innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 3

Gjennom den intense Olav Aukrust kom Marcello sikkert også i kontakt med Søren Kierkegaards forfatterskap, som Aukrust studerte på den tiden, videre dikteren Ivar Mortensson Egnund, som Aukrust bodde hos vinteren 1907-08 og utdypet det "rotnorske" gjennom studiet av Eddakvadene, folkevisene og ikke minst Draumkvedet. For både Aukrust og Mortensson Egnund ble møtet med Rudolf Steiners åndsvitenskap en avgjørende impuls.

I 1910 hørte Marcello Haugen for første gang et foredrag av Rudolf Steiner. Og det gjorde et dypt inntrykk på ham.

Av andre som var med på å danne det miljø hvor Marcello fikk de nødvendige begreper for å komme til en forståelse av sine egne klarsyntevner, var Helga Geelmuyden, Dorothea Wiese, Franke Fadum, Mimi Grieg Bing, Karl Ingerø, Marta Steins­vik, dr. Richard Eriksen og flere. Sterke og eiendommelige personligheter alle sammen.

Ingen av dem lever lenger, og det er meget vanskelig å få eksakt rede på de skjebnesvangre og delvis dramatiske begiven­heter som nå utvikler seg i Marcellos liv. Selv var han taus sene­re. Noen få brev og skriftlige beretninger av dem som var med, finnes. De gir hver for seg brokker av det bildet vi må forsøke å danne oss.

Det teosofiske miljø bestod av mennesker som ville finne en vei ut av tidens materialisme gjennom fordypelse og meditasjon, for på denne vei å frigjøre åndelige krefter, utvide erkjennelsen og finne frem til et større og helere virkelighetsbilde.

Moderne mennesker som helhjertet og tålmodig har forsøkt denne åndelige frigjøringsvei, har alle gjort ihvertfall én felles erfaring: virkningene kommer langsomt, "klarsyntevnene" lar vente på seg. Det er en lang og smal og tung vei å utvikle sine indre åndelige ressurser, slik at det virkelig monner noe.

Det er klart at for denne teosofiske krets av dengang unge mennesker måtte Marcello Haugen fremtre som den rene åpen­baring. Han mestret uten videre alt det de andre bare i sine drømmer kunne håpe å oppnå. Her stod lys levende selve bevi­set på teosofiens lære om at mennesket ikke har endelige gren­ser for sin erkjennelse, men at den kan utvikles nær sagt gren­seløst. Og alt dette hadde Marcello fått så å si gratis. Det var

78

medfødt. Men så langt kunne alle komme, bare de drev de åndelige øvelser strengt og utholdende nok.

Det Marcello fikk for sin del, var teosofenes begreper og beskrivelse av hvordan mennesket er satt inn i kosmos, hvorledes dets vesenskjerne, jeget, lever gjennom mange jordliv og hvorledes de tidligere jordliv er med på å forme vår skjebne i dette.

Alle disse tanker virket som en bekreftelse på det Marcello selv hadde opplevet. Med stigende forbauselse- leste han Rudolf Steiners grunnleggende bøker "Teosofi" og "Hvordan erverves kunnskap om høyere verdener" og "Åndsvitenskap i omriss". Han syntes han kjente det alt sammen. Det gav ham indre sik­kerhet, og han hadde nå funnet et miljø hvor han virkelig ble forstått.

Han ble mer enn forstått. Han ble dyrket og fetert.

Rent psykologisk kan man forstå at Marcello kanskje på sin side lot seg forføre litt av dette miljøet. Det var alle sammen mennesker med gammel slekt og kultur bak seg, mange av dem med akademisk utdannelse og en sikker og solid bakgrunn. Han på sin side - fattiggutt, fem års skolegang, sigøynerherkomst, lokomotivfyrbøter. Kanskje han også hadde en større bakgrunn, i gammel italiensk adel, men det lå langt tilbake og tellet lite i denne sammenheng. Han var vant til at de sosiale barrierer var klare og tydelige i Norge. Nå hadde han møtt en krets mennesker uten slike fordommer. Tvert imot - det som karakteriserte dem var en åpenhet, en påfallende toleranse og et vidsyn han aldri før hadde møtt hos noen. Slekten tellet ikke, det var gamle sammenhenger som ikke lenger betydde noe for vår tid, heller ikke vanlig utdannelse, karriere og høye stillinger, penger og innflytelse. Nei, det kom an på var din innerste individuali­tet. Og skulle man snakke om tidligere aner, måtte det bli: hvem var du i ditt forrige liv? Respekten for det enkelte menneske og dets integritet og for hva det representerte av menneskelige og åndelige kvaliteter, det var dette som tellet.

Her hadde Marcello funnet et åndelig hjem. Slik måtte han føle det.

De unge teosofer var stolte over å ha fått en virkelig klarsynt mellom seg, og det var vel ikke fritt for at de og til på uberettiget vis henviste til Marcello - reklamerte med ham - når de skulle gi et eksempel på hva studiet av de okkulte skrifter kunne føre til av psykiske krefter.

Av denne kretsen ble han oppmuntret til å stå frem med sine evner og bruke dem til å hjelpe mennesker. Det varte da heller ikke lenge før ryktet om ham gikk fra landsende til landsende.

Det var i Lillehammer Marcello følte seg hjemme for alvor. Nå ønsket han seg et eget hus her. Ved hjelp av fruen på Lysgaard, som han kjente godt, fikk han i 1911 kjøpe en tomt på gården i en vakker skogskråning mot Mesnaelven, høyt over Lillehammer, med utsikt til åsene på den andre siden av Lågen. Hans venner hjalp ham med å reise en liten stue med et rom og kjøkken, veranda utenfor og en slags terrasse på taket.

Han døpte stedet "Svarga". Det er indisk og betyr Fred, men samtidig ligger det noe mørkt og mystisk i det. Man tenker uvilkårlig på sverge og "varg i veum".

Her på Svarga bodde nå Marcello så ofte han var i Lillehammer.

DEL-utdrag 3