Min ledsagers navn var "Trofast Vennen"; ("Faithful Friend"); det var
et navn han hadde fått til erindring fra en hengivenn venn, som
misbrukte hans vennskap og til sist forrådde ham, men som han
allikevel hadde tilgitt og hjulpet på et tidspunkt, hvor skam og
ydmykelse hadde overveldet forræderen, og hvor bebreidelse og forakt
og endog hevn ville synes berettiget i det tilfellet.
Denne i sannhet edle ånd hadde i sitt jordiske liv vært en meget lite
moralsk person, som ved sin død var gått til de lavere sfærer nær ved
jordplanet. Men han hadde hurtig hevet seg, og på den tiden da jeg
møtte ham, var han medlem av Broderskapet i den andre sfære, liksom
jeg. Men han hadde engang vært i helvetets kongerike.
Nå nådde vi noe som lignet krateret av en enorm stor vulkan. Over oss
var himmelen, men den var sort som natten. Hvis ikke flammene fra
krateret hadde gitt et blekt flimrende skjær fra seg, ville vi ha
befunnet oss i fullstendig mørke. Vi sto over for en ildmur, og enhver
som ville inn eller ut av dette land måtte gå gjennom denne mur.
"Se Franchezzo," sa min ledsager, "vi skal gå gjennom denne ildmur.
Men du skal ikke være redd, for så lenge ditt mot og din vilje ikke
svikter deg, og du bruker hele din viljekraft til å undertvinge ilden,
kan den ikke komme i berøring med deg. Legenden forteller, at da
jødene skulle over det Røde Hav, vek vannet til side for dem, så de
kunne gå tørrskodd over, slik kan vi også gå uskadde igjennom. Men
hvis en viljesvak og forsagt person ville våge forsøket, ville det
mislykkes for ham, og han ville bli kastet tilbake av disse flammer.
De driver tilbake av en viljekraft innefra, som settes i bevegelse av
de ubendige og kraftfulle vesener, som hersker her, og som tror at de
på den måten kan beskytte seg mot inntrengningen fra høyere sfærer.
Men for oss, med de åndelige legemer vi har, er disse flammer og disse
klipper i dette land ikke mer ugjennomtrengelige enn de massive dører
og murer på jordplanet, som vi kan passere etter behag. Slik kan vi
passere gjennom disse ting, som det her er tale om, som er solide nok
til å sperre de ånder inne, som bor i dette land. Jo mer subtil en
ånd er, desto mindre er den bundet av stoffet, men desto mindre kraft
har den også, hvis den ikke får hjelp, til å innvirke på de
utstrømninger av det fysiske stoff, som utgår fra visse medier.
Liksom på jorden må vi også betjene oss av auraen fra en eller annen
mediumistisk ånd i denne sfære for å kunne innvirke på gjenstandene.
Når vi trer inn i den, vil vi føle at våre åndelige krefter liksom
blir svakere; for å kunne gjøre oss synlige for dem som ferdes her,
må vi derfor ikle oss sfærens art av stoff, men derved vil vi også bli
mottakelige for de fristelser som møter oss her. Våre lavere
tilbøyeligheter vil bli animerte på alle måter, og vi må kjempe for å
hindre dem i å beherske oss igjen."
Min venn tok nå min hånd i sin, og vi satte hele vår vilje inn på å
passere gjennom muren. Jeg innrømmer at jeg var redd da vi begynte å
trenge inn, men jeg mobiliserte alle mine tanker og krefter i et "nå
gjelder det", og så merket jeg at vi svevde gjennom flammene. De vek
til side, og vi passerte som gjennom en tunnel.
Da vi var kommet igjennom, befant vi oss i et nattmørkt land. Det
ville ha forekommet meg å være en sort bunnløs avgrunn, hvis vi ikke
hadde stått på en mark med fast jordbunn under føttene og med den
mørke røksky svevende over oss. Hvor langt dette land strakte seg,
hadde jeg ingen forestilling om, da den tunge atmosfære som en tykk
tåke sperret for utsikten, og min ledsager fortalte meg, at det
strakte seg gjennom hele den ville og øde sfære. Noen steder så jeg en
sammenhopning av klipper på den øde ørkensletten, mens det andre
steder syntes å være flokker av stinkende krypdyr, slimete uhyrer og
store flaggermus. Det fantes også tette skoger, som var fulle av store
trær med et heslig utseende - nesten som om de var i stand til å fange
og snøre alle sammen, som våget seg inn i deres nærhet. Jeg har under
mine vandringer i dette land sett grufulle avgrunner, men hverken jeg
eller noen andre kunne beskrive hva som var i deres bunn.
Vi sto stille og så oss om, og litt etter litt vendte mine øyne seg
til mørket, så jeg kunne skimte litt omkring meg, men ikke særlig
tydelig. Jeg oppdaget at det foran oss strakte seg en landevei, som
førte ut over den sorte slette vi sto på. Sletten var dekket av støv
og aske, som om alle tilintetgjorte forhåpninger og alle spilte
jordeliv var spredt ut på dette sted.
Vi fulgte landeveien og kom snart til en port-buegang, som var bygget
av veldige stenblokker, som var stablet oppå hverandre. Et stort
forheng, som lignet sort tyl, sperret for åpningen. Da jeg kom nærmere
så jeg til min forferdelse, at forhenget var laget av åndehår med
innlagte perler, som lignet øyne. Det forferdeligste av det hele var
at øynene så ut til å være levende, og at de så bedende på oss og
fulgte alle våre bevegelser, som om de ville utforske hvorfor vi var
kommet til dette sted.
"Har disse øyne liv?" spurte jeg.
"Sjeleliv? Nei, men vel astralliv, og de vil fortsette å leve slik -
så lenge de sjeler som de tilhører enda oppholder seg i de legemer som
disse øyne er revet ut av. Dette er en av helvetes porter, og
vokteren morer seg med å dekorere den med sine ofres øyne på denne
måten. Alle som oppholder seg her, har i deres jordiske liv gjort
seg skyldige i de verste grusomheter og den fullkomneste forakt for
barmhjertighetens og rettferdighetens lover. Når de ankommer hit,
går alle deres ønsker ut på å finne nye midler til å tilfredsstille
deres grusomme lyster, og derved utsetter de seg for å bli ofre for
vesener, som er enda verre enn dem selv, og som har sterkere viljer og
større intelligens. Dette er grusomhetens sted, og de som regjerer her
gjør nettopp slike ting i kraft av deres overlegenhet i grusomhet. De
usle ånder som disse øyne tilhører, og som enda har deres fordervede
sjelekim fengslet i deres lemlestede legemer, vandrer omkring i dette
trøstesløse land, eller også er de hjelpeløse slaver for deres
tyranner, berøvet endog den innskrenkede synsevne, som andre har i
dette skrekkelige land. Det eksisterer dog et vibrasjonsbånd mellom
øynene og deres eiere, som bevarer et gjenskinn av liv i de
førstnevnte, inntil sjele-kimene har skilt seg av med sitt nåværende
hylster og er steget opp til et høyere livsstadium."
Mens vi så den forferdelige port, ble forhenget trukket til side, og
to mørke vesener, halvt menneskelige halvt dyriske, kom ut. Vi
benyttet oss av anledningen til ubemerket å smyge oss forbi portens
vokter - et jetteaktig best, vanskapt og med forvridde lemmer og mer
uhyggelig å se på enn fablenes verste udyr. Med en vill latter og
grove skjellsord sprang han etter de skjelvende ånder, som
redselslagne flyktet for ham, men hverken han eller de syntes å kunne
se oss.
"Er disse vesener uten sjel?" spurte jeg og pekte på de flyktende
ånder. "Har de noen sinne levd på jorden?"
"Ja, avgjort. Men de var meget lavtstående ville, neppe bedre enn
rovdyr og like så grusomme som de. Det er derfor de er her.
Antagelig blir midlet til deres fremskritt, at de gjenfødes i en litt
høyere form for jordisk liv, hvor de så etter deres erfaring her, som
kun er kort, på en eller annen måte bevarer fornemmelsen av at det
finnes et sted hvor gjengjeldelsen og rettferdigheten bor, men deres
forestilling om Gud vil være preget av deres dunkle erindring om de
sterke vesener som hersker på dette sted."
"Tror du da på reinkarnasjonslæren?"
"Ikke som en absolutt lov alle ånder er underkastet. Men jeg tror at
reinkarnasjon er et mektig middel til fremskritt for mange vesener.
Enhver ånd eller sjel, som fødes til planetarisk liv, har voktere fra
de himmelske sfærer, som våker over dens ferd og oppdrar sjelen med de
midler, som svarer best til dens utvikling og visdom. Disse voktere
eller skytsengler som noen kaller dem, har forskjellige
oppdragelsesmetoder. Man har nemlig sagt meg at det ikke hersker
ensretning noen steder; det finnes ikke veier som alle skal følge.
Hver tankeretning har sin gjenpart på jorden, og denne finnes i all
sin fullkommenhet og står i forbindelse med de høyeste lærere i de
himmelske sfærer. Herfra går som så budskaper til jorden gjennom ånder
i de mellomliggende sfærer. Alle pilegrimer streber etter det samme
mål, men hver følger sin egen særlige vei. Skytsengelen våker over
sjelekimet i mennesket under hele dets barndom og ungdom. Det vil si
fra det øyeblikk det har fått individuell bevissthet, til det ved
gjentagne erfaringer og utholdende utvikling har nådd samme
intellektuelle og moralske nivå som skytsengelen selv.
Når tiden er inne, blir den slik utviklede ånd, selv skytsengel
for en eller annen nyfødt sjel. Man har også sagt meg at
sjele-kimet i sitt første stadium, er som ethvert annet frø, som har
slumrende krefter i seg. Det er i virkeligheten en gnist av Guddommen,
som i seg rommer alt hva som kreves for å danne en fullkommen,
udødelig sjel. Den er av natur udødelig og uforgjengelig, da den er
utgått fra Den som er udødligheten og uforgjengelighetene selv.
Men liksom frøet, hvis det skal gro, må legges i jordbunnen, må
sjelens frø legges ned i stoffets mørke - først i de lavere former,
siden i de høyere - for å kunne gro og vokse opp mot det guddommelige.
Noen lærere mener, at sjelen utvikles hurtigere, hvis den gang på
gang gjenfødes i det jordiske liv for å repetere forsømte erfaringer
og rette opp de forut begåtte feil. De sjeler som er under deres
ledelse, må gjennomgå flere jordiske liv; og hver gang øker de deres
kunnskaper og oppnår en høyere åndelig utvikling.
Med det ikke sagt at alle ånder skal utvikles på denne måte. Det
finnes andre lærere som mener, at de åndelige sfærer byr på like så
gode og kraftige metoder til sjelens utvikling, og som heller enn å la
sine ”elever” gjenfødes på jorden sender dem til de lavere sfærer for
dér å høste den erfaring, som utvikler dem. Dér må de så i erindringen
gjennomleve deres jordiske liv; og den urett de har begått må de sone
i den åndelige verden. Hver sjel har sin egen karakter og sin egen
individualitet og må derfor oppdrages på en måte som passer til den.
Hvis det ikke var slik, ville alle ligne hverandre, og følgen ville
være en ensformig likhet og væremåte. Så ville som ikke finnes
omveksling og motsetninger og alt det som gir det jordiske liv farge,
og det er min oppfattelse, at dette også fortsetter i de himmelske
sfærer.
Derfor prøver jeg aldri på å anlegge én bestemt regel eller anskuelse
for de ånder jeg kommer i berøring med. Under vårt besøk i denne sfære
vil vi heller ikke kunne se mer enn en brøkdel av de onde ånders uhyre
utstrakte rike, og dog strekker vår streiftog seg her lengre, enn hvis
vi reiste over den lille planet, som kalles jorden, og som vi begge
kommer fra. Det er den alminnelige lov i den åndelige verden, at likt
tiltrekker likt, og de som har motsatte naturer frastøter hverandre,
så de aldri møtes eller bare kommer i hverandres sfærer. Under
våre vandringer her vil vi derfor kun møte dem, som vi har noe til
felles med vedrørende nasjonalitet eller temperament, selv om det er
aldri så ubetydelig."
Kapittel 20
”Keiser byen”
(The Imperial City)
Vi fulgte nå en bred vei, som var belagt med noe som lignet sort
marmor. På begge sider var det dype avgrunner, hvis bunn skjultes av
tåkemasser. På vår vei møtte vi en del mørke ånder, som gikk frem
eller tilbake. Noen bar tunge byrder på ryggen, andre nesten kravlet
på alle fire som dyr. Klynger av slaver gikk forbi oss; de hadde
jernbånd om halsen og var sammenlenket med kjeder. De kom fra den
andre indre port, som førte inn til noe jeg oppfattet som en befestet
by med mørke bygninger. Veien, bygningenes stil og mange av åndenes
utseende gav meg det inntrykk, at vi nærmet oss en festning - eller
som sagt en befestet by, som hadde stor likhet med dem som fantes i
den gamle romertid - dog med den forskjell at alt her hadde noe stygt
og gyselig over seg, som man uvilkårlig vek tilbake for, tross den
statelige og imponerende arkitektur. Den andre porten så bedre ut enn
den første. Den sto åpen, og vi gikk inn fulgt av en strøm av ånder,
som skyndte seg inn. Her som ved den ytre port syntes ingen å
kunne se oss.
"Du vil oppdage," sa min ledsager, "at livet her omtrent er det
samme som det jordiske liv engang var i den by, denne er en avspeiling
av, da den var på høyden av sin glans og makt. Det du ser her er skapt
av de stofflige partikler som ble avkastet derfra. Ved tiltrekningens
kraft dros de hit og har dannet denne by. Den tjener nå som et
passende oppholdssted for dens åndelige beboere - altså mennesker som
i sin tid levde i den by, som denne er en gjenspeiling av. Du
vil ellers også se, at mange bygninger har et mer moderne utseende enn
de andre, og likeledes at mange av innbyggerne har et mer kultivert
utseende enn andre, som ferdes her. Derav kan du se, at innbyggerne
fra tid til annen går frem i åndelig utvikling under en vedvarende
prosses. Du vil også merke, at de fleste av åndene her stadig tror
de befinner seg i denne bys jordiske gjenpart, de undrer seg bare over
at alt er så mørkt og skittent og uhyggelig omkring dem. Den
samme by har på samme måte sin kopi i de høyere sfærer, og oppe i
disse rene sfærer finnes alt det, som var stort og skjønt og opphøyd i
denne by. Og de innbyggere, som var rene og edle av tankegang og
handlemåte, de er dratt med til de høye sfærer, hvor den samme by
finnes, som de skapte ved deres gjerninger og gode levevis.
Byenes liv er liksom menneskenes; de åndelige emanasjoner dras opp
eller nedover, alt etter som det finnes godt og ondt i dem. Og da det
onde, som ble begått i denne by, langt overgår det gode, er gjenparten
i denne sfære langt tettere befolket enn gjenparten i den høyere
sfære. Engang i kommende tider, hvor de som befinner seg her er
steget høyere opp, da vil den himmelske gjenpart bli fullt ferdig og
tett befolket. Da vil det sted vi nå ser for oss, bli til støv og
forsvinne fra denne sfære."
Vi gikk gjennom en trang gate og kom inn på et stort torv, som var
omgitt av palasser. Her foran oss lå det et som var staseligere enn
alle andre. En bred marmortrapp førte opp til dets mektige portal, og
vi kunne gjennom den tykke atmosfære skimte dets fløyer og
sidebygninger. Det hele var virkelig storartet anlagt, og dog forekom
det meg meget dystert; det var tilsmurt med blod og dekket med slagg
som vansiret det, og de store festonplanter, som lignet sammenslyngede
ormer, hang ned fra alle pilarer og hvelvinger. En seig sort damp
sivde ut gjennom marmor belegningens sprekker, som om hele byen fløt
på en sump, hvis giftige dunster steg opp av jorden. De snodde seg i
fantastiske ringer som lignet spøkelser eller gjenferd av gamle
begåtte forbrytelser. Det vrimlet med mørke ånder, som krøp over det
store torv og inn og ut av palassets porter. De ble drevet fremad med
spyd, pisk og slag av mørke ånder, som var enda sterkere enn dem. Av
og til hørte vi ville skrik, eder og forbannelser og bespottelser. Det
var et virkelig demonisk skuespill. Og over det hele hang disse skyer
av sorg, lidelser og laster.
Mine tanker gikk tilbake til jorden på det romerske herredømmes tid,
og som i et speil så jeg hvorledes byen her nede med all sin glans og
prakt og all sin urettferdighet og tyranni og last, vevde et mønster
på gjengjeldelsens vev for alle de menn og kvinner, som gjennom deres
misgjerninger hadde vanhelliget byen. Jeg så hvorledes denne
helvetesstad ble bygget opp stykke for stykke, inntil den ble ett
stort fengsel for alle onde mennesker fra den tid.
Vi gikk opp den brede trapp og gjennom den høye portal inn i den ytre
gård av keiserens palass. Ingen talte til oss eller syntes å legge
merke til vår eksistens, og vi fortsatte gjennom flere mindre saler,
inntil vi kom til en dør, som førte til audienssalen. Her stanset min
ledsager og sa;
"Jeg kan ikke gå med deg inn, min venn, da jeg allerede en gang før
har besøkt den mørke ånd, som hersker her. Mitt nærvær ville straks
vekke hans mistanke og umuliggjøre hensikten med ditt besøk, og så
ville du miste sjansen for redde en av de ulykkelige sjeler, hvis
angerfulle bønner er nådd opp til de høyeste sfærer. Og svaret på den
bønn som du ved ditt besøk kunne bringe den ulykkelige, kunne derfor
lett bli negativt. Du vil imidlertid uten vanskelighet finne den du
søker. Det er hans lengsel etter hjelp som har dratt oss til dette
sted, og han vil selv dras nærmere. Jeg må nå skilles fra deg for en
tid; jeg har annet arbeide å utføre; men vi treffes snart igjen. Hvis
du bare vil holde motet oppe og bevare din viljekraft og ikke glemme
de advarsler du har fått, så vil det ikke kunne skje deg noe ondt. Nå
farvel, min venn! Jeg får også bruk for hele min styrke."
Slik skiltes jeg fra min trofaste venn og gikk alene inn i
audienssalen, som var full av ånder av begge kjønn. De var kledd i
keisertidens hele barbariske prakt. For meg å se hadde det hele et
preg av forfall, det samme som preget palassets ytre. Mennene og
kvinnene, som i deres jordiske liv uten tvil hadde vært stolte
rikfolk, syntes nå å være herjet av en sykdom, som lignet spedalskhet
men var enda verre å se på. På gulvet var det flekker som lignet
blodpøler. Veggene var dekket av tunge draperier, som alle syntes
skapt av onde tanker og likeledes plettede av blod. De drakter som
disse hovmodige ånder bar på deres fordervede kropper var motbydelige
og råtne, som om de var fulle av sykdomsspirer.
På en stor trone satt keiseren som midtpunktet i hele denne forsamling
av falne ånder. Hans ansiktstrekk bar preg av en slik grusomhet og
last, at de øvrige ånder syntes ubetydelige i sammenligning med ham.
Selv om jeg var opprørt over all denne heslighet, kunne jeg dog ikke
la være med å beundre den majestetiske kraft, intelligens og vilje,
som denne ånd utstrålte. Bevisstheten om å herske i helvete, selv om
det var i disse forferdelige omgivelser, syntes å smigre hans
forfengelighet og herskerglede.
Jeg betraktet ham. Og for et øyeblikk så jeg ham ikke som han var, men
slik som han selv anså seg for å være; for ikke engang
etter alle disse århundrer, som var gått siden han hadde forlatt
jordelivet, var han klar over sin virkelige tilstand. Jeg så ham som
en vakker mann med intelligens, men med et hovmodig, grusomt og hardt
uttrykk i de fint formede trekk, som hadde et vist racepreg, men med
skarpe øye som en rovfugls. Hans ytre var unektelig til en viss grad
skjønt, og han var heller ikke uten en viss forestillingsevne. I hans
jordiske liv hadde det lave og frastøtende vært skjult i det jordiske
hylster og ikke som nå blottet i all dets nakenhet. Og jeg så hans
hoff og følge anta det utseende, det hadde hatt i jordelivet, og jeg
forstod herav, at enhver av dem enda mente at de så ut som de
oppfattet seg selv, men at de dog var fullt beviste om den forandring,
de alle hadde gjennomgått.
Alle led dog ikke under den samme illusjon. Jeg så en mannlig ånd som
satt på huk i et hjørne og skjulte sitt vansirede ansikt med sin
kappe. Han var - det kunne jeg se - sin egen usselhet fullt bevisst,
så vel som elendigheten hos alle som omgav ham.
I denne sjel var det oppstått et håpløst ønske om noe bedre, et
ønske om å kunne vandre en bedre vei. Selv om den var aldri så
tornefull og steinet, ja bare en smal sti som kunne føre ham bort fra
denne helvetets natt, bort imot et bedre liv langt borte fra dette
sted og dets beboere. Og jeg forstod at det var denne ånd, som hadde
ropt i bønn om befrielse, og at det var ham min reise gjaldt. Men
hvordan jeg skulle kunne hjelpe ham, hadde jeg på nåværende
tidspunkt ingen anelse om. Allting forekom meg så håpløst. Men da
oppsto som i min sjel en tillid til at den makt, som hadde ført meg så
langt, også stadig ville vise meg veien og lede meg, så jeg nådde
målet.
Mens jeg sto slik og så meg rundt, ble de mørke ånder og deres hersker
oppmerksomme på min tilstedeværelse. Keiserens ansikt fikk et vilt og
aggressivt uttrykk, og med en arrig stemme spurte han hvem jeg var, og
hvordan jeg turde våge å trenge meg inn til ham. Jeg svarte ham, at
jeg var en fremmed, som for nylig var kommet til denne sfære, og at
jeg var forundret over å finne et slikt palass i åndeverdenen.
Han slo en rå latter opp og forsikrede meg, at jeg snart skulle bli
opplyst om mange ting i åndeverdenen. "Men," sa han, "da du er
fremmed, og da vi alltid har mottatt fremmede på en verdig måte, ber
jeg deg ta plass og delta i vår fest."
Han pekte på en stol, som var anbrakt ved et langt bord, hvor det
syntes å være dekket opp til et festmåltid av den slags han hadde gitt
under sine jordiske stormaktsdager. Alt så meget virkelig ut, men jeg
hadde fått vite, at det hele var mer eller mindre illusorisk, og at
maten aldri kunne mette den hunger, som evig plagde disse fordums
storetere. Vinen var som en ildveske; den brente i strupen og gjorde
tørsten mange ganger verre. Det var blitt sagt meg at jeg hverken
skulle spise eller drikke noe av det som ble servert i disse regioner,
og heller ikke ta imot noen som helst innbydelse til å hvile meg.
Hvis jeg gjorde dette, ville sansene igjen få makt over mine høyere
krefter, og jeg ville bli dratt ned på disse mørke veseners åndelige
nivå og på den måten komme i deres vold. Jeg svarte derfor at
selv om jeg fullt ut verdsatte at han ville vise meg gjestfrihet i
hans palass, måtte jeg dog avslå serveringsforslag fra dem, da jeg
hverken hadde trang til å spise eller drikke noe.
Ved dette avvisende svar skjøt hans øyne ut lyn, og et enda mørkere
sinne sås i hans ansikt, men han bevarte tilsynelatende sin vennlighet
og vinket til meg at jeg skulle komme nærmere.
I mellomtiden var den jeg var kommet for å hjelpe, blitt vekket av
sine dystre tanker ved min ankomst og keiserens samtale med meg. Han
nærmet seg og ble forbauset over den djervhet jeg opptrådte med. Han
ble urolig for min sikkerhet, for han ante ikke noe om meg, men trodde
at jeg var en ulykkelig nyankommet, som ikke hadde lært de farer å
kjenne, som hersket på dette forferdelige sted. Hans engstelse og
medfølelse for meg skapte et hemmelig og ubevisst bånd imellom oss, og
det skulle senere bli det middel hvormed jeg kunne bortføre ham.
Da jeg nå gikk noen skritt nærmere frem mot keiserens trone, fulgte
denne angrende ånd med meg, og da han så sitt snitt til å komme bort
til meg, visket han:
"La deg ikke narre av ham. Vend om og flykt fra dette sted, mens det
enda er tid. Jeg skal avlede oppmerksomheten fra deg et øyeblikk."
Jeg takket ham og visket tilbake: "Jeg frykter ikke noen, hvem det så
er, og jeg skal nok passe på ikke å falle i noen felle."
Denne samtale merket ikke keiseren, for han ble høyst utålmodig i
dette øyeblikk og støtte sitt sverd i gulvet, idet han ropte: "Kom
nærmere fremmede! Har du da ingen ”oppdragelse”, siden du lar keiseren
vente? Se, her er min trone. Sett deg på den og prøv et øyeblikk
hvordan det er å sitte på en keisers plass!"
Jeg så på tronen, som han pekte på. Den lignet en stor lenestol med en
tronhimmel over. To kolossale bevingede bronsjefigurer sto bak den, og
fra hver av dem utgikk det seks utstrakte armer. På hodet av disse
figurer hvilte tronhimlen på menneskelige søyler.
Jeg hadde ikke lyst til å sette meg på en slik plass. Den som hadde
sittet på den var meg alt for motbydelig til at jeg på den måten
skulle komme ham nærmere, og selv om jeg av nysgjerrighet kunne få
anledning til å undersøke stolen nærmere, ble jeg grundig forhindret
av det syn jeg nå så. Stolen syntes nemlig plutselig å bli levende, og
det viste seg et syn for mine øyne, en ulykkelig ånd var i disse
forferdelige armes favntak. De omsluttet og klamret ham fast, så hans
kropp ble til en uformelig skjelvende masse. Og jeg forstod at det var
den skjebne som ventet alle som keiseren kunne lokke til å prøve hvor
bekvem hans trone var. Synet varte kun et øyeblikk. Jeg vendte meg
derfor mot keiseren, bukket for ham og sa:
"Det er alt for stor en ære å skulle innta Deres sete. Jeg må på ny
avvise den nåde De vil vise meg."
Da brøt hans raseri løs. Han skrek på sin vakt, at de skulle gripe
meg, sette meg i stolen og tvinge mat og vin i meg til jeg kvaltes.
Vakten styrtet straks bort imot meg. Den ånd, jeg var kommet for å
hjelpe, kastet seg imellom for å redde meg, og et øyeblikk var vi
omgitt av en bølgende og vilt fektende sverm av ånder. Jeg må innrømme
at mitt mot i dette øyeblikk begynte at svikte meg. De så forferdelige
ut; de lignet ville dyr som var sluppet løs etter lengre tids
innesperring; de styrtet seg alle over meg. Jeg overvandt dog straks
min svakhet, for situasjonen vakte alle mine kampegenskaper,
og de kom meg til hjelp i dette øyeblikk. Og slike egenskaper
var jeg tidligere kjent for å ha en god porsjon av. Jeg brukte hele
min viljekraft til å kaste den tilbake. Jeg gjorde korsets tegn og
anropte alle gode krefter om å komme meg til hjelp, alt imens jeg
holdt fast i den ånd, som hadde prøvd å bistå meg. Skritt for skritt
kjempet vi oss bort mot utgangen, og hele svermen av mørke ånder
fulgte etter oss med ville skrik, men de var ute av stand til å røre
oss, ettersom jeg var fast besluttet på å holde dem på avstand. Vi
nådde omsider inngangen og kom også igjennom den, hvoretter portene
straks lukket seg og innesluttet våre forfølgere. Etter dette var det
som om vi ble grepet av sterke armer, som bar oss bort til et sikkert
sted på den mørke slette.
Min ledsager var i mellomtiden blitt bevisstløs. Imens jeg nå sto hos
ham, så jeg fire majestetiske ånder fra de høyere sfærer foreta
magnetiske strykninger over ham. Og nå så jeg det vidunderligste syn
jeg noen sinne har sett. Fra hans mørke, vansirede kropp, som lå
i en dødlignende dvale, hevet som seg noe tåkeaktig, som ble tettere
og tettere og til sist antok samme skikkelse som ånden selv. Det var
den stakkars ånds rensede sjel som ble frigjort fra sitt mørke
hylster. Og de fire engleaktige skikkelser tok den ulykkelige
sjel, som enda ikke var våknet til bevissthet, i deres armer, som om
det var et barn, og svevde bort med ham, oppover- inntil de forsvant
for mine øyne. Men ved siden av meg sto en annen lysets engel, og han
sa med sin milde men myndige røst: "Vær ved godt mot, du sønn av
Håpets Land; for du skal hjelpe mange fra dette mørke rike, og stor er
gleden i himmelen over enhver av disse syndere som angrer."
Da han hadde sagt disse ord, forsvant han, og jeg sto igjen alene på
helvetes dystre sletter.
