsayhuaman og Naca i Peru, for også der hadde de samme giganter slått seg ned. Romskipene hadde et eggformet utseende den gangen, derfor ble disse også slik modellert i lavastein."
I Dänikens bok TILBAKE TIL STJERNENE fortelles det om en mengde slike funn av egg- og kuleformete kjempesteiner rundt omkring i verden. De kuleformete er perfekt sirkulære, de største flere meter i diameter - og med vekter opp til 16 tonn! I Costa Ricas mangfoldige natur skal det være funnet hundrevis av kunstige steinegg med diametere fra få centimeter til 2,5 meter. Professoren og arkeologen Marcel Homet fra Stuttgart, beskrev i boken "Søhne der Sonne" - solens sønner - om en oppdagelse gjort i 1940 ved Rio Branco- flodens øvre løp i Amazonas/Brasil, om funn av et gigantisk steinegg på 100x30 meter!! - med skrifttegn og solsymboler fordelt over store flater.
På Påskeøya blir gudene fortsatt tilbedt som verdensrommets herrer, og særlig guden Makemake - som har egget som symbol. Dette gylne, skinnende egg som dalte ned fra himmelen, er et gjennomgangsmotiv i menneskenes skapelseshistorier. Også ifølge inkaenes overleveringer og skapelsesmyter skal det, ennå før verden ble skapt, ha eksistert en mann som het Uiracocha eller Viracocha. Han skal ifølge myten ha slått seg ned i Tiahuanaco hvor han ble opphavsmannen til en slekt av kjemper. Hva har så videre mytene å fortelle om denne gåtefulle byen Tiahuanaco? De forteller om et skinnende romskip som kom på besøk fra stjernene! Dette romskipet skal ha brakt med seg en kvinne som het Orjana og som hadde i oppdrag å bli urmoder for jordens barn. Denne Orjana hadde bare 4 fingre på hver hånd - forbundet med svømmehud!
Vi går tilbake til den "Pleiadiske informasjon" - Semjase fortsetter:
"Etter mange årtusener - det nøyaktige tidspunkt er også tilslørt for oss - innrømmer Semjase - ble disse gigantene plutselig rammet av en sykdom som var ukjent for dem, og som kostet mange av dem livet. Da de ikke fant noe middel mot sykdommen, så flyktet de i sine romskip fra Jorden. Trass i etterforskning fra våre vitenskapsmenn, har de ikke kunnet finne spor av dem".....så Semjase spekulerer på om de fortsatt er døde passasjerer på sine skip.
"På Påskeøya etterlot de flyktende giganter et fortvilet folk som plutselig var berøvet all sin teknikk, da deres gigantguder hadde tatt alt med seg. Etterlatt ble også flere hundre uferdige hodestatuer. Urinnbyggerne prøvde forgjeves å ferdiggjøre statuene for slik å få sine guder tilbake, dette med primitive stenhuggerverktøy, men mislykket dog fullstendig, og gav opp etter få år".
Semjase forteller at siste "livstegn" fra disse kjempene er sporet til planeter i stjernebildet Andromeda, der de hadde gitt informasjon om Jorden til andre raser - mer jordmenneskelignende - som langt senere satte ut på en ekspedisjon til Jorden. Disse var her på Jorden i 21 år og skapte en høy kultur før de dro tilbake år 592 f.kr. - hvilket Pleiaderne kan fastslå helt nøyaktig sier Semjase. Hun legger til at også denne sivilisasjon ble rammet av sykdom/sott som medførte at de flyktet fra Jorden i nærmest full panikk.
Så vidt jeg forstår inntok de byen Tiahuanaco og videreutviklet den gamle byen. Bl.a. konstruerte de elektriske energi-sentere med underjordiske kabler. Disse funn av spesielle, meget eksakt fremstilte halvrør som er funnet (se bilde) - var kabelrør jfr.Semjase . Disse er fortsatt en gåte for vitenskapen. Meier har også med seg materiale med skrifttegn fra dette område (funn av 23 tretavler - se bilde), men Semjase medgir at hun ikke med sin beste vilje kan lese eller tolke disse skrifttegn. Noe senere i samme kontakt kommer hun inn på at de greske "mytologiguder" var etterkommere av en gren av Hyperboreerne, og det nevnes at Herakles var rundt 3 meter høy. Så langt fra Semjases forklaringer til denne gåte.
***
Den etablerte vitenskapelige teori vedr. disse kjempestatuers tilblivelse, er at de er blitt tilhugget med de mange hundre steinkilene som er blitt funnet i steinbrudd på øya, som bl.a. Thor Heyerdahl beskriver i boka "Aku-Aku". Han organiserte arbeidslag fra øyas befolkning som forsøkte å arbeide videre på de halvferdige stutuer. Men selv etter flere uker med hardt arbeid hadde de bare klart å lage en liten rille på millimeters bredde i den harde vulkanske steinen. Dette mens redskapene gikk i oppløsning. Samme forsøk beskriver Däniken å ha gjort i boken "Tilbake til stjernene" - men også han forteller at stein-redskapene slett ikke kunne klare å bearbeide lavasteinen.
Angående transporten av disse kjempestatuer, så er teorien den at de er fraktet på rullestokker, enda det praktisk talt ikke funnet grunnlag for at det har eksistert trevirke på øya. Og som samme Däniken skriver, har ingen hittil kunnet fremsette noen brukbar, logisk teori på hvordan disse enorme steinblokkene er blitt uthugget av vulkanklippen, med de primitive verktøyer de disponerte over. Heller ikke hvorfor statuene er gitt ansikter som slett ikke ligner øyfolket eller andre.
kapittel.....
FORTIDENS KJEMPER OG GUDER FRA ROMMET
The Nefilim were upon the Earth in those days,
and thereafter too when the sons of the Elohim
cohabited with the daughters of the Adam and they bore children to them Genesis 6:1-2,4
Stoffet i denne bok bygger i stor grad på kilder som ikke umiddelbart er aksepterte - informasjoner fra besøkende fra andre stjernesystemer. De opprinnelige Lyranske besøkende - altså fra stjernebildet Lyren - beskrives av kontaktpersonen Semjase, å ha vært meget store vesener i forhold til jordmennesket, og har derfor naturlig nok i mange legender og nedtegnelser fått betegnelsen "kjemper". Påstandene om våre besøkeres store kropper fylte meg i begynnelsen med både skepsis og tvil, men etterhvert har jeg funnet mange paralleller. Derfor vil jeg forsøke å underbygge de påstander og opplysninger som disse "kosmiske overvåkere" kommer med, med andre - mer eller mindre aksepterte - jordiske kilder. La oss først se på de mange gamle nedtegnelser:
I boken DID SPACEMEN COLONISE THE EARTH ? av Robin Collyns (Pelham Books 1974), refereres det på side 150 til Tibetanske krøniker og nedtegnelser om gigantiske romvesener som ankom til Jorden i de fjerne dager. Samme bok beskriver kropper av giganter som er funnet i krypter ved Tibetanske munkeklostere, der kjempene var innhyllet i gyldent tøy. Disse krøniker beskriver kjempene med meget høy intelligens, og at de hersket over Jorden og belærte jordmenneskene. Det refereres også om Kinesiske legender, som holdt stjernebildene Store Bjørn og Lille Bjørn av stor betydning, og hadde beretninger om giganter som hadde bolig på Jorden.
Samme Collyns som var født på New Zealand beretter om Maori-folket - fra dette område - og deres legender, som han forsket i. De refererte til at jordmenneskets stamfar kom fra stjernen Whanui eller Wega som er 26 lysår fra Jorden. (Semjase bekrefter at jordmenneskets forfedre kom fra Wega i stjernebildet Lyren - men om dette et annet sted i boken). Maoriene kalte stjernene for "små-soler" eller "Ra Ririki" flere århundrer før vitenskapen fant ut at stjernene er fjerne soler. Legg merke til at de brukte det samme navn på solen som egypterne - RA- enda de bodde på den andre siden av Jorden.
Jfr. Maori-forskeren Elsdon Best som i 1955 kom ut med boken The Astronomical Knowledge of the Maori, visste denne urbefolkning at Jorden var rund, og de hadde fremragende astronomisk kunnskap. Hvorfra hadde de den? De visste at Saturn hadde ringer, men dette kan man ikke se uten kikkert! (jfr. Guy Murhies: Music of the Spheres, 1962). De samme Maoriene har også legender som støtter Velikovsky's beskrevne kosmiske katastrofer: "....midt i en umåtelig katastrofe kastet de veldige vinder, de voldsomme regnskyll og de tette mørke skyer - seg over alt levende - og Tawhiri-ma-tea, vindenes og stormenes far, tilinettgjorde kjempeskoger og pisket vannet til bølger så høye som fjell....."
Mange raser har bevart minnet om at deres stamfedre ankom Jorden fra fjerne verdener. Japanske legender som beskriver "ild-hjul" som kom ned fra himmelen, refererer også til en rase av gigantiske mennesker med overnaturlige krefter, som mystisk dukket opp og tok bolig i fjellene Yamaka-Mura og Tatsuyama-Mura ved Iwata-Gun. Mennene var kalt Yama-Otoko, og kvinnene Yama-Uba, men det spesielle ved denne legende er at disse vesener var sagt å være omtrent 6 meter høye! Naturmenneskene Ainos-folket på de nordlige japanske Hokkaido og Sakkhalin-øyene tror at deres himmelske stamfedre ankom Jorden fra fjerne verdener i Shintas (romskip?) - fra Himmelen.
Deres første gud - Okikurumi-Kamui - landet ved Haiopira i en Shinta. De tror på sjelens udødelighet og en høyeste Guddom. Hvis vi går tilbake til andre siden av kloden, så finner vi Eskimo-legender som beretter om at "for tusener av år siden ble deres stamfedre flyttet fra (Central-)Asia og andre steder til det fjerne nord av enorme himmel-skip". Har ikke også eskimoene sterk ytre likhet med asiatere?
Ifølge den greske skribenten Homers nedtegnelser, fra ca.850 f.kr skildres Odyssevs' sine reiser gjennom ti år, og han beskriver hvordan han med sine skip besøkte cyklopenes - de enøyde kjempenes4 - øy; de hadde bygget megalittiske murer, som ennå i dag kalles cyklopiske murer. Denne øy tolkes i Dänikens bok - FORTIDENS PROFET ( Ernest G. Mortensens forlag-1979) - nettopp å være Malta, som med sine megalittiske byggverk utgjør en stor gåte. På Malta finnes det også massevis av relativt dype spor i den harde fjellgrunn(tverrsnitt ca.15x15 cm), som går parallelt på kryss og tvers - og flere av disse fører rett ned i havet. Ingen logisk forklaring er funnet, bortsett fra at det må stamme fra en tid med et helt annet forhold mellom hav og land - altså fra meget fjerne tider.
Etter Homers nedtegnelser, skal nettopp en av cyklopene - kjempen Polyfemos - ha holdt Odyssevs og tolv av hans venner fanget i en hule som han plasserte en veldig stein utenfor! Polyfemos var guden Poseidons enøyde sønn. Krøniken forteller også alle de andre kjempene på kyklopenes øy var gudesønner!!
Däniken spør om denne mytologisk gjengivelse ikke nettopp var virkeligheten, og om det ikke virkelig levde kjemper på Malta - i en fjern fortid? Han skriver: Det kan ikke være tvil om at det en gang i tiden har eksistert kjemper. I gamle overleveringer fortelles det presist og plastisk om dem, og gamle tekster forsikrer hardnakket at risene var etterkommere etter guder, "himmelens sønner".
De gamle grekere - og også oldtidens hinduer - så ikke på gudene som myter, men som virkelige vesener som steg ned fra himmelen. De beskrev altså ikke annet enn det de så, men ettersom disse gudene eller utenomjordiske (vei-)ledere nå har trukket seg tilbake for at jord-menneskene i denne epoke skal gjøre egne erfaringer av egne valg - blir de gamle beskrivelser idag kun sett på som myter og fantasi.
Men "gudene" - våre kosmiske "brødre og søstre" som går noe foran oss på utviklingsveien - hadde alle større eller mindre oppgaver under det som Martinus kaller verdens-gjenløserprinsippet, men mer opp dette senere. Men grekernes guder og gudinner var sagt å nøyaktig ligne jordmennesker. Slik er de også gjengitt i bilder og statuer - f.eks. Pallas Athene - visdommens gudinne. Den høyeste lærer var Zeus - "fader over guder og mennesker", og "hersker av den himmelske ild".
Han var altså "konge" på Jorden, som hadde kommet ned fra himmelen. Det er også meget interessant å legge merke til at mens grekerne mente at konger og "helter" nedstammet fra gudene, var deres mytologi ikke klar vedrørende menneskets opprinnelse. Etter det prinsipp som Martinus betegner verdensgjenløser-prinsisppet ble jordmenneskeheten i fortiden ledet av vesener som stod noe over det primitive jordmennesket i utvikling. Og disse ble snart benevnet som guder og helter. Men Gudene hadde dog delvis de vanlige "menneskelige" egenskaper som forelskelse og sjalusi. Og de grep stadig inn i menneskenes liv. De kunne være glade og sinte, kranglet og sloss. Og de hadde seksuelle relasjoner seg imellom - eller med jordmennesker! Men de kunne reise med umåtelig hastighet, dukke opp og forsvinne - og hadde våpen med voldsom styrke.
Alt beskrivelser av ET-besøkende av samme kosmiske slekt som jordmenneskene - tilhørende det mentale utviklingstrinn som kan betegnes det "fullkomne menneskerikets første stadier", men med en teknikk som satte dem istand til "å gjøre mirakler". Slik dagens hverdagslige teknikk også må være mirakler for naturmennesker i Brasils utilgjengelige jungler.
Cyklopene i grekernes legender var antatt å være resultatet av ekteskap mellom jordmennesker og romvesener, og de av dem som bodde på vulkanfjellet Etna, ble av Homer betegnet å ha vært kjempe-hyrder som omgikk gudene. Deres konge var Polyphemus. Semjase kommer i kontakt-hefte 6, inn på at de greske "mytologiguder" var etterkommere av en gren av Hyperboreerne - gruppen som opprinnelig ble forvist da de forsøkte å egge fram strid mellom de ledende fortidige sivilisasjoner Atlantis, og Mu.
Disse kjempene dukker opp overalt i mytologiene, både i øst og vest, f.eks. i legendene om Tiahuanaco - som Semjase også gir en forklaring til et annet sted i boken.
- Denne syd-amerikanske oldtidsbyen vrimler av gåter, og vitenskapen vet ikke med sikkerhet hvordan Tiahuanaco er blitt til. Her finner vi f.eks. perfekte fundamenter av sandsteinsblokker, hver på ett hundre tonn(!), hvorpå er det reist kjempeblokker på seksti tonn! De glattslipte flatene er tilpasset så det ikke er mer enn en hårsbreddes avstand mellom dem, og disse gigantiske blokker holdes sammen av kobberkramper - et fenomen som vistnok ikke er kjent fra fra noen annen oldtidskultur. Alt er utført med en fantastisk presisjon. Og dette skal være utført av steinaldermennesker med stein - eller i beste fall - jernøkser? Ja - noen annen forklaring gir ikke vitenskapen!
Nøyaktig det samme presise arbeide med kjempesteiner finnes i inkaenes by Machu Pichu i de peruanske Andesfjellene. Den amerikanske historiker Hiram Bingham må ha "klødd seg i hodet", da han i 1911 kom over denne "inkaenes tapte by" med steinarbeider så presise at ikke et barberblad kan presses i mellom kjempeblokkene. Og hvordan fikk de fraktet disse kjempeblokker opp i denne høyden av 2500 meter over havet?
Mange hundre kilometer nordover finner vi Aztekenes "Gudenes By" - Teotihuacan - som også ligger forlatt på en høyslette, 2300 meter over havet i Mexico. Her finner vi igjen enorme byggverk med de trappeformede solpyramider over et område på 30 kvadrat-kilometer - alt plassert i monumental perfeksjon og skjønnhet Men heller ikke denne oldtidsbys historie kjenner man - selv om mange hypoteser er fremkommet. Man tror den var befolket inntil ca.800 e.kr., men opprinnelsen er en stor gåte. Men også denne by er forbundet med kjemper: Når de spanske conquistadorer ankom på 1600-tallet fant de store menneskelige beinrester som de fikk brakt tilbake til den spanske konge. Var disse uvanlig store ben knyttet til Toltekiske og Aztekiske legender om en gigantrace som engang skulle ha bodd i Teotihuacan?
Disse kjempene finner vi spor av i form av nedtegnelser - men også fysiske spor - over hele Jorden, - til og med i eskimoenes sagn. Disse kjempene spøker i nesten alle urgamle skrifter. Det er altså tydelig at de må ha eksistert ! Men hva var de for slags vesener, disse "kjempene"? Og her er det nettopp at Meiers utenomjordiske kontakt forteller at de fjerne "himmelsønner" som koloniserte denne Jorden, og hvis etterkommere delvis var her inntil Atlantis' ødeleggelse, var som tidligere nevnt stjernereisende fra stjernebildet Lyren. Og utallige ganger kommer Semjase inn på disse menneskers store kroppsstørrelse i forhold til jordmennesket. Dette fordi disse lyranere opprinnelig kom fra en planet med helt andre livsvilkår enn Jorden. De hadde en fremragende teknisk innsikt, og var således langt overlegen det daværende meget primitive jordmennesket - både mentalt og rent fysisk, styrkemessig sett - med sine store kropper. Men åndelig sett var de ikke bare "snille gutter" - de lengtet enda etter makt, styrke, innflytelse og etter å bli tilbedt.
***
Også Bibelen taler om kjemper og betegner dem som Guds sønner, og at disse blandet seg med menneskedøtrene.
Hos Enok, som ifølge Moses hadde umiddelbar forbindelse med Gud, leser vi i 14. kapittel: Hvorfor har dere gjort som jordens barn og avlet rise-sønner ? Samme Enok beskriver engler fra de syv himler og hver av disse engler hadde kommando over 496.000(!) andre engler. Men hvem var disse "engler"?
I Første Mosebok (6, 4.) heter det: "I hine dager da gudssønnene gikk inn til menneskedøtrene og disse ifødte dem barn - men også senere hen i tiden - levde kjempene på Jorden. Det er heltene, hvis ry når tilbake til fortids dager."
"Da nu menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til." (Første Mosebok, 6, 1-2.)
En øyenvitneskildring finner vi i Fjerde Mosebok (13, 33.): "....der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de vi var".
I Femte Mosebok, (3, 5.) : "Og, Kongen, Basan var den siste som var tilbake av refaittene; hans seng, som var av jern, står som alle vet i ammonitterbyen Rabba, den er ni alen lang og fire alen bred." (En alen- ca. en halv meter; sengen var altså 4,5 lang!)
Moses skrev også: For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid - de navngjetne.(utgivers uthevelse).
Også andre deler av Det gamle testamente gir skildringer av stor-mennesker. Denne "hellige fellesbok's" mange forfattere levde til forskjellige tider og på ulike steder, men omtaler dog kjemper. Disse var også med i kriger og tvekamper. Hvorfor skulle disse jettene omtales, dersom de ikke var reelle vesener?
Beskrivelser av kjemper er på ingen måte begrenset til Bibelen. Også maya- og inkafolket forteller i sine myter at den første slekt som "gudene" skapte før syndfloden, var en slekt av kjemper. To av de fremste kjempene kalte de Atlan /Atlas og Theitani eller Titan.
I Kebra Negest, det etiopiske eposet, fortelles: ( kap.100) Men de Kains døtre som englene (ET-besøkende? - f.anm.) hadde forgått seg med, ble svangre, men kunne ikke føde og døde. Og av dem i deres liv døde noen og andre kom ut; idet de splittet sin mors liv, kom de ut ved navlen. Da de så ble eldre og vokste opp, ble de kjemper .
Og fra "Eskimoenes bok": I de dager var det kjemper på jorden....
I det apokryfiske skrift Talmud Immanuel ( denne finnes under Semjase stoffet på Galaktisk inf.service)står det følgende:
"Semjasa, himmelsønnen og vaktenglen hos Gud, den store herskeren over de som fra det fjerne har reist hit gjennom universums vidder, fødte med en jordisk kvinne Adam, den hvite menneskeslekts urfar."
"I sitt palass hersket Gud over de tre av Ham frembragte menneskeraser og over sitt følge, himmelsønnene." "Udødlig og urgammel var han av kjempestor vekst, i likhet med himmelsønnene."
I Baruchs apokryfer nevnes også et stort tall for antallet av kjemper: Den Høyeste brakte syndfloden over jorden og utryddet alt kjøtt og også de 4090 000 kjempene.
Både Mayaenes hellige bok Popol Vuh og Gilgamesj-eposet inkluderer kjemper. Samme finnes i nordiske, germanske, greske og sumeriske myter.
Mange vil naturlig nok etterlyse konkrete funn av kjemper, og i boken TILBAKE TIL STJERNENE av Erich von Däniken, (Ernst G. Mortensen Forlag 1970) nevnes noen konkrete funn:
- Kjempen fra Java.
- Kjempen fra Sør-Kina.
- Kjempen fra Sør-Afrika (Transvaal).
Men den omstridte Däniken skrev selv at disse funnene var for mangelfulle til å trekke sikre konklusjoner, selv om funnene var fulgt av spørsmålstegn i faglitteraturen.
I sin bok Bevis som utkom 10 år senere, legger han frem et omfattende materiale på avdekning av kjempestore - men uten tvil menneskelige - fotavtrykk. Det er særlig de som er funnet i "kjempenes dal" i Texas som er sensasjonelle. Her har geologer og paleontologer med sikkerhet datert 140 mill. år gamle fotavtrykk av dinosaurer og meget store(nærmere 60 cm lange) menneske-fotavtrykk! Lag for lag ble det uttørkede elveleiet med forsiktighet avdekket, og flere fotavtrykk kom fram.
Paleontologen Glen Rose benektet ethver antydning om for-falskning, og han sa også at de eldste innbyggere i Glen Rose og Walnut Springs kjente dem fra sine besteforeldres tid. Han fremsatte spørsmål om hvem som skulle hatt interesse, eller ha vært istand til å prege slike avtrykk. Det nevnes også funn fra Kentucky - USA - fra 1931, om menneskelige fotavtrykk som ble datert til an alder av 250 mill. år!
Og referanser til den tyske antropologen Larson Kohl, som i 1936 fant knokler av kjempestore mennesker ved bredden av Elyasisjøen i Sentral-Afrika. Videre om Kønigswald og Weidenreich - tyske paleontologer/antropologer - som rett før siste verdenskrig, kom over knokler av kjempemennesker i Hongkong. Noen hadde levert dem inn til apoteker, som brukte dem til å lage beinmel! Det var professor Weidenreich som skrev om dette i American Ethnological Socirty i 1944. Samme bok - Bevis - beretter også om den australske arkeologen dr. Rex Gilroy, direktør ved Mount York Natural History Museum i Mount Victoria, som hadde oppdaget fossile fotspor av kjemper.
Naturlig nok kan vitenskapsmenn som har låst seg fast til Darwins utviklingslære, og som er uvitende om våre Lyranske stamfedres fjerne besøk og om de voldsomme kataklysmiske forvandlinger som har forvandlet denne klode de siste 13.000 år - selvsagt ikke kunne forklare eller si godta de mange "umulige/upassende" funn. De må derfor påsettes merkelappen "svindel" eller stues bort og nedstøves i skuffer og skap. Et annet vesentlig argument er at de autoriteter som definerer "sannheten", virkeligheten, historien - alt fra politikere til professorer - slett ikke er interessert i å miste sin makt, posisjon, prestisje osv. - ved at et helt nytt "verdensbilde" plutselig river ned deres makt-parlament.
"La oss være klar over at det må ansees som vitenskapelig dokumentert at det eksisterte kjempemessige menneske-vesener i acheuleen epoken i den eldre stenalder."
(Louis Burkhalter i 1950 i Revue du Musee de Beyrouth/ "det prehistoriske selskap").
Kapittel.....
TAPTE SIVILISASJONER MED FLYVENDE FARTØYER OG FJERNE ATOMKRIGER?
- FINNES ANDRE SPOR?
Denne boks hensikt har vært å sannsynliggjøre ad en logisk vei, eller rettere sagt å vise mytologiske spor av - at denne Jord har båret utallige sivilisasjoner som har nådd til de utviklingsnivåer hvor vi nå står; - med et relativt høyt utviklet teknisk nivå, men med en enda primitiv eller dyrisk moral. Dette har medført at samme sivilisasjoner har utslettet seg selv i totale kriger. Slik vi igjen har potensiale til å utføre på Jorden ved å utløse de enorme mengder av atomare våpen som alene er utviklet gjennom de siste 60 år.
Skal vi dømme etter opplysninger gitt via Meier av tilbakevendte "pleiadiske guder", har disse menneskeskapte totale utslettelser skjedd minst fire ganger de siste 200.000 år. I tillegg har det skjedd flere "lokale" utslettelser. Når det her skrives "menneskeskapte" er dette i den betydning at også innvandrende mennesker fra andre kosmiske sivilisasjoner har stått bak disse. For eksempel nevner også Meiers tidligere ET-kontakt, Asket, at kontinentet nord-amerika også var kolonisert av etterkommere etter fjerne besøkende fra rommet. Men disse utviklet også etterhvert atomvåpen, slik vår sivilisasjon nå har utviklet etter bare ca.100 år med mer høyteknisk utvikling. Disse (by)samfunn ble utslettet for ca.50.000 år siden - forteller Asket (i Semjase-berichte 2, side 376), og restene bærer idag fortsatt navn som Death Valley og "ilddalen" nær byen Las Vegas.
Men dette med fortidige høyt utviklede samfunn - og i hvertfall dette at de kom fra rommet - vil i første omgang kun lyde som tomme påstander, som man ikke kan forvente at logisk tenkende mennesker direkte kan akseptere. Enkelte vil dog muligvis ha kunnet følge Semjases tidligere refererte opplysninger med viss intuitiv fornemmelse av at de faktisk representerer sannheten. Jeg vil derfor i dette kapittel se på andre kilders angivelse av fortidige groteske kriger og menneskeskapte totale utslettelser, samt på tilsvarende spor etter romskip eller luft-krigsfartøyer. Ettersom Bibelen er et visst fundament i vår vestlige del av verden, er det nærliggende først å se på dens beskrivelse av en slik historisk-mytisk ødeleggelse:
Sodoma og Gomorra
Overnevnte Asket forteller at disse byer ble ødelagt av atomeksplosjoner, men finnes det andre hentydninger som kunne bekrefte at dette faktisk skjedde? I nittende kapittel i Første Mosebok forekommer en meget utførlig og detaljert skildring av den katastrofen som rammet Sodoma og Gomorra. Det fortelles at to engler(som Lot tiltaler "mine herrer"/my Lords) kom til Sodoma om aftenen og fikk se Lot sitte i byporten. Det virker som at Lot hadde ventet disse "englene", som imidlertid snart avslørte seg som utsendinger og vanlige menn, for Lot kjente dem straks igjen og bad dem tilbringe natten i hans hus.
Så forteller Bibelen videre om hvordan noen av byens "seksualfikserte", ønsket "å få sin vilje med dem". (Jfr. visse kilder skal det ha eksistert en masse seksuelle perversjoner og avsporinger i disse byer - derfor denne dramatiske karma for å stoppe utviklingen av bl.a. dette).Men bare med en gestus klarer de to fremmede å dempe all seksualdrift hos disse ved "å slå dem med blindhet". Siden ba "englene" om at Lot fortest mulig skulle føre sin hustru, sine sønner og døtre, svigersønner og svigerdøtre bort fra byen fordi den meget snart skulle ødelegges, hvilket familien ikke kunne forstå.
Om dette skriver Moses: "Da nu morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: "Stå opp, ta din hustru og dine to døtre som er her, forat du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen! Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi Herren ville spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen. Da de hadde ført ham ut, sa den ene: Fly for ditt livs skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly opp i fjellene, forat du ikke skal bli revet bort!"
Hvem var disse to fremmede - "englene" - og var de i besittelse av en makt som folkene i byen ikke hadde noen kunnskap om? Det virket også som om det var et visst hastverk når de ba Lot og hans familie om å skynde seg. Etter deres råd måtte Lot søke tilflukt i fjellene og unngå å stanse eller snu seg underveis. Lot kom med innvendinger men "englene", sa ham at de ikke kunne redde dem hvis han ikke lyttet til deres råd. Hvorfor dette hastverk? Kunne det tenkes at "englene" kom som representanter for en annen slags "makt" - som hadde fastsatt byens ødeleggelse til et bestemt tidspunkt? Hvorfor måtte de absolutt opp i fjellene? Og hvorfor i all verden ble de advart mot å snu seg mens de var underveis?
Når vi senere her skal se på hva Moseboken skriver om disse byers destruksjon, er det nærliggende å tro at ødeleggelsen representerte en form for stråling, og at det kan ha vært atomare krefter som ble brukt i denne ødeleggelse. Dette området bærer jo fortsatt navnet Dødehavet, og ble nettopp dette området dødt av en i fortiden utløst atomstråling? Hvis dette skjedde, er det logisk at Lot fikk advarsler om å søke tilflukt oppe i fjellene, noen kilometer fra eksplosjonens sentrum. Oppe i fjellene ville jo fjellveggene beskytte dem og delvis absorbere den sterkeste og farligste strålingen. Og da Lots hustru snudde seg og stirret rett inn i atomsolen, var det da rart at hun døde?
"Solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar. Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra."
Og skildringen av katastrofen slutter slik: (Første Mosebok, 19, 27-28): "Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg opp fra landet som røken fra en smelteovn".
***
Og i kongbøkene (1, 10-14) berettes det om Elias som påkalte "ild fra himmelen", og at denne ild var sagt å drepe mange mennesker. Hva var denne "ild fra himmelen"? Arkeologer har funnet et lag av sand som er forvandlet til grønt glass i "det hellige land".(jmf. boken DID SPACEMEN COLONISE THE EARTH ? av Robin Collyns. Pelham Books 1974).
Det er kjent at man ved atomeksplosjoner også får temperaturer som er så høye at de medfører at sand blir smeltet eller forglasset, og i Gobiørkenen samt i nærheten av noen av de gamle mesopotamiske utgravningene - har man funnet forglasset sand. Dette er særlig interessant i samband med de tidligere refererte ET-opplysninger om at det ble brukt strålevåpen med evne til å smelte "alt" i den refererte krigen mellom Atlantis og Mu fra 9498 f.kr. Eller har det vært benyttet "vanlige atomvåpen"? - fordi disse funn av forglasset sand har stor likhet med de samme som fremkom i Nevadaørkenen etter atomprøve-eksplosjonene der.
Østlige kilder
Hvis vi nå leter mer på den østlige del av verden, finner vi kilder som forøvrig Semjase anser som mer nøyaktige, hvilket hun nevner i en av kontaktmøtene.
For i de gamle hindu-bøkene er det mange indikasjoner, eller heller direkte beskrivelser av himmelfartøyer og - kriger, og særlig i den eldgamle hellige boken Mahabharata:
"Det var som om selve elementene var sloppet løs. Solen dreide seg i sirkler. Svidd av gløden fra dette våpenet ravet hele verden om i febervillelse. Elefantene ble svidd av heten og flyktet i panikk for å komme bort fra den forferdelige styrken i våpenet. Vannet ble skåldhett, fienden ble slått ned, og brølet fra ilden fikk trærne til å velte om kull over store områder som under en forferdelig skogbrann. Elefantene brølte vilt og ble slått til jorden i store flokker og døde. Hestene og stridsvognene fortærtes av ilden. Siden senket det seg en dyp stillhet over havet. Vindene begynte å blåse opp, og jorden ble opplyst av et blendende skjær. Et uhyggelig syn åpenbarte seg. De falnes lik var forkrøplet av ildens hete og lignet ikke mennesker mer. Aldri før har vi sett et så fryktelig våpen, og aldri før har vi hørt tale om et slikt våpen." (Ref.; G. Roy, Drona Parva, 1889).
Senere blir det fortalt at de som kom fra det med livet, badet og vasket seg, og at de også vasket og renset sine rustninger og våpen fordi allting var befengt med "gudenes" dødbringende åndedrett.
Fra samme bok: "Bhima fløy med sin vimana på en ufattelig stråle som skinte klart som solen og som skapte et drønn som et tordenskrall."
Mahabharata forteller også om en mann ved navn Arjuna, som drar avsted på en lang reise for å oppsøke gudene og be dem om våpen! Han oppsøker herskeren Indra og hans kone Sachi som kom kjørende i en himmelvogn eller også en kampvogn, og Arjuna fikk tilbud om å bli med på en himmelreise! På samme måten som Elias og Enok i Bibelen.
Denne gamle indiske boken beskriver også et våpen som kunne drepe alle krigere som bar en gjenstand av metall på seg. Minner mye om virkningene som dagens mikrobølger!! Hvis krigerne ante at dette våpenet ville bli brukt mot dem, rev de av seg alt de bar av metall og sprang i floden for å vaske seg ren for alt de hadde rørt ved. Og dette var ikke uten grunn, for våpenet virket slik at alt hår, og neglene på både hender og føtter falt av, ja alt levende visnet og mistet sin kraft.
I østens gamle hellige bøker kan man lese om Ramas skjebne - og hvordan vimanas - flyvemaskiner - navigeres i store høyder ved hjelp av kvikksølv og ved å utvikle en veldig vind. Disse vimanaer kunne bevege seg over enorme avstander, løfte og senke seg loddrett, og bevege seg bakover - akkurat som dagens helikoptre - eller heller UFO'er.
"På Ramas befaling løftet den vidunderlige vognen seg med et veldig drønn opp mot et stort skyfjell...." (Ramayana. N.Dutts engelske oversettelse fra 1891).
I Sampsaptakabadha skilles det mellom vogner som kan fly og som ikke kan fly. I samme boken fortelles det om hvordan Gurkha, som befinner seg om bord i en veldig vimana, avfyrer et eneste skudd mot en by. Skildringen av eksplosjonen minner om hydrogen-eksplosjoner: hvitglødende røyk som hadde titusen ganger sterkere lys enn solen, og som løftet seg i en skinnende strålekraft og la hele byen i aske. Da Gurkha igjen landet, så vimanaen hans ut som en blokk skinnende antimon....
I sin bok TILBAKE TIL STJERNENE av Erich Von Däniken, fra 1969 (Ernst G. Mortensen forlag 1970), skriver forfatteren endel om sin leting etter disse vimaner. Han refererer til en seriøs oversettelse av en sanskrit-tekst av Maharshi Bharadvaja - en profet fra gammel tid, gjort av Det internasjonale akademiet for sanskrit-forskning i Mysore i India.
Denne oversatte tekst beskriver:
"....et apparat som av indre kraft beveger seg som en fugl, enten det er på jorden, i vannet eller i luften, og det heter Vimaana. ....som kan bevege seg på himmelen, fra sted til sted.. .. . land til land, verden til verden og kalles en Vimaana av vitenskapens prester. Og den forteller også.....Hemmeligheten ved å få flyvende apparater til å stå stille... Hemmeligheten ved å gjøre flyvende apparater usynlige.......
Ja ikke nok med dette, for det beskrives også enda mer fantastiske tekniske egenskaper ved disse fartøyer, og disse er nettopp langt på vei som egenskapene ved de fartøyer som dagens besøkere eller kosmiske overvåkere benytter seg av - UFO'er, eller som Semjase kaller dem - stråleskip. Altså med utrolige tekniske "muligheter" som: Muligheten til å lytte til lyder og samtaler i fiendtlige flyvende apparater. Muligheten til å kunne identifisere bilder fra det indre av fiendtlige, flyvende apparater. Muligheten til å kunne påvise fiendtlige flyvende apparaters flykurs. Muligheten til å gjøre vesener i fiendtlige flyvende apparater bevisstløse, og å ødelegge disse fiendtlige apparater....
Lenger fremme i teksten refererer Däniken en beskrivelse av hvilke 31 hoveddeler dette flyvende apparatet bestod av, og det var gitt regler for hvordan pilotene skulle være kledd og hva de skulle spise. Dertil beskrev teksten en rekke av 16 forskjellige metaller som var nødvendige for å kunne konstruere et slikt flyvende apparat.....
"Aryavarta" på sanskrit betyr ordrett Aryanenes land, som var det gamle India eller landet mellom Himalaya og Vindhya-fjellene i dagens sentral-India (ved nåv. Bhopal). I det teosofiske verk av Blavatsky - The Secret Doctrine - beskrives at de tidlige Aryanere lærte astronomi og mange andre vitenskaper fra en enda eldre rase - som også lærte dem om luftfart.
Semjase beskriver i klartekst at disse Aryanere var en av folkegruppene (etterkommere til den "nye" rase som vitenskapsmannen Semjasa hadde fremavlet ca.2000 år i forveien) - som overlevde de voldsomme jordødeleggelsene som kom i forbindelse med Atlantis og Mu's ødeleggelse. Og de hadde også overlevd det kataklysmiske asteroide-nedslag som rammet Atlanterhavet ca.1000 år senere, ettersom dette skjedd på en helt annen del av Jorden.
Disse Aryanere var en tid, før Atlantis-katastrofen, under kontrollen av den ondsinnede herskeren Arus II, og senere den tilsvarende Jehovan (begge omtalt tidligere). Etter en tid klarte de å løsrive seg fra denne kontroll, og de inngikk da samarbeide med nettopp Atlantis og Mu, og det var nok i denne tiden at kunnskapen om vimaner o.l. ble overbrakt, slik Blavatsky kom på sporet av. Men da hennes The Secret Doctrine som utkom i 1888 (Utgitt på dansk, Strubes Forlag.) i høy grad var påvirket av unøyaktige, astral-clairvoyante (dvs. delvis ulogiske) "forskningsveier", og også begivenheter på parallelle dimensjonsplan, er ikke denne bok uten videre historisk korrekt slik jeg nå anser det.
Hinduene hadde også de som kaltes "Siddhas", og var kalt "innehavere av kunnskap" og "mestere av høy viten", men dette henspeiler nok heller på jordiske vismenn enn på romfolk.
Men mennesker i nordøst-India bevarte dog mange legender om rommennesker som ankom Jorden i fjerne tider. Noen fortalte om en tid da disse levde i sameksistens med jordmenneskene. Noen få av ETene viste seg fiendtlige mot jordmenneskene (f.eks. Arus' og Jehovans krigere - jfr. Semjase). Blant Akas'ene i nordøst-India fortelles at i en periode i forhistorien, fantes ingen mennesker på Jorden, og at vi alle avstammer fra romvesener som innvandret hit i oldtiden. (jfr.. boken DID SPACEMEN COLONISE THE EARTH ? av Robin Collyns. Pelham Books 1974).
Så har vi Takauti-dokumentene fra Japan - som går historien 24.000 år tilbake i tiden. Disse beretter om menneske-skapte atom-ødeleggelser av denne verden.
Takauti-dokumentene som den gamle Shinto-læren, og den gamle Kojiki-historien er basert på, beskriver en stor verdensomspennende (atom-)krig i den fjerne fortid. Ja, de har også kart med stedene inntegnet hvor eksplosjonene skjedde - og med hvilke (datidige) byer som ble ødelagt. Symbolene på disse gamle kart som markerer eksplosjonene, er soppformede skyer!
Og den førnevnte Mahabharata beskriver atomkriger fra 8000 år tilbake, som utslettet hele nasjoner og enorme hærer - og etterlot totale ødeleggelser. Det var til noen av disse stedene, som Asket tok med Meier i tidsreiser inn i fortiden, hvor han med egne øyner kunne se hva mennesket hadde gjort mot seg selv. Mer om Askets undervisning av Meier, et annet sted i denne bok. Det var bl.a. for å forhindre gjentagelser av disse atomare ødeleggelser, at Pleiaderne nå hadde kommet tilbake hit med sine "advarsler". (Takauti-dokumentene omtales i Wendelle Stewens' bok: Ufo-contact from the Pleiades).
Et annet mysterium som peker på fortidige sivilisasjoner, er de såkalte "Piri-Reis kartene". Disse bærer navnet av den tyrkiske kaptein Piri Reis som hadde kommet over kartene i Orienten. Disse merkelige kart dukket opp i Topkapi-palasset i Istanbul i begynnelsen av 1700-tallet, - en samling gamle kart som hadde tilhørt en tyrkisk marineoffiser, kaptein Piri Reis. Kartene innholder detaljer fra Middelhavsområdet og området rundt Dødehavet - men det sensasjonelle er at de også tegner kystlinjene av Nord- og SørAmerika. Ja, til og med Antarktis var meget nøyaktig gjengitt.
Men kartene gjengav ikke bare kontinentenes ytre konturer, - de hadde også topografiske angivelser over innlandet, med fjellkjeder, fjelltopper, øyer, floder og høysletter. - Ja de var meget nøyaktige - og det til og med når det gjaldt regioner som ennå bare var delvis utforsket - f.eks ble fjellkjedene i Antarktis ikke oppdaget før i 1952! Og kartene viser områdene nøyaktig slik som de tar seg ut fra stor høye - likt med dagens satelittopptak av jordkloden. (bilde av kartene) Kartene til den tyrkiske kapteinen var ikke originaler - de var kopier av kopier som igjen var kopier. Men de eller den som har laget dem for mange tusen år siden, må ha benyttet seg av et eller annet slags fartøy som kunne bevege seg i luften, og det er nærliggende å tro at de må ha hatt en form for kamera.
RAMAYANA er et gammelt diktverk fra gamle India som er datert tilbake i perioden fra 500 f.kr til 3000f,kr. De skal være nedskrevet av den indiske vismann Narada. De beskriver bl.a. Rama som var sønn av Desaratha - konge av Ayodha i nordre India. Han sloss med Ravvana via (atom)raketter - i himmelske fartøyer ved Lanka som idag kalles Ceylon. Ramas far - kong Desaratha - var sagt å ha sin slekt "fra en fjern "stjerne -rase" - etterkommere av "stjernenes konger", rommennesker som hersket i Indis dengang.
Disse himmelske fartøyere var sirkulære i form, gyldne i farge og strålende å skue, og var "trukket av krefter som solstrålene". Etter sin kones død - som var Sita - bodde Rama alene, men holdt hemmelige samtaler med en "himmelsk budbringer" - på samme måten som hos de bibelske profeter. Mange år senere dra Rama fra Ayodha i et himmelsk fartøy og entret himmelen.(på samme måten som det beskrives hos Eliah). Ramachandra Dikshitar, skriver i sin WAR IN ANCIENT INDIA (McMillan, London 1945), en oversettelse av Samaranganasutradhara av kong Bhojadena, i det elevente århundre - at det var flygende maskiner som kunne angripe synlige og usynlige objekter, stige og bevege seg i tusender av kilometer i timen i alle retninger i atmosfæren, og selv gå inn i det dype verdensrom.
I Bishma Parva, på side 44, beskrives konflikten mellom Arjuna and Bhisma, hvor det stadfestes at fienden påkalte et himmelsk våpen "som lignet ild i bruk". Mahabarata er en av de eldste bøkene i verden - som beskriver Bharat krigen i Nordre India, og maler et bilde av en stor og utviklet sivilisasjon som ble ødelagt i en 18 dagers krig. I ett slag, rappotertes det i "Samsaptakabadha Parva" (side 58), at fartøyet beskrives som værende rundt i form og istand til "forover, bakover og diverse andre bevegelser..." (James Churchward, refererer i THE CHILDREN OF MU, til årtusender gamle nedtegnelser som beskriver at denne krigen skal ha vært utkjempet ca.20.000 f.kr.)
Chandra Roy, i hans oversettelser fra Bishma Parva, beskriver Brahma-Danda (Brahma's stav), som uendelig mer kraftfull enn selv Indra's stav. Denne siste kunne slå bare en gang, mens Brahmas kunne slå ut hele land og hele raser fra generasjon til generasjon. Dette lyder svært likt med beskrivelser av et slags strålevåpen.
Mahabarata beskriver også de flygende fartøyer som ble brukt av de uovervinnelige Gudene - viamanene. Dette var toetasjers sirkulære fartøyer med en kuppel som hadde sirkulære vinduer. De fløy med "vindens hastighet" og gav fra seg en melodiøs lyd". De kunne stoppe og forbli stille på himmelen og de "svevde over skyene". Fra høyden så "havet ut som en liten pytt med vann". Vimanaene var laget for all slags transport, men for krigføring brukte de "Samhara", et missile som skapte krøplinger, og et våpen de kalte "Moha", som skapte en tilstand av lammelse.
I "Bodha Parva", på side 97, nevnes Vaishnava-våpenet som skapte usynlighet og var istand til å utslette i alle verdener. Side 383 refererer til et rase-annihilerende missil "...Bhisma slynget et missil .. .som knuste, O Konge, dine soldater i kamp. Og det så ut til å fylle....hele Jorden med høy lyd. Og lyste sterkt i glansen - det voldsomme missilet inngav dine sønner med frykt. Å skue dette missil... med lynende gnistrer som jaget mot dem, dine krigere flyktet i fullstendig panikk, og ved det utrolige.......menge menn falt der de sto, og mange fartøyførere falt også fra deres kjøretøyer. De kjempet og døde for sine Guder."
I "Drona Parva", på side 677, beskrives Agneya våpenet.... "skinnende med ild uten røk på alle sider, byger av flammende blokker, formørket himmel overalt, uhyggelige vinder begynte å blåse, skyer brølte, stekende hete av våpenets kraft, vannet kokte og krigerne falt som trær i en skogbrann, store elefanter falt overalt. Tusender av fartøyer falt ned på alle sider og ødela alt som var. Og begge sider kjempet for sine egne Guder."
Nevnes bør også ruinfeltet i Parhaspur i India som er avbildet i Dänikens bok Reisen til Kiribati(norsk utg.1981) - som altså skal være tempelruiner. Men disse er ikke vanlige ruiner - for det bærer preg av voldsom ødeleggelsese - der kjempeblokkene ligger kastet vilt omkring.
Kapittel.....
Om kontaktpersonen Eduard "Billy" Meier
Hvem var da denne merkelige personen som ble opprinnelsen til denne fremmede kontakten - som vi her har sitert og belyst i visse sammenhenger?
Eduard Albert Meier ble født den 3.feb.-37 i Bulach ved Konstanz i Sveits, og vokste opp med sine foreldre i denne lille landsbyen i et krigsherjet Europa. Hans fødsel var som alle andre - ingen tilfeldighet - men et ledd i en Pleiadisk hjelp til Jorden, ved å bringe kosmisk innsikt til denne klode, som samme Pleiadere fortalte at de hadde kolonisert i fjern fortid.
Denne Pleiadiske rase hadde for 40.000 år siden opplevd den samme overgang som Jorden nå skal gjennom i den planetære evolusjon. De vokste naturlig - mettet av krig og ødeleggelse - ut av det intelligente dyrerike, og fikk slik kontroll over de krigerske krefter i sin sivilisasjon, og en virkelig høyintellektuell og åndelig utvikling begynte gradvis å utfolde seg. Etter et kosmisk foreldre-prinsipp, så de det som sin naturlige plikt å forsøke å hjelpe sine noe yngre "kosmiske søsken" på denne Jord, og Meiers fysiske inkarnasjon her var et redskap de hadde planlagt å benytte i denne misjon.
De forutså, - ja viste - hvilken krise som ville manifestere seg her i dette århundre og inn i det neste, ut fra den kosmiske bevegelse som dette solsystem gjør inn i et makroksmisk strålingsfelt som i astrologiske formuleringer kalles Aquarius. Dette bevirker helt nye energier og innflytelser over Jorden, som radikalt vil forandre livet på denne klode. Oppvekst og det første møte. Unge Eduard Albert opplevde allerede som femåring - om morgenen den 2.joni 1942 - et lys som fløy over hans hjemsted, og dette lys ble snart til et 300 meters sirkulært fartøy.
Hans far fortalte ham at det var et av Hitlers hemmelige våpen, men Eduard følte at dette ikke var riktig. Hans logikk sa ham at dette fartøy var langt overlegent de tyske og amerikanske fly som stadig overfløy området, og måtte ha en annen opprinnelse. Han sier selv om dette: "Min fars svar viste jeg allerede da - med bare fem år på baken - var ganske utilfredsstillende og altfor fantastisk. Delvis ble vår by stadig overfløyet av tunge, umoderne amerikanske bombefly, og delvis kom det ofte tyske Stukas og andre jagerfly som passerte over den nærliggende grensen. Disse var etter min bedömmelse alle sammen like primitive som "amibomberne", som ofte ble nedskutt direkte over vår by av det sveitsiske luftvernet".
Noen måneder senere fikk han en klar stemme i sitt indre som guidet og underviste ham. Men da han ikke fikk forståelse for sine opplevelser hos sine foreldre, oppsøkte ham den lokale prest, som - ikke tilfeldig -var innvidd i åndelige prinsipper. Han kunne berolige unge Meier med at han slett ikke var iferd med å bli gal. Han mente at den indre guiding nok hadde forbindelse med hans syn av det store lysende fartøy. Stemmen som etterhevert identifiserte seg som Sfath fortsatte å veilede Eduard med bl.a om hvordan han senere i livet ville spille en stor rolle i en bestemt misjon.
I november -42 ble han av den indre stemmen ledet til et bestemt sted i den nære skog, hvor den første direktekontakt skjedde. Et pæreformet fartøy landet, og ut steg en gammel mann som unge Meier mente måtte være 90 år gammel, men han fikk øyeblikkelig tillit og trygghet hos denne tilsynelatende svært så jordiske gamle mann. Han ble tatt med på en flytur med fartøyet, og vist og forklart flere ting som han i sitt unge sinn enda ikke fullt ut forsto.
Han fortalte ham bl.a. at han hadde reddet hans liv fra en meget alvorlig sykdom som spebarn, da han grep inn mens babyen Eduard Albert var i koma og døden nær. Han spurte senere sin mor om dette, som overrasket kunne bekrefte hendelsen. Sfaths' stemme fortsatte, samtidig som han også fikk undervisning hos den innvidde lokale prest. Dette gjorde det vanskelig for ham å tilpasse seg den vanlige skole, hvor han ble mobbet da han skilte seg sterkt ut fra flokken - men han klarte ikke å forsvare seg. Derfor var han stadig fraværende fra skolen, men undervisningen fra Sfath fortsatte i felter som han enda ikke kunne dele med andre.
Andre fysiske møte med Sfath Sommeren 1944 ble den unge utvalgte igjen ledet til et fysisk møte i skogen, hvor han ble tatt med høyt over Jorden, og fortalt videre om sin misjon og om fremtiden. Sin unge alder tiltross, ble han bedt om å foreta et valg om å fullføre eller avbryte den plan som var lagt. Sfath fortalte ham at han ville virke som hans lærer inntil 50-tallet, da en annen - fra en høyere livsform - ville overta. Han ble fortalt at krigen ville bli avsluttet den 6.august neste år med en begivenhet som var lik den som utslettet Sodoma og Gomorra!!
Kontakten til Sfath opphører her, men Asket overtar. Barnet Eduards åndelige bevissthet ble voldsomt ekspandert i disse kontakter til Sfath, som fortalte ham at hans nye åndelige evner var åpnet for at de skulle tjene hans misjon.
Kontaktene fortsatte videre utover på 40-tallet, men på Eduards 15 årsdag den 3.2.53 hørte han Sfaths stemme for siste gang, men kun timer deretter kom en ny annerledes, myk, harmonisk og vis stemme inn i hans bevissthet. Denne kalte seg for Asket, og skulle virke som hans nye lærer. Gjennom de neste tre år ble han guidet telepatisk av Asket, og hjolpet gjennom mange av livets harde prøver og vanskeligheter. Han hadde alltid følt seg som en fremmed i denne verden, og gjennom noen visjoner fikk han glimt av sine fortidige liv, og også etterhvert evner til å sanse klarsynt - men dette var opplevelser han holdt for seg selv. Men på et tidspunkt fortalte han om sine ET-venner, og dette medførte bl.a. at han for en kort tid ble klinikken til psykiatrisk observasjon. Husk dette var i det konservative Sveits på 50-tallet!
Herfra klarte han dog å rømme, og flyktet da over til Frankrike, hvor han søkte tilflukt i de fremmed-legionære styrker for en tid. Han minnes denne tiden som en "innvielses-test i de syv helveter", hvor han mer enn en gang så døden i øynene. Han søkte tilbake til Sveits og ble igjen for en tid innesperret på Rheinau. Hans første møte med Asket. På sin fødselsdag den 3.feb.-56, ble han telepatisk ledet til et fysisk møte med sin nye lærer. Klokken to på natten, ble han ledet ut i nattemørket, hvor han speidet etter tegn på den mørke himmel. Ganske snart kom et sterkt lys tilsyne, som snart viste seg å være et fjernstyrt og ubemannet fartøy som landet like i nærheten. Dette bragte ham etterhvert til et sted som han senere oppdaget å være i den Jordanske ørken/ødemark.
Her dukket det snart opp et skinnende hvitt lys, som viste seg å skjole Askets skip - som landet. Men han måtte vente hele 30 minutter før Asket, vandret mot ham med både trygghet og skjønnhet.(Det ble senere forklart at begge disse kontaktpersonene han så langt hadde møtt, tilhørte den opprinnelige Lyriske avstamming - som da også de hvite jordmennesker gjør, og derved med ytterst små detaljer - f.eks.øreflippene - kan utskilles fra vanlige jordmennesker). Eduard følte øyeblikkelig en merkelig følelse av gjenkjennelse og ren kjærlighet, som han sier han aldri vil kunne glemme. Hun snakket med en myk stemme, som rørte ham dypt. Hennes lange, blonde, skulderlange hår minnet ham om en engel forteller ham. Hun fortalte at hun hadde tilhold i et parallelt univers - DAL universet., og skulle virke som hans lærer og beskytter.
Han ble tatt med i hennes fartøy - som lik de senere Pleiadiske skip - var beskyttet med et magnetisk felt som bøyde lyset rundt skipet, slik at det utenfra var praktisk talt usynlig. Han fikk videre en tur til Egyptens pyramider og ble forklart og vist mysteriene rundt denne. Bl.a. et enormt stort hemmelig rom 300 meter dypt under den store pyramide som rommet et sølvskinnende skip, som han fornemmet hadde vært der i tusener av år! Askets undervisning
Over de neste to dager ble han intensivt undervist i en del grunnleggende kunnskap - her er essensen av Askets tale til den spesielle unggutten Eduard: 1.
"Skapelsen" er livets grunneleggende fundament, og årsaken til livets eksisets.(Det skal her bemerkes at ordet Skapelse (Schøpfung på tysk) hos de Pleiadiske kontakter brukes synonymt med det som i åndelig litteratur ellers omtales som Gud eller Guddommen. Ordet Gud mener de i den grad er misbrukt og mistolket, at de foretrekker å bruke det nøytrale begrep Skapelse eller altså "Schøpfung" på tysk - et språk som kontaktpersonene behersket rimelig godt. De forteller at å lære et fremmed språk for dem, kun tar få dager - med hjelp av de avanserte tekniske hjelpemidler de har til å prege det inn i dagsbevisstheten).
2. I Skapelsens (Guds-)-kraft, oppfyller vi vår livsoppgave, fordi Skapelsen er livet og alt som eksisterer. (utgivers utheving).
3. Askets hjemverden er DAL-universet - i et system kalt Akon. Vi er kjent som Timers.
4. Vårt univers er et parallelt univers til deres og i et tilsvarende plan.
5. Vi kom inn i dere univers for 3300 år siden i hensikt av utforskning.
6. Vi oppdaget deres system og var istand til å spore deres forgjengere til "ringtåken" (Lyren). Disse forgjengere bor ikke lenger der, men i området kalt Pleiadene.
7. Du, Eduard Meier, er en sannhetens budbringer - slik mange før deg har vært. For å fullføre din misjon, må du bli større i åndelig innsikt enn alle andre jordmennesker.
8. Du ble satt under beskyttelse fra før du var født - slik alle sannhetens budbringer blir.
9. Om en tyve års tid vil du skrive et stort sannhetens arbeid for å lede menneskeheten inn i vannmannens tidsalder.
10. Som en høyere utviklet livsform, har vi oppdaget mange ting som må forandres i din verden.
11. Religionene kontrollerer og slavebinder altfor mange mennesker - slik at de ikke tar ansvar for seg selv.
12. Nesten alle regjeringer er kontrollert og influert av religionene.
13. Intet annet sted i Universet har vi funnet de religiøse forestillingene i den grad ute av virkeligheten og med slik en makt som på Jorden.
14. For lenge siden gikk en planet kalt Milona (Maldek) rundt solen i den bane som Mars nå går. En gigantisk krig på planeten medførte dens totale destruksjon. Denne eksplosjon på Milona gjorde at Mars' bane ble forandret inn i den bane den nå følger. Det er viktig at Jordens menneskehet ikke forårsaker det samme, da det i dette system er kjempeplaneter med enorme gravitasjonskrefter, som kunne sette hele systemet ut av spill, og også nabosystemer.
15. En utenomjordisk rase skjuler seg (i de kjempemessige hemmelige rom-) under pyramiden, (på denne tiden - på 50-tallet, men er ut fra senere opplysninger nå fordrevet fra Jorden av bl.a. Erra-gruppen). De utøver religiøs villedning med sterke åndelige krefter, stimulerer fram (religions-) kriger, og har som mål å oppnå kontroll over Jorden. Skipet han ble vist var deres, og hadde vært skjult der i årtusener.
Meiers kontakt med Asket sluttet her, og han fortsatte og studere menneskeheten og livets lære gjennom en reise til India. På denne reise kom han også ut for en bussulykke i 1965, som medførte at han måtte amputere venstre arm, samtidig som dette også gjorde at man senere ikke så lett kunne beskylde ham for - med kun en arm - å ha arrangert, filmet og fotografert ufo-modeller.
Men nettopp dette ble han selvsagt beskyldt for av de mange som alene fokuserte på "sakens" ytre. Altså av de etterhvert mange som ikke var istand til å følge den åndelige- og historiske undervisning som fremkom av disse kontakter. Han møtte sin kone i Grekenland, og sammen dro de tilbake til Sveits. Han viste at han senere ville bli kontaktet av Pleiadere(- han trodde det skulle skje i 76, men kontakten ble åpnet i januar-75).
Kontakten til Semjase og Erra-gruppen.
Meier skilte seg naturlig nok betydelig fra de øvrige beboere i den lille sveitsiske landsbyen Hinwil, som ligger i nærheten av de vakre alpene. Her bodde den enarmede og derav uføretrygdede Meier med sin familie i et gammelt trehus januar 1975. Han hadde bare fått med seg delvise 6 års skolegang og måtte spe på sin snevre trygd med forskjellige småjobber - bl.a. som nattevakt på en lokal fabrikk, - en jobb som hadde gitt ham bæretillatelse for skytevåpen. Naboene betraktet ham med stor skepsis, og kunne i liten grad følge ham i hans utleggninger av dype filosofiske og åndelige spørsmål. Familien skilte seg ut, og ble et yndet mål for sladder og baktalelse.
Når det gjelder kontakten til Semjase og Erra-gruppen, så forteller Meier her selv om hvordan denne siste kontaktfase startet:
"Klokken var 13.00 på tirsdag den 28.januar 1975. Jeg var sysselsatt med forsök på å spille inn lyder fra "andre verdener" på bånd. Dette var forsök, som jeg hadde holdt på med i måneder, men det forble forsök uten fremgang.
Men allikevel hadde jeg lykken med meg denne dagen - den 28. januar 1975 - men på en helt annen måte. Noe alldeles nytt og fremmed inntraff. Noe som jeg ikke hadde trodd skulle hende allerede nå, men först om et år. Som ved et trylleslag var jeg bevisst om at jeg skulle lytte spent etter noe inne i meg selv. Langsomt begynte jeg å oppfatte. Ut av det tåkete og dunkle, krystalliserte det seg ut ord, og derved fremmede tanker, som ble begripelige. Nå skjerpet jeg oppmerksomheten. Det jeg hörte låt fredelig og føltes meg velbekjennt - tross det fremmede opphavet. Helt plutselig begrep jeg hvordan denne type av symbolske bilder og ord skulle tolkes. Således ble det formidlet en mystisk meddelelse, nemlig at jeg skulle dra ut, men ta med meg et kamera. Jeg lyttet til oppfordringen uten å tvile eller stille noen spørsmål, og uten å vite hvorfor. Skjønt påkallelsen kjentes som en befaling; den tvang - på en måte - men med varsomhet.
Så jeg tok mitt enkle kjøretøy - en sykkel med hjelpemotor - og dro hjemmefra. Uten noe egentlig mål, tenkte jeg. Men allikevel styrt mot en bestemt plass, som det senere skulle vise seg. Jeg for tvers igjennom landsbyen på ulike gater, og nådde snart ut til de frie landområder. På kryss og tvers gjennom skoger og daler gikk ferden. Til slutt var jeg fremme ved et ubebodd område, - naturvernet.
På en åkervei stod en stor langtrailer med beholdere på vognen. Sjåføren forsvant nettopp inn i den nærliggende skogen, der han tydeligvis hadde noe å utrette. Den store lastebilen interesserte meg, så jeg stoppet opp og kikket på den nøye fra alla hold. Etter nummerskiltene var det en tysk lastebil. - Et raskt blikk på klokken. Den var 14.12. - Jeg hadde allerede kjört en hel time.
Nettopp i dette øyeblikk hörte jeg en myk, og liksom bekjent surring i luften, derfor tittet jeg opp mot den skydekkede himmelen. - Det jeg så fikk meg til å tro at jeg drömte, selv om slikt var velkjent for meg allerede fra min tidligste barndom. Jeg hadde faktisk regnet med å få se hva jeg nå så, men - som sagt - ikke för om ett år.
Som skutt ut av skyen styrtet det ned et objekt. Det minsket direkte sin hastighet, og fra kanten av skogen - 350 meter lengre borte - nærmet det seg nå langsomt i en kurvet bane. Dens hvinende lyd forsvant plutselig når objektet minsket farten. Det flöy nå helt lydlöst, og jeg kunne tydelig se dets form. Objektet var uten tvil diskosformet, med likesidet over- og underside. Overdelen var dog litt större enn underdelen, og der fantes det röde rektangler, om jeg ikke tok feil.
Hurtig fikk jeg opp kameraet og siktet - for jeg visste av erfaring at her gjaldt det å om å være rask, om man overhodet skulle få noe på filmen.
- Sjelden kan disse objekter fotograferes. Det skyldes deres vanligvis enorme hastighet, og deres evne til plutselig å forsvinne. Lykkes man med å få noe på filmen, så blir det for det meste i form av utydelige skygger. Så jeg tok altså lynhurtig det første bildet - nøyaktig klokken 14.15. Da var objektet på bare 150 meters avstand fra meg, og det flöy også omtrent i 150 meters höyde. Men bare en brøkdels sekund etter bildeeksponeringen fløy objektet vestover enormt hurtig, og da var hviningen der igjen. Straks kom den flyvende tingen tilbake med en enorm hastighet. Den nesten bråstoppet over lastebilen i cirka 100 meters höyde, og den hvinende lyden opphørte.
Nøyaktig 44 meter fra lastebilen - det målte jeg senere når jeg tok den andre bildeeksponeringen. Men nettopp som jeg hadde trykket av, gjorde objektet et rykk bakover, og det ble igjen stående stille i luften bak lastebilen - på bare 50 meters avstand og 100 meters høyde.
Nå kunne jeg alldeles tydelig se og forstå hva slags objekt det var spørsmål om. Med absolutt sikkerhet var den flyvende anordningen ikke av jordisk opphav, men måtte være et utenomjordisk romskip, skjønt enda så lenge fortsatt en UFO for meg. Et uidentifisert, flyvende objekt, av ukjent opprinnelse - eller en "flyvende tallerken" som disse ting vanligvis, og litt uhøytidelig kalles.
Det så ut som om skivens underside skulle vibrere veldig kraftig - som om den var levende. Det syntes meg som om små bølger hela tiden langsomt löp frem på undersiden. Bølgene fikk skipet til å virke veldig gammelt og utbrukt - nesten som en slitt vaskefille.
Disse bølger var ikke av en regelmessig eller bestemt form. De virket fremmede som energi. Fast materie syntes tåkete og uklar, sett gjennom strålingen fra disse bølger. Lastebilen f.eks., så plutselig ut til å være innhyllet i luft som dirret av hete. Jeg så den ikke bare veldig tåket og uklart, men også dessuten plutselig mye lengre bort enn UFO'en, som dog i virkeligheten befant seg bak lastebilen, omlag 50 meter. Det så altså ut som om fartøyet nå var helt nære, og bilen beliggende veldig mye lengere borte - men slik var det jo ikke.
Når jeg tok det andre bildet var klokken 14.18. Etter å ha stått stille i luften, dro nå fartøyet igjen avsted, østover. På skrå opp mot himmelen forsvant det iblant skyene. Jeg hørte igjen den hvinende lyden, men nå avtok den hurtig, og igjen var alt stille.
Jeg gikk til mitt kjøretøy, som jeg hadde forlatt litt avsides. Jeg startet mopeden og dro tvers over engen mot den begynnende skogen, østover. Foran denne utbredde seg en delvis våtmark. Vel 250 meter fra denne stilte jeg fra meg mopeden og gikk videre til fots.
Nedsunket i tanker, og derfor ganske uinteressert, så jeg at lastebilen - nå på 500 meters avstand - kjørte avsted. Föreren hadde tydeligvis kommet ut fra småskogen. Når lastebilen var forsvunnet, fantes ingen annen enn meg selv i disse öde omgivelser. Bare naturens egne lyder kunne nå høres. I skogslysningen - et par hundre meter lengre bort - beitet fredelig fem rådyr, mens noen korper gav seg i kast med en rovfugl höyt oppe over graner, björker og kratt. Men så sluttet de helt uventet å plage sitt offer, og forsvant lydlöst vekk.
Men ved bondegården - 300 meter borte - begynte en bundet hund å bjeffe, som om den plutselig var blitt oppmerksom på noe. Korpene forsvant over skogens tretopper, og jeg hadde mistet dem av syne. Men selv de fem rådyrene hadde blitt urolige. De hevet sine hoder, og speidet rundt omkring, før de sprang avsted.. Det bar ivei ut fra skogen og inn på det åpne området. De passerte ikke langt fra meg, mot et sydligere skogsområde - der de forsvant inn. Noe hadde tydeligvis skremt opp rådyrene, men meg var det ikke.
Det gikk ett par minutter - så hørte jeg igjen den kjente hviningen og faktisk - fra öst kom igjen Ufo'en ut fra skybanken. Over skogen minsket hastigheten brått. Lyden opphørte igjen.
Nå forstod jeg anledningen til korpenes og rådyrenes flukt. Med sine følsomme sanser hadde de langt tidligere oppfattet at Ufo'en nærmet seg, og flyktet bort i vill panikk.
Helt langsomt gled nå objektet fram over skogen - mot det åpne området og senket seg nedover - men meget langsomt. Hurtig fikk jeg opp kameraet og tok et nytt bilde - den tredje - klokken var 14.31. Et minutt senere lyktes det meg å ta det fjerde bilde, fra omlag 180 meters avstand.
Nå kunne jeg se, hvordan Ufo'en senket seg ytterligere ned. Til slutt landet den mykt på markens eng, helt lydlöst, ettersom surringen hadde opphørt.
Uredd og nysjerrig som jeg er, sprang jeg straks etter landingen fram imot Ufo'en, for å se den på nærmere hold, og om mulig å fotografere den. Men omtrent 100 meter foran den ble jeg hindret av en enorm kraft. Det var som å løpe mot vinden i en lydløs storm, eller mot et frastötende magnetfelt. Med all kraft forsökte jeg å kjempe meg frem. Det gikk faktisk - men bare et par meter. Igjen ble motkraften overmektig. Så jeg satte meg ned på marken for å ha objektet under oppsikt, og for å vente på hva som nå skulle hende.
Og jeg hadde ikke regnet feil, for i løpet av mindre enn ett minutt - skjedde dette: Fra Ufo'ens bakside steg en skikkelse fram - utvilsomt et menneske, ifört en eiendommelig, men for meg ikke helt ukjent kledning. En romdrakt, som liknet de, som jordiske astronauter benytter. Dog ikke så tung og uhåndterlig, som de jordiske - men enkel og lett - det så jeg straks. Egentlig lignet drakten mest en overall i grå farge. På kort avstand så den ut å være gjort av elefanthud - ihvertfall så langt jeg kunne huske huden på den elefant i Afrika, som jeg til og med var framme og følte på, og jeg har også sett dem i zoologisk have i Sveits.
Denne spesielle drakt fulgte kroppens konturer, men virket meget solid. Rundt halsen gikk en ring, som trolig tjente som feste for en hjelm, som UFO-nauten ikke hadde på nettopp nå. Tydeligvis var den Jordiske atmosfæren slik at den passet dette vesen. Hodet var altså bart, og uten å behöve å tvile, kunne man avgjöre at det her dreide seg om en kvinne, eller ganske enkelt ei jente.
Hennes ansikt tydet på et fritt og åpent menneske. Det syntes ingenting overmenneskelig, spøkelsesaktig eller "åndelig". Hun så ut å være bare et normalt menneske, uten superegenskaper og uten superskjönnhet. Hun var ikke overjordisk skjönn - selv om religiöse UFO-fanatikere og de som gjerne vil komme i kontakt med utenomjordiske, gjerne tror de er det. Det var bare et helt normalt, kvinnelig levende vesen - skjønt av en utenomjordisk menneskerase, som jeg allerede tidligere hadde kommet i kontakt med.
Hun gikk også som en helt vanlig kvinne, men raskere, sikrere og mer grasiøst enn våre jordiske kvinner. Langsomt kom dette vesen fram imot meg, grep tak i min arm, og dro meg opp. Jentas grep var mykt, men bestemt, men dog veldig behagelig, og det overførte en slags trygghetsfølelse. - Med langsomme steg gikk vi til mitt kjøretøy, der vi begge ganske enkelt satte oss ned i det tørre gresset.
Igjen begynte ufo-kvinnen å tale til meg på perfekt tysk, men med en eiendommelig brytning. Innledningssamtalen ble kortvarig, men etterfølgende forklaringer tok lengre tid. - Så etter litt vendte kvinnen igjen, forsvant inn i Ufo'en og fløy ivei. I løpet av noen sekunder hadde hun forsvunnet ut av syne - inn mellom skyene.
Hun hadde forlatt meg klokken 15.51, og rett etter skipets start kl. 15.58 tok jeg ytterligere noen bilder fra omlag 185 meters avstand.
Jeg syntes å det var interessant å observere at kort etterat skipet hadde startet, ble landskapet under og på siden innhyllet i et slags varmeflimmer. På den måten ble omgivelsenes og buskenes konturer innhyllet i et skimmer - ja i et merkelig fargespill, som åpenbart kom fra en slags stråling fra skipet.
Selv avstander så annerledes ut, og alla proporsjonene virket å være forvridde, noe som jeg også syntes, når jeg tok mitt andre bilde. Nå, når stråleskipet startet var det enda lettere å se, og jeg kunne med sikkerhet avgjøre, at strålingen hadde en blåröd fargetone. Det fremgikk også tydelig av det femte bildet, når jeg gransket det nærmere.
Når jeg hadde tatt ytterligere noen bilder, dro skipet avsted over grantoppene - nordover. Mens det enda var nære - bak trærne - tok jeg den siste bilde-eksponeringen. Filmen var nå oppbrukt. Sekunder etter var hviningen der igjen, og stråleskipet skjøt i vei loddrett oppover - utrolig hurtig, for til slutt å forsvinne ut av syne for meg........
kapittel......:
PLEIADERNES TEKNISKE METODE TIL OPPLEVELSE AV
ENHET OG LYKKE - "KOSMISK ENHET"
I det tyske kontakt-hefte "Semjase - berichte, block 2" - side 283 beskrives en høyteknisk metode - hyperroms-sprang - som denne sivilisasjon har utviklet for å reise i universet utenfor tidsdimensjonen. Slik forflytter de - dematerialisert - både skip og mannskap på et frekvensplan som tilsynelatende ligger over de grov- og finmaterielle plan. Men samtidig opplever de reisende på skipet, hvis frekvens altså heves utenfor materiens frekvensplan - å få opplevelser som tilsynelatende er helt parallelle til mange beskrivelser av såkalte "KOSMISKE OPPLEVELSER".
Mange har beskrevet kjærlighets/ekstase-opplevelser som sterkt minner om det som senere her skal gjengis som en "kunstig" metode. F.eks. har Martinus beskrevet sin åndelige innvielse i boken "omkring min misjons fødsel", og andre har beskrevet noe tilsvarende fra sine "nær-døden" opplevelser. Denne metode med hyperroms-sprang brukes av Pleiaderne for å lage "egenopplevde demonstrasjoner" av at menneskets ånd eller vesen ikke er kroppen, eller i kroppen, sansene eller hjernen - men at selve livet befinner seg på et plan over stoffets verden. At hvert enkelt vesen slik får egenoppleve udødeligheten.
En slik tidløs kosmisk opplevelse fikk Meier oppleve i forbindelse med en reise med et av deres kjempestore romskip den 17.juli 1975, og vi går inn i en innledende samtale mellom Meier og Semjase.
Semjase:
"Om få minutter vil vi gjøre et spring på 7 minutter i "evigheten" eller i "nulltid". Følelsene og opplevelsene der, er helt annerledes enn i normal eksistens i det materielle liv. Av den årsak er det ikke mulig å motta dine tanker og følelser med riktig konsentrasjon. Som følge av dette vil verken jeg eller min far, eller noen av oss - senere kunne gjenta dine følelser og tanker, slik at du kunne skrive dem ned."
Meier:
"Selvsagt er jeg interessert i å kunne huske mine følelser og tanker". Semjase: "Men du må vite at din egen evne til å huske ikke er så høyt utviklet at du kunne gjenta ord for ord fra minnet. Dette gjelder forøvrig også for oss, og derfor har vi utviklet teknisk utstyr til å kunne gjengi ordrette uttalelser.( kommentar: dette er på linje med Martinus analyser av hukommelses-evnens minst utviklede stadium i den utviklingssone han kaller "det riktige menneskerike" - som disse Pleiadere tydeligvis tilhører). Meier: "Jeg forstår - hva kan du da foreslå? Naturligvis er jeg interessert i å skrive ned alt i detaljer".
Semjase: "Det er ikke vanskelig. Boksen som du ser der ved siden av skjærmen, er utstyrt med det nødvendige utstyr til å kunne registrere tanker og følelser. Tankeimpulsene mottas og lagres i en spesiell komputer , og kan senere om ønskelig fremkalles ord for ord. Hjelmen som er regulerbar - er forsynt med et nett av spesielle sonder, som tar opp alle tanke-energier, som ligger i området for hyper(rom)-frekvensen. For nå å kunne registrere dine tanker og følelser, er det nødvendig at du setter deg i denne stolen, og setter hodet under denne hjelmhette, som automatisk tilpasser seg ditt hode".
Så forteller Meier videre om sine følelser og opplevelser mens dette hyperromsspranget i den de-materialiserte tilstand foretas, i et utdrag fra denne kosmiske beretning:
"Som Semjase forklarte for meg, satte jeg meg ned i en av de tre meget komfortable stoler. Straks kom lydløst hjelmen over mitt hode. Den var stor nok til at den omsluttet mitt hode, men dekket ikke ansiktet slik at jeg godt kunne se. Men hjelmen berørte ikke hodet - den lå bare så nær at den var ca. 1,5 cm far skallen, som jeg kunne fastslå ved å legge min pekefinger mellom hjelmen og hodet. Nå er jeg spent og forventningsfull, for jeg lurer på hva som vil skje. Ptaah og Semjase håndterer apparaturen, og nå ser jeg igjen - (de hadde på samme reise gjort flere hyperromssprang, men da uten å bruke denne "hjelmen") - hvordan den fantastiske stjernehimmel forandres.
I en brøkdel av et sekund, er de ikke mer enn en hvit melkeaktig masse, en skinnende masse - som jeg tidligere har sett under de andre hyperromssprang. Så er plutselig alt borte og det er kun mørke. Men allerede i neste øyeblikk er alt sammensmeltet i en gylden farge, og nå er alt som sølv. Men - min kjære - dette strålende lys - i strålende, skinnende glans. Alt er sammensmeltet i glitrende lys. Det er sterkere enn alle solene i Universet....å kjære deg, dette glitrende lys virker ikke allikevel smertefullt å stirre inn i. Å menneske - dette må være evigheten....men se, det finnes intet annet enn evigheten. Levende menneske - hvor praktfullt. Det levende menneske - det er praktfullt! Evighet og vidunderlighet er ett og det samme. Hvorfor skiller jeg det da?
Hvorfor setter jeg evigheten inn i perioder av tid? Tiden eksisterer ikke, og evigheten er praktfull! Menneske - hva er dette? Denne ro, denne fryd - hva er den da - hvordan kommer jeg til den? Kjærlighet, å denne dype omgivende kjærlighet! Intet finnes annet enn kjærlighet: praktfullt. Å ja, jeg er, og er dog ikke. Alt er så dypt, og fullt av kjærlighet. Naturligvis er jeg evigheten, og jeg er i evigheten. Hvordan kunne jeg glemme dette? Dette glitrende lys, denne herlighet, denne kjærlighet er i alt. Å ja, jeg er et menneske, hvordan kan jeg glemme det? Jeg er bare en gjest i evigheten - og disse kjærlighetsfylte stemmer som roper etter meg, men hvorfra kommer de? Jeg ser intet, bare glitrende godtgjørende lys. Hvem kaller på meg?
Jeg ser intet; jeg er overhodet intet mer. Jeg ser ikke meg selv - jeg er evigheten i evigheten. Men hvordan er det - jeg ser ikke med mine øyne - men allikevel ser jeg. Og jeg hører ikke med mine ører, men allikevel hører jeg. Ja, kjærligheten, hvor mektig den er, hvor veldig, uendelig og herlig. Alt er kjærlighet og herlighet, hvorfor forstår ikke menneskene det? Og ja, men det kan dog ikke være, jeg er ikke bare et menneske - jeg er evigheten. Dette lys, disse glitrende lys, hvor dyp en kjærlighet, ro og fred det dog er! Å- nå forstår jeg - jeg ser og hører intett - men jeg føler!
Jeg føler, fornemmer og lever! Hvor skjønn er denne fryd - jeg er dog intett menneske, men evigheten. Interessant - jeg føler hørselen, jeg trenger ikke ørene mer, jeg ser og trenger ikke øynene mer. Hvor er jeg da, og hvorfor er det slik?
Å ja - evigheten, nå forstår jeg....jeg er altså evigheten.....hvorfor glemmer jeg at jeg er et menneske som dveler i evigheten. Hvorfor fant jeg ikke (før) noen sammenhenger? Hvorfor kan jeg først nå tenke klart? Tenke? Jeg fornemmer dog, - jeg føler. Hvorfor er det mulig - og hvorfra kommer disse stemmer............. Alt dette lys, dette herlige glitrende lys - ropene kommer fra dette lys. Er det evighetens rop?
Og hvor vanskelig det er å tenke at jeg bare er en gjest i evigheten - at jeg er et menneske.... Jeg vil her bli - aldri vil jeg mer tilbake. Her er væren (das sein) - den virkelige væren. Hvordan kan jeg være her som et menneske? Jeg er dog intet menneske. Nå vet jeg hva jeg er. Jeg er jeg - jeg er væren. Hvordan kunne jeg tro at jeg bare var et menneske? Hvordan kunne jeg bare føle at jeg var fremmed her, og måtte tilbake til den materielle verden? Jeg er dog her og tilhører her.
Sikkert er mitt materielle liv dødt, og lenge har vært død. Men hvor lenge har jeg vært her?(Husk opplevelsen her er absolutt tidløs - noe vi naturlig nok vanskelig kan forestille oss). Hele fortiden er som drømmer - dødsdrømmer. ........om overgangen formes riktig, om angsten legges vekk for det ukjente. Eller var dog alt virkelig?(altså tenker han om denne vår verden her er virkelig) Nei, det er ikke slik, for det er jo nå jeg er evigheten, og fornemmer det!. Døden er bare mellomrom, mellomstasjoner for livet og væren. Død? Den er villfarende, den finnes overhodet ikke - men hvordan vet jeg det - hvem har sagt meg det?
Å jo, jeg fornemmer det fra disse hemmelighetsfulle rop fra de herlige glitrende lys av kjærlighet - fra evigheten selv. Dog - er jeg ikke selv evigheten? Å, naturligvis - derfor kan jeg forstå ropene. Hvorfor bekymrer jeg meg da for det materielle liv og mellomstasjoner? Jeg forstår det ikke - det berører meg overhodet ikke. Jeg er nå VÆREN, og har alt bak meg. Endelig er jeg VÆREN, endelig er jeg meg! .......evigheten e r eksistensen, og overvåker hendelsene i det uvirkelige - i den materielle livsform".
Ja, slik fortsetter det "side opp og ned" med Meiers beskrivelser av sine opplevelser i denne ikke-fysiske tilstand av ren bevissthet. Ettersom alle hans tanker og føleleser ble "innspilt", kunne han i ettertid gi en slik detaljert beskrivelse av sine ubeskrivelige erfaringer. Men etterhvert er oppholdet i evigheten over:
".....hvorfor går du? Å - lyset forsvakes. Hvor går du? Jeg er igjen jeg - nei, nei - det må ikke skje; jeg vil ikke tilbake. Nei, nei - jeg tilhører her, jeg vet - jeg tenker igjen, jeg føler ikke mer. Å - jeg forstår - Lyset - det glitrende er allerede.......nei, nei, jeg vil ikke.
La meg....hvorfor rister du i meg? Som ihjelslått ligger jeg igjen i stolen i kabinen, og stirrer fremfor meg - jeg vil og kan ikke forstå at jeg er her. Jeg vil jo ikke tilbake hit - jeg vil bli "der oppe". Ikke her blant sorger, problemer og nød. Å denne elendighet - denne triste virkelighet i det materielle liv - jeg kunne hyle, hvordan er jeg kommet tilbake? Hva gjør du her Semjase?"
Semjase: "Forstår du det ikke? Vi har nådd målet, vi har gjort et hypersprang, men forsinket re-materialisasjonen i syv minutter, for å muliggjøre at du kunne trenge inn i det tidløse. Vi var alle i det tidløse, men vi kunne ikke forbli der, fordi vi alle må gå den trinnvise evolusjonen. Jeg vet svært vel, hvor smertefullt det føles (å komme tilbake), men vi har alle opplevd det samme. Men vi har vennet oss til det, og vet at vi ikke kan bli der under noen omstendigheter - før vi har passert alle bevissthetstrinn. En lavere utviklet bevissthetsform ville uten tvil ved tilbakekomsten falle inn i vansinn. Jeg er lei for at du nå føler et slikt elende i deg, som man kan lese i ansiktet ditt. Men du vil overvinne det, fordi du er istand til å tenke realistisk".
Noe senere spør Meier hvorfor han tilsynelatende har hatt så mange tanker under syvminutters-oppholdet undrer "nulltiden" i denne "storenhet"? Og hvordan han hadde tenkt langt mer enn det kunne være mulig under dette.
Semjase: "Du har ikke tenkt mer, men bare følt og fornemmet. I nulltiden, i det tidløse, eksisterer kun følelser i storenheten. Du var ikke mer deg selv, men en liten del av det hele - storenheten. Og i denne var fornemmelsene trengt inn i deg.........
kapittel.......:
KOSMOLOGISKE BETRAKTNINGER PÅ BERETNINGEN OM JORDENS FORHISTORIE
Da forfatter eller "materiale-samler" for denne bok har sitt primære åndelige ståsted i de omfattende kosmiske analyser som er skapt av den danske visjonære (kosmisk klarsynte-) forfatter Martinus, har jeg interesse av å se på de - i denne bok beskrevne dramaer - i dette ånds-kosmiske perspektiv.
Og som nevnt i innledningen til boken her, beskriver Martinus i "Livets Bog" del 3 - stk.667, bl.a. hvordan disse fortidens syndflodsberetninger hadde sin opprinnelse i "klodenes kamper" - ut fra samme kloders/menneskers krigerske, eller enda drepende natur.
Martinus beskriver jo hvordan planetene er levende vesener tilknyttet et overliggende spiralkretsløp, men til forklaringer av dette, henvises hans omfattende litteratur f.eks. Det Evige Verdensbillede - del 1. Som levende vesener har klodene en helt annen tidsopplevelse. Martinus beskriver at klodens konstruktive tankedannelser indirekte har skapt eller oppbygget de fortidige menneskelige høykulturer - som "refleksimpulser" i dens mikrokosmos. Altså at det er en direkte sammenheng mellom klodens tanker - utløst fra et høyere spiralkretsløp - og de kulturer som manifesterer seg på dens overflate. Et aggressivt utfall i klodens tanker, skaper da nedbrytning av sivilisasjonen i form av kriger og ødeleggelse i dens mikrokosmos - altså mellom menneskene.
De dramatiske beretninger beskrevet foran i denne bok har i dette perspektiv vist at Jorden - som makrokosmisk levende vesen - enda ikke har vært i stand til å styre sine tanker i full harmoni. Og dette er logisk nok - da Martinus beskriver at denne klode er et overgangsvesen, fra å være "et dyr" til det han kaller "Et Riktig Menneske". Og det er først i dette stadium at kloden - og derved også dens "inkarnasjons-stoff" - jord-menneskene - blir i stand til å kontrollere sin aggresjon, hat og fiendeskap. Som igjen altså kan hindre de virkninger i sitt mikrokosmos vi kjenner som "ragnarokk" og som er beskrevet foran som historiske "teorier".
Men da kloden i fortiden har tilhørt det rene dyreriket, slik Martinus beskriver det, er det ikke så merkelig at dens forhistorie er en lang beretning om kriger med totale utslettelser. I mellom disse aggresjons- eller krigs-epoker har den dog hatt perioder på noen årtusener med relativ harmoni. Slik er det jo også blant krigerske mennesker - de er ikke vanligvis konstant i krig, men har mer harmoniske, hvile-perioder mellom aggresjons-utfallene. Ved siden av kriger er det altså natur-katastrofer som har vært "karmareflekser" for jordmennesket, som rent skjebnemessig har bevirket lidelse og unaturlig død.
Ca. en million mennesker er omkommet som følge av bare vulkanutbrudd de siste 2000 år. I løpet av de siste 100 år har tilsvarende ca. en million mennesker omkommet i jordskjelv på Jorden. Siden man begynte å registrere - har det alene i Kina omkommet ca.13 millioner mennesker i jordskjelv. Sicilia ble i 1908 rammet av et skjelv av styrke 7,5 med 120.000 dødsofre. I Japan tilintettgjorde Kanto-skjelvet i 1923 to tredjedeler av Tokyo, -18 kvadrat - kilometer ble lagt i aske, og 80 % av Yokohama ble ødelagt. Og skjelvenes aktivitet har økt siden da.
Enda en million har omkommet i orkaner, tornadoer, sykloner, og 9 millioner i flommer. Bare i -70 og -80 årene gikk nesten 3 millioner menneske - liv tapt i naturkatastrofer, og 800 mill. ble berørt.(Opplysningene er hentet fra boka NATURSJOKK (Earth shock) av ANDREW ROBINSON. Grøndahl &Dreier 1995).
Frem til 18.århindre la man skylden på gudene - for jordskjelv og naturødeleggelser, og dette viser at deres instinkt fortalte menneskene at det var åndelige, overfysiske årsaker til naturkatastrofene. Og den kosmiske forklaring er altså jmf. f.eks. Martinus at både Jorden og jordmenneskene tilhører det utviklings-stadium han betegner dyreriket, hvor man lever på det drepende prinsipp ovenfor sine medvesener, og hvor man da rent skjebnemessig vil høste tilsvarende disharmoni og unaturlig død fra "makrokosmos" som først og fremst er representert gjonnom selve jordkloden.
Ødeleggelses-kometen - The Destroyer Comet - Der Zerstører
Denne komet har etter denne boks beskrivelser hatt en meget destruktiv rolle å spille i flere solsystemers skjebner. Finnes det da noen "høyere kosmisk forklaring" på dette fenomen?
Ja - ut av de opplysninger som er presentert gjennom denne bok - mener jeg at denne "ødeleggelses-kometen" må representere en form av "makrokosmisk sykdom". Dette ut fra den ide at Martinus altså beskriver sykdommenes årsaker til bl.a. å være disharmoniske energier - f.eks.raseri - som derved forstyrrer "det mentale styringsprogram" - som i instinkt eller automatfunksjon holder alle kroppens elektroner i sine riktige baner i de mikrokosmiske systemer.
Et voldsomt raseri f.eks - slynger derved noen av disse elektroner ut i feil baner, og inn i områder i kroppen hvor de ikke hører hjemme.(ref: Martinus foredrag fra 1955 med tittelen "Det Evige Verdensbillede"). Dvs. et voldsomt aggresjonanfall medfører at våre indre "mikrosoler" - atomerkjerner - eksploderer og slynger de små "mikroplaneter" eller elektroner ut i ukontrollerbare, farlige baner - hvor de skaper "død og ødeleggelse" for livet i mikrokosmos, mens mellomkosmos - vi som sanser gjennom våre kropper - "kun" opplever dette som sykdom, arr og sår.
Jfr. åndsvitenskapen er galaksen en tilsvarende organisme for et levende vesen. Og hvis dette også har tilhørt og vel fortsatt tilhører - et makrokosmisk dyrerike rent utviklingsmessig, som jo er dominert av nettopp aggresjon - vil en "sykdomsårsak" her fremtre som tidligere beskrevne kjempekomet på vill ferd i galaksen. Denne teori er dog ikke noe som Semjase forteller, men dog forteller hun at denne "ødeleggelses-kometens" fødsel nettopp var det at den ble utkastet fra en eksploderende stjerne, som beskrevet foran i boken.
Et annet aspekt er at også den tidligere kontaktperson - Asket - nevner at de høyere utviklede sivilisasjoner aktivt overvåker Jorden for å forhindre at det utbryter en stor atomkrig her. En total atomar sprengning av denne Jord, kunne skape ubalanse i hele solsystemet, slik det skjedde ved Maldek/Malonas ødeleggelse. Og faren hun nevner er at planetene ved en slik katastrofe ville kunne utslynges i ukontrollerbare baner, og slik skape nye "destroyerkometer" (fra Askets erklæringer gjengitt i Semjase-berichte 2, s.340).
Denne her beskrevne "teori" om ødeleggelses-kometens "makrokosmiske analyse", er alene mine egne intuitive og logisk utledede tanker - fra de åndsvitenskapelige ideer som jeg har hentet fra Martinus' kosmiske analyser, og skal ikke nødvendigvis påberopes å være sanne eller riktige.
KOSMISKE spekulasjoner rundt planeten VENUS.
Etter Semjases forklaringer ble planeten Milona (eller Maldek i andre kilder) - sprengt i småstykker for snart 200.000 år siden - som beskrevet foran i boken. Dette har også andre - som her berørt - vært inne på. Kosmisk sett utgjør også hele solsystemet et makro-kosmisk vesen, beliggende evolusjonært 2 - to - kosmiske spiralkretsløp over jordmenneskets plass på den kosmiske utviklingsstige jmf. Martinus. Klodene utgjør således organer i solsystemvesenets fysiske organisme-struktur. Dersom vi regner det for riktig at solsystemet slik mistet denne planet (eller organ) i fortiden, må hele solsystemet ha blitt en grad av skadet eller invalidisert.
Men når et jordmenneske invalidiseres, forsøker det jo på beste måten å avhjelpe genen eller skavanken så godt det kan gjøres. Ja, en av metodene er jo nettopp at man setter inn et erstatningsorgan i kroppen dersom det er mulig. Og i den store makrokosmiske solkropp måtte det også foretas en slik erstatning. Og det skjedde ved at en av de virkelig store drabantene, månene til planeten Uranus, ble trukket vekk fra denne under et av destroyer-kometens passasjer. Etter opplysninger i "Semjase- berichte" del 5 - side 902, skjedde dette 6614 f.kr.
Denne ødeleggelses-kometen kom tilbake i skiftende perioder på ca.480-680 år, og skapte stadig forstyrrelser i planetbanene. Og ca.1500 f.kr. ble denne Uranus-måne - via destroyer-kometen - slept inn i sin nåværende bane rundt solen, der den her på Jorden fikk navnet Venus. Min teori er at det ved dette skjedde et "nødvendig makrokosmisk inngrep", via denne omflytting av visse himmel-legemer, for å stabilisere solsystemet etter katastrofen som skal ha skjedd mer enn 190.000 år i fortiden. Og samtidig forberede solsystemets kloder på inngangen til en kosmisk tidsalder som skal etableres på kloden her innen år 2200 - Aquarius.
Størrelses-messig er det heller ingen ting som skulle tyde på at Venus ikke skulle kunne ha vært måne rundt Uranus. Det finnes fortsatt store måner rundt denne planeten som er større enn Venus. Både månen Titania og månen Oberon har diametere på ca. 15.000 km, mens Venus har en diameter på 12.100 km. (kilde:"The Far Planets").
Det er også interessant å legge merke til at de bilder som Voyager 2-sonden tok av Uranus-månen Miranda, viser en overflate med spor av en "katastrofe-mettet fortid" - slik den betegnes i boken The Far Planets / De Ydre Planeter fra -88/91. Det beskrives i samme bok at forskerne i dag mener at denne måne ble voldsomt smadret i en fortidig kollisjon med himmellegemer. Dette har sannsynligvis vært fragmenter fra ødeleggelses-kometens nære hale, og større og mindre legemer som denne hadde trukket med seg i sitt enorme gravitasjons-slep. At denne planeten Uranus har vært igjennom en katastrofe, vitner også dens avvik fra alle de andre av solsystemets kloder - ved at den nærmest er veltet over på siden, og har en rotasjonsakse som er nesten parallell med baneplanet - med nordpolen pekende rett mot solen! Noen vitenskapsmenn hevder at en fortidig katastrofe skapte denne abnorme rotasjonsaksen. Jmf. noen beregninger kan et objekt på størrelse med Jorden , og med en fart av 60.000 km/t ha vært synderen (kilde:"The Far Planets"). Ødeleggelses-kometens virkelige størrelse vites dog ikke.
Voyager 2 sondens dog primitive kartlegging av Uranus og dens måner, lagde langt flere spørsmål enn det fantes svar:
"Hvis vi skal skape et scenarium for hva Voyager så på Uranus, har vi bruk for flere mirakler enn et normalt begavet menneske kan akseptere" - sa forskeren Brad Smith etter romsondens møte med denne fjerne planet. Ikke så merkelig at astronomer og vitenskapsmenn må komme med slike utsagn, så lenge de arbeider etter hypoteser om et mekanisk/stabilt univers som ikke er i tråd med virkeligheten, og ignorerer intuitive vitenskapsmenn som til eksempel Velikovsky. Men det er å håpe, at informasjonskilder som bl.a. de "tilbakevendte guder" - de Pleiadiske overvåkere utgjorde, i fremtiden kan bringes frem som seriøs, logisk forskningsmateriale, selv om dette medfører at mange "hellige vitenskapelige kuer" må slaktes. Det forutsees at dette enda vil ta mangfoldige år-tier, for ikke å si århundrer.
NOEN SISTE TANKER OM ROMFOLKETS DIREKTE VEILEDNING.
Når man har studert dette omfattende materiale som særlig Semjase brakte frem via Meier, får man her det inntrykk at de dog har et begrenset overblikk over de store kosmiske utviklingsperspektiver. For eksempel et kretsløp som er så "stort" som det den danske intuisjonsbegavelse Martinus betegner spiralkretsløpet - og hvis fulle opplevelse eller "gjennomgang", inkluderer både kulminasjonen av opplevelse av lidelse/mørke i dyreriket, såvel som kulminasjonen av lykke, glede og lys i det utviklingsavsnitt han kaller "den guddommelige verden" og "salighetsriket".
Skal man plassere dem i det kosmologiske utviklingskart, blir de vel tilhørende i det avsnitt som Martinus betegner "første del av det riktige menneskerike", - før de har fått utviklet det som han i symbol nr.33 (i boken Det Evige Verdensbillede 3) betegner "super-kosmisk sanse-evne". Det virker på mange måter som de har utviklet det intelligens-messige mer enn det følelsesmesige, men så har de da også - etter egne opplysninger - overgangen fra det krigerske stadium i utviklingen, ca.40.000 år tilbake i fortiden.
De benytter dog fortsatt "den normale" forplantningsmetode, men under streng fødselskontroll - for ikke å overbelaste sin moderklodes naturlige ressurser De er fortsatt i en viss grad underkastet milde grader av intoleranse, eller noe sviktende forståelse for jord-menneskets manglende forståelse av deres belæringer. Samt samme jordmenneskes naive, og uselvstendige tenkeevne på det religiøse område. De har derfor grader av fordømmelse mot religionene, uten å forstå at disses esoteriske hensikt har vært å gradvis lede jordmennesket ut av dyrerikets uvitenhet, og at den logiske tankekapasitet er meget begrenset så lenge instinkt - og tyngde-energien er dominerende i samme jordmenneske.
At selviske, maktbegjærlige mennesker (jordiske og ikke-jordiske) så har brukt religionene i hensikt å skaffe seg egen makt er en annen sak. Det kan føles som de skal virke mer på det ytre, eksoteriske plan med sin undervisning, og muligvis mangler de altså noe av den "indre", esoteriske viten om livsprinsippene. De henfører de negative krefters innflytelse til alene å dreie seg om negativ tankemessig suggesjon utløst av andre fysiske negative vesener (Bafattene), mens den åndsvitenskapelige forklaring, henfører det til negative ikke-fysiske krefter - altså eteriske og astrale veseners negative påvirkning.
De ser ikke ut til å være klar over at mye åndelig visdom har kommet til Jorden gjennom helt andre "kanaler" - og dette gjelder tilsynelatende alle de mange "kosmiske lærere". De henviser aldri til hverandre - og man kan få det inntrykk at de ikke kjenner eller vet, at en nogenlunde tilsvarende informasjon er gitt parallelt til deres egen. Og den høyere kosmiske hensikt må være at "den frie viljes lov" må overholdes. At hver emkelt levende vesen selv har den fulle frihet til å søke å finne/skape sin egen vei, uten å henvises hit eller dit.
****
EN ANALOGI
Romfolkets mer fjerne, fortidige oppdragende rolle på Jorden, blir å sammenligne med meget unge - delvis uvitende, og noe barske, "grove" - foreldre som behandler sine barn både utnyttende og grovt. Men etterhvert som disse foreldre gjør sine egne smertefulle erfaringer, får de litt etter litt utviklet en viss grad av klokskap.
Men barnet begynner etterhvert på skolen, og begynner å lære visse ting på egenhånd. Senere blir det noe eldre - og flytter vekk fra foreldrene for å gå på en fjernere skole. På denne skole får det en klok, vis lærer som lærer barnet en kunnskap og visdom som foreldrene ikke selv har fått. (Dette symboliserer verdensgjenløser-prinsippet, der særlig Martinus kommer med en innsikt som romfolket tilsynelatende ikke selv overblikker). Barnet blir da ved denne innsikt i mange områder klokere enn sine foreldre - hvilket de slett ikke kan tro.
De tror selv de vet så mye mer enn barnet- som slik sett undervurderes. Mye har de lært sitt barn - men barnet har altså via andre kilder tilegnet seg ytterligere visdom. Det er det store evige overblikk på utviklingen som barnet har fått fra sin vise lærer - en lærdom de ikke selv fikk. Derved må de få denne visdom fra barnet, men dette betinger foreldrenes egen ydmykhet - eller innsikt i sin egen begrensning........
Forfatter av denne bok, RuneØverby, selger også denne bok og øvrige romfolks-kontaktbøker i diskett-versjon til "selvkostpris". Henv. til Rune Øverby (Polaris-gruppen) adr. 2338 Espa. Tlf.62 58 08 86. E-mail: rune.overby@c2i.net
