Erranernes tekniske metode til opplevelse av enhet og lykke.

ERRANERNES TEKNISKE METODE TIL OPPLEVELSE AV ENHET OG LYKKE - "KOSMISK ENHET"

I det tyske kontakt-hefte "Semjase - berichte, block 2" - side 283 beskrives en høyteknisk metode - hyperroms-sprang - som denne sivilisasjon har utviklet for å reise i universet utenfor tidsdimensjonen. Slik forflytter de - dematerialisert - både skip og mannskap på et frekvensplan som tilsynelatende ligger over de grov- og finmaterielle plan. Men samtidig opplever de reisende på skipet, hvis frekvens altså heves utenfor materiens frekvensplan - å få opplevelser som tilsynelatende er helt parallelle til mange beskrivelser av såkalte "KOSMISKE OPPLEVELSER". Mange har beskrevet kjærlighets/ekstase-opplevelser som sterkt minner om det som senere her skal gjengis som en "kunstig" metode. F.eks. har Martinus beskrevet sin åndelige innvielse i boken "omkring min misjons fødsel", og andre har beskrevet noe tilsvarende fra sine "nær-døden" opplevelser. Denne metode med hyperroms-sprang brukes av Pleiaderne for å lage "egenopplevde demonstrasjoner" av at menneskets ånd eller vesen ikke er kroppen, eller i kroppen, sansene eller hjernen - men at selve livet befinner seg på et plan over stoffets verden. At hvert enkelt vesen slik får egenoppleve udødeligheten. En slik tidløs kosmisk opplevelse fikk Meier oppleve i forbindelse med en reise med et av deres kjempestore romskip den 17.juli 1975, og vi går inn i en innledende samtale mellom Meier og Semjase.

Semjase: "Om få minutter vil vi gjøre et spring på 7 minutter i "evigheten" eller i "nulltid". Følelsene og opplevelsene der, er helt annerledes enn i normal eksistens i det materielle liv. Av den årsak er det ikke mulig å motta dine tanker og følelser med riktig konsentrasjon. Som følge av dette vil verken jeg eller min far, eller noen av oss - senere kunne gjenta dine følelser og tanker, slik at du kunne skrive dem ned."

Meier: "Selvsagt er jeg interessert i å kunne huske mine følelser og tanker". Semjase: "Men du må vite at din egen evne til å huske ikke er så høyt utviklet at du kunne gjenta ord for ord fra minnet. Dette gjelder forøvrig også for oss, og derfor har vi utviklet teknisk utstyr til å kunne gjengi ordrette uttalelser.( kommentar: dette er på linje med Martinus analyser av hukommelses-evnens minst utviklede stadium i den utviklingssone han kaller "det riktige menneskerike" - som disse Pleiadere tydeligvis tilhører).

Meier: "Jeg forstår - hva kan du da foreslå? Naturligvis er jeg interessert i å skrive ned alt i detaljer".

Semjase: "Det er ikke vanskelig. Boksen som du ser der ved siden av skjærmen, er utstyrt med det nødvendige utstyr til å kunne registrere tanker og følelser. Tankeimpulsene mottas og lagres i en spesiell komputer , og kan senere om ønskelig fremkalles ord for ord. Hjelmen som er regulerbar - er forsynt med et nett av spesielle sonder, som tar opp alle tanke-energier, som ligger i området for hyper(rom)-frekvensen. For nå å kunne registrere dine tanker og følelser, er det nødvendig at du setter deg i denne stolen, og setter hodet under denne hjelmhette, som automatisk tilpasser seg ditt hode".

Så forteller Meier videre om sine følelser og opplevelser mens dette hyperromsspranget i den de-materialiserte tilstand foretas, i et utdrag fra denne kosmiske beretning: "Som Semjase forklarte for meg, satte jeg meg ned i en av de tre meget komfortable stoler. Straks kom lydløst hjelmen over mitt hode. Den var stor nok til at den omsluttet mitt hode, men dekket ikke ansiktet slik at jeg godt kunne se. Men hjelmen berørte ikke hodet - den lå bare så nær at den var ca. 1,5 cm far skallen, som jeg kunne fastslå ved å legge min pekefinger mellom hjelmen og hodet. Nå er jeg spent og forventningsfull, for jeg lurer på hva som vil skje. Ptaah og Semjase håndterer apparaturen, og nå ser jeg igjen - (de hadde på samme reise gjort flere hyperromssprang, men da uten å bruke denne "hjelmen") - hvordan den fantastiske stjernehimmel forandres. I en brøkdel av et sekund, er de ikke mer enn en hvit melkeaktig masse, en skinnende masse - som jeg tidligere har sett under de andre hyperromssprang. Så er plutselig alt borte og det er kun mørke. Men allerede i neste øyeblikk er alt sammensmeltet i en gylden farge, og nå er alt som sølv. Men - min kjære - dette strålende lys - i strålende, skinnende glans. Alt er sammensmeltet i glitrende lys. Det er sterkere enn alle solene i Universet....å kjære deg, dette glitrende lys virker ikke allikevel smertefullt å stirre inn i. Å menneske - dette må være evigheten....men se, det finnes intet annet enn evigheten. Levende menneske - hvor praktfullt. Det levende menneske - det er praktfullt! Evighet og vidunderlighet er ett og det samme. Hvorfor skiller jeg det da? Hvorfor setter jeg evigheten inn i perioder av tid? Tiden eksisterer ikke, og evigheten er praktfull! Menneske - hva er dette? Denne ro, denne fryd - hva er den da - hvordan kommer jeg til den? Kjærlighet, å denne dype omgivende kjærlighet! Intet finnes annet enn kjærlighet: praktfullt. Å ja, jeg er, og er dog ikke. Alt er så dypt, og fullt av kjærlighet. Naturligvis er jeg evigheten, og jeg er i evigheten. Hvordan kunne jeg glemme dette? Dette glitrende lys, denne herlighet, denne kjærlighet er i alt. Å ja, jeg er et menneske, hvordan kan jeg glemme det? Jeg er bare en gjest i evigheten - og disse kjærlighetsfylte stemmer som roper etter meg, men hvorfra kommer de? Jeg ser intet, bare glitrende godtgjørende lys. Hvem kaller på meg? Jeg ser intet; jeg er overhodet intet mer. Jeg ser ikke meg selv - jeg er evigheten i evigheten. Men hvordan er det - jeg ser ikke med mine øyne - men allikevel ser jeg. Og jeg hører ikke med mine ører, men allikevel hører jeg. Ja, kjærligheten, hvor mektig den er, hvor veldig, uendelig og herlig. Alt er kjærlighet og herlighet, hvorfor forstår ikke menneskene det? Og ja, men det kan dog ikke være, jeg er ikke bare et menneske - jeg er evigheten. Dette lys, disse glitrende lys, hvor dyp en kjærlighet, ro og fred det dog er! Å- nå forstår jeg - jeg ser og hører intett - men jeg føler! Jeg føler, fornemmer og lever! Hvor skjønn er denne fryd - jeg er dog intett menneske, men evigheten. Interessant - jeg føler hørselen, jeg trenger ikke ørene mer, jeg ser og trenger ikke øynene mer. Hvor er jeg da, og hvorfor er det slik? Å ja - evigheten, nå forstår jeg....jeg er altså evigheten.....hvorfor glemmer jeg at jeg er et menneske som dveler i evigheten. Hvorfor fant jeg ikke (før) noen sammenhenger? Hvorfor kan jeg først nå tenke klart? Tenke? Jeg fornemmer dog, - jeg føler. Hvorfor er det mulig - og hvorfra kommer disse stemmer............. Alt dette lys, dette herlige glitrende lys - ropene kommer fra dette lys. Er det evighetens rop? Og hvor vanskelig det er å tenke at jeg bare er en gjest i evigheten - at jeg er et menneske.... Jeg vil her bli - aldri vil jeg mer tilbake. Her er væren (das sein) - den virkelige væren. Hvordan kan jeg være her som et menneske? Jeg er dog intet menneske. Nå vet jeg hva jeg er. Jeg er jeg - jeg er væren. Hvordan kunne jeg tro at jeg bare var et menneske? Hvordan kunne jeg bare føle at jeg var fremmed her, og måtte tilbake til den materielle verden? Jeg er dog her og tilhører her. Sikkert er mitt materielle liv dødt, og lenge har vært død. Men hvor lenge har jeg vært her?(Husk opplevelsen her er absolutt tidløs - noe vi naturlig nok vanskelig kan forestille oss). Hele fortiden er som drømmer - dødsdrømmer. ........om overgangen formes riktig, om angsten legges vekk for det ukjente. Eller var dog alt virkelig?(altså tenker han om denne vår verden her er virkelig) Nei, det er ikke slik, for det er jo nå jeg er evigheten, og fornemmer det!. Døden er bare mellomrom, mellomstasjoner for livet og væren. Død? Den er villfarende, den finnes overhodet ikke - men hvordan vet jeg det - hvem har sagt meg det? Å jo, jeg fornemmer det fra disse hemmelighetsfulle rop fra de herlige glitrende lys av kjærlighet - fra evigheten selv. Dog - er jeg ikke selv evigheten? Å, naturligvis - derfor kan jeg forstå ropene. Hvorfor bekymrer jeg meg da for det materielle liv og mellomstasjoner? Jeg forstår det ikke - det berører meg overhodet ikke. Jeg er nå VÆREN, og har alt bak meg. Endelig er jeg VÆREN, endelig er jeg meg! .......evigheten e r eksistensen, og overvåker hendelsene i det uvirkelige - i den materielle livsform". Ja, slik fortsetter det "side opp og ned" med Meiers beskrivelser av sine opplevelser i denne ikke-fysiske tilstand av ren bevissthet. Ettersom alle hans tanker og føleleser ble "innspilt", kunne han i ettertid gi en slik detaljert beskrivelse av sine ubeskrivelige erfaringer. Men etterhvert er oppholdet i evigheten over: ".....hvorfor går du? Å - lyset forsvakes. Hvor går du? Jeg er igjen jeg - nei, nei - det må ikke skje; jeg vil ikke tilbake. Nei, nei - jeg tilhører her, jeg vet - jeg tenker igjen, jeg føler ikke mer. Å - jeg forstår - Lyset - det glitrende er allerede.......nei, nei, jeg vil ikke. La meg....hvorfor rister du i meg? Som ihjelslått ligger jeg igjen i stolen i kabinen, og stirrer fremfor meg - jeg vil og kan ikke forstå at jeg er her. Jeg vil jo ikke tilbake hit - jeg vil bli "der oppe". Ikke her blant sorger, problemer og nød. Å denne elendighet - denne triste virkelighet i det materielle liv - jeg kunne hyle, hvordan er jeg kommet tilbake? Hva gjør du her Semjase?"

Semjase: "Forstår du det ikke? Vi har nådd målet, vi har gjort et hypersprang, men forsinket re-materialisasjonen i syv minutter, for å muliggjøre at du kunne trenge inn i det tidløse. Vi var alle i det tidløse, men vi kunne ikke forbli der, fordi vi alle må gå den trinnvise evolusjonen. Jeg vet svært vel, hvor smertefullt det føles (å komme tilbake), men vi har alle opplevd det samme. Men vi har vennet oss til det, og vet at vi ikke kan bli der under noen omstendigheter - før vi har passert alle bevissthetstrinn. En lavere utviklet bevissthetsform ville uten tvil ved tilbakekomsten falle inn i vansinn. Jeg er lei for at du nå føler et slikt elende i deg, som man kan lese i ansiktet ditt. Men du vil overvinne det, fordi du er istand til å tenke realistisk".

Noe senere spør Meier hvorfor han tilsynelatende har hatt så mange tanker under syvminutters-oppholdet undrer "nulltiden" i denne "storenhet"? Og hvordan han hadde tenkt langt mer enn det kunne være mulig under dette.

Semjase: "Du har ikke tenkt mer, men bare følt og fornemmet. I nulltiden, i det tidløse, eksisterer kun følelser i storenheten. Du var ikke mer deg selv, men en liten del av det hele - storenheten. Og i denne var fornemmelsene trengt inn i deg.