|
Kap 1 - ARVEN FRA AGARTHA
(Garden og Eden)
For æoner siden, så kom rombroderskapet til
jorden fra det ytre rom under spirituell guiding fra Visdomsmestrene
- universets "skapere" - og bosatte seg inne i planeten. (jf.andre
kilder hadde solen på den tiden en form for stråling som umuligjorde
liv på overflaten) Deres oppgave var dog å forberede jordens
overflate for utviklingen av høyere former for biologisk liv og for
reinkarnasjon av sjeler som ble ødelagt i den atomkatastrofen som
hadde knust planeten Malona(Maldek/Lucifer) hvis rester nå går i
bane mellom Jupiter og Mars.
Disse høyere lette kropper - ferdige mennesker -
kjente det åndelige hiearkis sine mysterier i skapelsen. De kjente
planetens indre Logos, hvis bevissthet ga grunnlag for fødselen av
en entydig gruppe av sjeler, som hver var i stand til å inkarnere
på forskjellige tidspunkter. Avhengig av deres spesifikke utvikling
i hver periode, så inkarnerer menneskelige sjeler for å fremme sin
vekst. De valgte veldig spesielle livserfaringer gjennom tusener av
inkarnasjoner, inntil de når ferdiggjørelsen som menneskelige
vesener.
I begynnelsen så bygde romfolket fra det ytre rom
byer inne i jorden. Agartha - edens hage - ble skapt og mange
samarbeidsmenn fra den galaktiske føderasjonen kom frivillig til
jorden.
Alle farger og raser av mennesker fra Altets
skapelsesplan bidro med sitt genetiske materiale, samt med plante og
dyrearter til den biologiske tilblivelse. I Altets skapelsesplan ble
Jorden ansett å bli et passende rom-planetarium, som kunne
fremskape et universelt menneske, værende i stand til å overvinne
alle polariteter og mangfoldigheten av de klimatiske soner.
Inntil det punktet i tiden, hadde det vært et
stort mangfold av ikke-menneskelige raser som deltok i utviklingen
av sjeler. Forskjellen var så stor at sjelene hadde store vansker
med å reinkarnere inn i kropper fra andre stjernesystemer.
Derfor var DEN KOSMISKE HENSIKT sin plan å
etablere en ny eksperimentell sone av skapelse som sammensmeltet
alle sjeler inn i en universell kroppstype.
Den galaktiske føderasjonen og dens ledere -
Melchisidek-ordenen eller LYSETS BRORSKAP - "steg ned"/dro
til jorden for å introdusere en ny mennesketype og et
"planetært svangerskap". De skapte den menneskelige rase
i sitt eget bilde, og assisterte i dens genetiske forbedring.
Alt gikk i henhold til planen inntil
"fallet". For det reinkarnerende dyrelignende menneske ble
forbedret gjennom direkte genetisk innblanding og på kort tid så
utviklet de egnede kropper.
Kroppene av disse skapelser ble i den grad
brukbare på kort tid at sjeler fra Maldek/Malona, Venus og Mars -
som i tidligere tider hadde gått gjennom sykluser av reinkarnasjon
og skapelser - ble nå i stand til inkarnere på jorden for å
oppnå ferdiggjøring. (merk- Venus og Mars har ikke lenger noe liv i
denne vår dimensjon -se
link til mer om
det på engelsk)
Fra den tiden så inkarnerte to typer av
menneskelige vesener. Den sanne, udødelige, fysisk-eteriske type
INNE I JORDEN- de som overvåket skapelsen og dens utvikling. Og så
den "dødelige"(kortlivede) skapelse som renset seg selv
gjennom reinkarnasjon og utviklet seg mot menneskelige vesener.
"ENGLENES FALL"
I overensstemmelse med planen så utviklet de
menneskelige raser sivilisasjoner i vekst og forfall. Forskjellige
sjelsgrupper samlet sine erfaringer i disse.
Men vokterne av utviklingen - også kalt
"englene" - tok tilsynelatende makten i sine egner hender.
De så hvor vakre deres "skapelser" hadde blitt. Noen av
disse utenomjordiske fra det ytre rommet ble fristet av jordiske
konger som alltid tilba dem med gaver som inkluderte vakre kvinner
og selv deres egne døtre. Noen av emissærene (utsendingene) fra
føderasjonen gav etter for fristelsene. De fra rommet avlet derved
barn med de reinkarnerende individer. Dette var handlinger som var
forbudt av "ELOHIM". Fra da av, måtte de oppgi sin status
som upartiske og udødelige. De ble fordrevet fra jordens indre -
fra Agartha - eller Edens have.
Fra da av hadde de mistet deres evige ungdom og
deres angronynitet. Det indre lukkede kosmos av et fullkomment
menneskelig vesen - led på denne måten en splittelse eller
separasjon. De var således dømt til "et fall" og
tilbakeføring til prosessen av menneskelig utvikling.
Til å begynne med levde de "falne
guder" noen årtusener, men etter Atlantis dog bare noen
århundrer. F.eks. ble Metusalem 960 år gammel. Men
"halvgudene" hadde en trøst. De hadde paranormale evner
som var langt utover de ordinære dødelige. Gjennom deres
høyere-vibrerende chakraer og energisentere i de fysiske kropper,
var de enda i stand til å bruke sine fem høyere sanser.
De var klarsynte, klarhørende, klarfølende, klarberørende og det samme også for smakssansen. Videre hadde de
gaven av magnetisme som de kunne bruke for å heale andre. Deres
kunnskap og sammensatte teknologi dvelte i deres underbevissthet.
Deres ekstra-sensoriske gaver gjorde dem til åndelige veiledere i
den ytre verden.
Profetene, overprestene og magikerne til alle
tider har vært sjeler fra falne gudene. Skjønt alt dette var en
del av ALTETS plan og disse sjeler hadde gjort et frivillig offer
for å modne menneskeheten i hensikt å stille det til rådighet ET
LYS PÅ VEIEN til å bli sant menneskelig og guddommelig.
Engang eksisterte det på jorden en høykultur med
en menneskehet fylt av ÅND som kjente ALTETS mysterier. Disse
Altets hemmeligheter ble avslørt for dem fordi de levde i harmoni
med lovene.
Når menneskelig vesener velger å leve i helhet
og i harmoni med hensikten av deres ånd og sjel, så åpner dette
valget dørene til høyere sansning, og den universelle ånd tilbyr
livets sannheter gjennom guddommelig inspirasjon. Resultatet er
global opplysning og sivilisasjonens oppblomstring.
På Atlantis levde den fjerde rotrase som hadde
nådd toppen av sin utvikling. Dens guddommelige inspirerte
vitenskapsmenn hadde ervervet seg hemmelighetene til universell
energi. På den tiden arbeidet åndelige inspirerte mestere sammen
med vitenskapsmenn og dro teknologien ut av et åndelig reservoar i
de Akashiske minnebanker. I lang tid var makt og kjærlighet
forente. De menneskelige vesener hadde ikke et ego som var separert
fra overselvet ("det høyere selvet"). Mennesket erfarte
en oppblomstring i alle grener av vitenskap og romforskning/reiser.
Nesten alle sykdommer var det mulig å heale og folket levde ofte
til en meget høy alder. De hadde kontakt til andre kloder og folk
og åndelige vesener i ytre rom. Den menneskelige rase eide på den
tiden den universelle forståelse av at planeten er en biologisk
levende skapning der menneskene var celler.
Folk kjente verken til eierskap eller egoisme og
de holt jorden ren for de viste at de bare hadde denne JORDEN til
felles. De kunne verken selge eller dele den eller dens luft og
vannressurser. Alle hadde alt de trengte. Der fantes ingen
klasseforskjell - det var verken fattige eller rike. De utgav og
høstet i overflod.
De levende kosmiske lover av brorskap erstattet de
dogmatiske lover og religioner. Folk kjente intet til
"arbeide". Heller bidro de gledelig til fellesskapet med
deres personlige evner. Alles særegne talenter ble verdsatt
.
Forståelsen av både den indre åndelige verden
og den ytre materielle verden, gjorde arketypene - de oppstegne
mestere av visdom - i stand til å leve blant mennesker og lære dem
de store mysterier og innvielsestrinnene i tempelet.
Enkeltheten av den universelle kunnskap av de fem
elementer - jord, ild, vann og luft - samt den kosmiske eter -
utgjorde basisen for globalt livsopphold. Mennesket gjenkjente da
fortsatt at de er deler av "gud på jorden", og at intet
kan eksistere separert fra gud. De var bevisste at om de var en del
av den skapende ånd som hadde vært materielle i årmillioner, så
måtte det I DEM være slumrende, men allmektige krefter som bare
ventet på å bli vekket i mysterieskoler - der de trinnvis lærte
å heve sin bevissthet til Gudemenneske bevissthet - der ingen
tilbad en atskilt guddom. De husket enda de var
"falne, inkarnerte engler" som måtte være tilstede i
livets skole og gjenfødes til de mestret å kunne leve gjennom
enhver tenkelig erfaring. Til den tiden kom, da de kunne inkarnere i
høyere bevissthetsdimensjoner.
Visdomsmestrene kjente hemmelighetene rundt kosmos’
sykluser av ekspansjon og kontraksjon. I de vediske tekster var de
beskrevet som guds innånding og utånding. Ekspansjonen av kosmos
fra kilden ble kalt OMEGA syklusen, siden alt fjernet seg fra
kilden. Jo fjernere som melkeveien med dens soler beveget seg fra
kilden, jo svakere ble deres forbindelse til den åndelig kilde
hvorfra alt kommer. Dette betyr at alt liv fremtrer i forfall eller
nedstigning til den tredje dimensjonen av et fast, materielt
univers.
Atlantis og dets rase var enda forankret i den
fjerde dimensjonen. Visdommens mestere viste at toppen av denne
sivilisasjonen hadde jf den kosmiske syklus’ plan, frembrakt
sjelene slik at de måtte stige ned i den tredje dimensjonen for å
erfare hva det vil si å helt glemme sitt åndelige opphav og så
gjennomleve den såkalte "mørke tidsalder".
Opp til dette punktet hadde de menneskelige
vesener blitt ledet av et åndelig styrt matriarkat (åndelig
dronningsvelde).
Den mørke tidsalder gav starten til begynnelsen til patriarkatet -
dvs her forstått som menneskets egen vilje - fødselen av
EGOet.
Den tredje dimensjonen ble forårsaket av et
polskifte. Magnetnettet til jorden ble ødelagt og hele kontinentet
sank i en gigantisk havskatastrofe. Men før det skjedde, hadde
visdommens mestere brakt kunnskapen til mennesket i sikkerhet i
pyramidene. De bevarte ikke skrevne tekster, men bygde pyramidene
med matematisk presisjon der de brukte det universelle språket som
bare kan desiffreres når menneskeheten forlater den tredje
dimensjonen og går inn i den fjerde igjen- for så videre å komme
tilbake til den femte dimensjonen. (midt på s17 - 1.9.06
fortsettes senere)
utdrag fra boken på engelsk
mer om samme tema |
