innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 9

Paal Prestgard kjøpte Kruke gård i 1930. Han er født og opp-vokse på Prestgard som ligger høyere opp i dalen.

- Marcello Haugen hadde en veldig åndelig kraft, sier Paal Prestgard. Deffor kunne han ha innflytelse på så mangt. Det var ikke bare det at han så, han kunne gjøre noe med det også.

Det er lenge siden jeg første gang møtte Marcello, mellom 60 og 70 år. Far og jeg var dradd til fjells på fiske i noen vann som ligger i utkanten av Jotunheimen, noen mil herfra. Til å frakte maten og det vi trengte hadde vi tatt med oss en kløvhest. Den slapp vi på den andre siden av det første vannet. Da vi skulle hjem igjen, kunne vi ikke finne hesten. Vi lette, men uten resul­tat, så måtte vi dra hjem uten hesten.

Den dagen vi kom hjem, var akkurat Marcello Haugen kom­met over fra Otta. Han lå over hos oss om natten. Om morge­nen, da vi satt og drakk kaffe, spurte far min om det var slik at han kunne finne igjen krøtter, for det hadde han hørt.

- Ja, sa Haugen før far min hadde sagt noe mere, men den hesten din behøver du ikke engste deg for. Den kommer hjem igjen. Den har riktignok fart litt ille, for den har fordervet den ene bakfoten litt. Men det er ikke farlig.

Da far dro opp igjen til fjells, møtte han en hesteflokk, og i den kjente han igjen hesten sin. Den hadde fått revet av seg skoen på det ene bakbenet og litt av hoven var revet vekk.

En annen historie hendte mange år efter. Det måtte være i begnnnelsen av 20-årene. Paal Prestgard skulle besøke Marcello i Oslo. Han hadde da akkurat flyttet inn i Ullevålsalléen. Marcello skulle møte Paal på stasjonen, men toget var blitt forsinket, så det kom ikke til Østbanen før klokken ett om natten.

- Det var ingen på stasjonen, forteller Paal, menjeg visste at jeg skulle til Ullevål haveby, men noen nærmere adresse hadde jeg ikke. Jeg tok sekken min på ryggen og begynte å gå gjennom byen. Det var vinter og stille i gatene, ingen mennesker ute. Jeg visste ikke riktig hvor Ullevål lå, men jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg gikk i riktig retning. Det var lang vei, jeg gikk vel nærmere en times tid. Marcello hadde en gang vist meg et foto­grafi av huset, og plutselig stod jeg utenfor og kjente det igjen. Dette huset måtte det være. Det lyste inne, og jeg ringte på. Der

184

satt Haugen og ventet på meg. Senere forstod jeg at han måtte ha dirigert meg helt fra toget.

Vi hadde mange samtaler om okkultisme gjennom årene, for­teller Prestgard. Haugen mente at alle mennesker har latente evner til oversanselig skuen, det gjaldt bare å utvikle dem. Det lar seg gjøre gjennom bestemte meditasjonsøvelser.

Han mente at det alltid hadde eksistert hemmelige selskaper i verden som dirigerer utviklingen. Det stod £ eks. hemmelige selskaper bak naturvitenskapen, som igjen fortrengte de evner og de vitenskaper som var av mer åndelig art. Darwin hadde f. eks. stor innvirkning på utviklingen. Det kan ha stått krefter bak ham som inspirerte ham og som derefter sørget for å utnyt­te hans teorier. De fortrengte efterhvert andre mulige oppfatninger.

Men det jeg husker best, sier Prestgard, er den besynderlige fred som alltid fulgte med Marcello. Vi hadde liksom en direkte forbindelse. Det ble stusslig da han døde.

En gang i begnnnelsen av 30-årene var Marcello på besøk. Da gikk han og så på den gamle låven som holdt på å falle ned Marcello foreslo at de skulle sette den istand, men det hadde Prestgard liten lyst til for han hadde nok annet å gjøre på går­den. Da tilbød Marcello seg å få det gjort.

Det ble til at Prestgard hjalp ham med å sette låven istand Marcello skaffet vinduer fra Oslo, visstnok fra gamle Tivoli, og bygget en stor veranda utover dalen. Den er nå revet.

Marcello hadde ingen spesiell avtale om låven. Han satte den istand, og så ble det til at han brukte den som fritidsbolig og tilfluktssted når han var plaget av for mange mennesker. Skjønt det varte ikke lenge før de fant ham her også og troppet opp­.

Den store utskåme himmelsengen som Marcello hadde på

Svarga, den var det Paal Prestgard som laget og den stod først på Marcello-låven.

Det var ikke bare for å ha et sted å trekke seg tilbake, at

Marcello skaffet seg låven. Han hadde jo forlengst sin hytté på

Tokampen. Paal Prestgard hadde to søstre, Ragnilild og Karen.

Og det er ikke fritt for at Ragnhild og Marcello hadde et godt

185

øye til hinannen, og mere enn det. De to søstrene drev vevskole på Kruke, den var i sin tid meget kjent. De vevet efter kartonger av Lillehammer malere, bl. a. Alf Lundeby.

Karen så ikke med helt blide øyne på kjærlighetsforholdet mellom Marcello og søsteren. Og dessuten trakk Marcello så mange rare mennesker med seg. Ofte var det så mange at de måtte overnatte i høylåven, og det likte ingen. Brannfaren er jo en evig trusel på disse gamle verdifulle gårdene.

Paal Prestgard forteller om engang begge søstrene var på seteren. Marcello kom på besøk i bilen sin, og han foreslo for Paal at de skulle ta en tur til seteren de også.

Vi tok bilen hans opp til et sted hvor det bare er en kort vei over til seteren, forteller Prestgard. Da vi kom opp dit hvor vi skulle sette fra oss bilen og ta stien over til seteren, sier Haugen:

Nei, nå er kvinnfolkene på hjemvei

Det går en sti rett fra seteren som møter bilveien nesten helt nede i dalen. Vi bilte hjemover. Da vi kom dit hvor seterstien møter landeveien, stoppet Haugen bilen og ventet. Like efter kom kvinnfolkene.

Forholdet mellom Ragnhild og Marcello endte visstnok litt ulykkelig, og efter dette sluttet Marcello å dra til Kruke om sommeren.

Men vennskapet med Paal varte livet ut. Og de unge på Kruke, Paals datter Ragnhild og mannen hennes, Sverre Glad, førte forbindelsen videre.

Vi sitter i hovedbygningen på Kruke og snakker sammen, og samtalen kommer inn på de mange historier om hvordan Mar­cello fant bortkomne dyr.

Sverre Glad hadde opplevet det flere ganger selv. En gang, forteller han, var seks sauer blitt borte. Jeg var oppe i fjellet og lette der jeg trodde de gikk, men fant dem ikke. Dagen efter reiste jeg ned til Marcello. Da sa han:

- Jeg ser ikke mer enn fem, men den sjette er ikke død, den lever.

Så forklarte han meg hvor jeg hadde gått igår. Han sa at da du kom ut på den bratte bakken, da gikk du til venstre, men du skulle gått til høyre. Jeg tror ikke Marcello hadde vært på de kantene noen gang. Han satt hele tiden og så inn i den lille

186

glasskulen sin. - Jeg får ikke kontakt med den siste, sa han.

Jeg reiste hjem, og dagen efter dro jeg til fjells efter hans anvisninger. Det var falt sne. Jeg gikk opp samme veien som sist, men nå tok jeg til høyre som Marcello hadde sagt. Det varte ikke lenge før jeg så ferske spor, og like efter gikk jeg rett på flokken. Jeg tellet dem, en, to, tre, fire, fem, seks - de var der alle. Så begynte jeg å jage dem hjemover. like efter skar en ut. Den var helt vill, jeg fikk den ikke med hjem. Det måtte være den ene han ikke fikk kontakt med, som han sa.

Marcello forlangte aldri betaling av meg. Så slaktet jeg et lam og tok med til ham.

- Ja, du fikk med deg de fem, så jeg, sa han før jeg hadde fortalt noe.

- Ja, jeg gjorde det, sa jeg og nevnte ingenting om den sjette.

- Men den sjette den er vill, sa han. Den får du ikke levende hjem. Men jeg kan fortelle deg hvor den er. Den går rett syd for der du så den. Nede i bunnen av den dype dalen.

Dagen efter dro jeg opp igjen til samme stedet, og nede pa isen i den dype dalen, gikk den. Jeg jaget den en hel dag. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få den med meg hjem. Ikke tale om. Den var helt vill. Neste dag tok jeg med meg børse. Vi var to, men vi kom ikke engang på skuddhold, før det begynte å mørkne. Da skjøt vi den.

Det var blitt borte en okse i fjellet for Edvard Nordrum på Fåvang, forteller Sverre Glad. Nordrum dro til Marcello, og han så hvor den var, men frarådet å gå opp i fjellet dagen efter, for det ville bli så dårlig vær. Men i overmorgen vil oksen komme over den myra der på det og det klokkeslett. Han Edvard reiste nå dagen efter allikevel, men han fikk så stygt vær at han bare måtte snu. Dagen efter reiste han opp igjen og snakket med noen tømmerhuggere som arbeidet akkurat i området ved myren. De bare lo og sa at hvis det hadde vært en okse der ville de ha sett den, i det minste sett sporene efter den i sneen. Men Edvard ville vente. Da klokken ble det som Marcello hadde sagt, kom oksen ruslende over myra.

 DEL-utdrag 9