THE VISITORS

Rasta i Lørenskog nov. 1970. Kl 19.00.

 To lysende objekter kommer fra nor/øst å daler ned mot skogen ca 50 meter fra huset. Det ene objektet stopper 5-6 meter over tretoppene, den andre daler ned mot en åpning i skogen, stopper 2-3 over bakken. Mor står i stuevinduet å ser på. Det kommer en bil på veien retning mot objektene. Bilen mister strømmen og stopper. Objektet nærmest bakken, sender ut en stråle mot bakken, noe kommer opp og inn i objektet. Da letter den, opp i samme som den over trærne. Så setter de kursen mot syd/vest å blir borte. Kort tid etter får bilen strømmen tilbake å kjører videre.

Jeg kommer hjem ca ½ time etter at dette har hent. Mor er preget av hendelsen, hun forteller å peker, tegner med hendene i lufta. Plutselig sier hun, det var noe de skulle tak i, ja det er meg det svarte jeg. Det er deg svarte mor. Vi står å ser på hverandre å lurer på hvorfor vi sier sånt. Jeg går til skrivebordet, åpner en skuff, tar ut kompasset, nesten hele huset i kompasset er en stor boble. Den vil bli borte om syv dager sier jeg til mor. Samme uke sto det Romerikes blad, ufo over Lørenskog.

Den syvende dag!

Dagene gikk smått etter denne hendelsen, jeg fikk liksom ikke den syvende dagen ut av hodet. Jeg jobbet da på labben ved Lehmkuhl elektronikk A/S på Skøyen i Oslo. Det var hyggelige arbeidskollegaer, som trodde på det jeg fortalte om hendelsen på gamle Strømsveien  på Rasta.

Endelig kom den syvende dagen, bobla var borte, kompasset var normalt.

Kvelden kom ,det var stjerneklart ute. Timene gikk, ingen ting å se, bare stjerner som lyste på nattehimmelen. Jeg la meg litt skuffet og sovnet. Våknet brått av at jeg hadde veldig vondt i magen. Så på klokka, den var 0015. Jeg tenkte: ”må visst ut en tur”. Jeg kledde på meg og gikk ut. Vi hadde utedo den gangen, så jeg måtte ut for å gå på do. Da jeg gikk over gårdsplassen i retning utedoen, forsvant plutselig ”mageknipen”. Så mitt ærend til do var da falt fra. Jeg tenkte at det var like greit å gå inn å legge seg. Plutselig fikk jeg øye på et vesen i sølvaktige klær, som gikk mellom meg og huset. Vesenet hadde et visir foran øyene, og et belte rundt livet som lyste i forskjellige farger. Han stoppet et par meter fra meg. Så kom det toner i hodet mitt, som varierte i frekvens. (tankeoverføring) Tonene ble til ord, ordene jeg hørte var: ”er du redd”? ”Nei”, svarte jeg, ”men kan jeg ikke få lov å se øynene dine”?, spurte jeg.

Det kom en svak summende lyd , og visiret gikk opp. Jeg gikk nærmere øynene hans bedre . Det var akkurat som jeg kjente han igjen fra da jeg var liten. Øynene var dypblå som blå topas, å de var større en mine. Min reaksjon var at jeg la armene rundt han å vi klemte hverandre. Så gikk visiret ned , og han gjorde en håndbevegelse at jeg skulle følge med.

Vi gikk mot hagen som lå på andre siden av huset. Belte med lys han hadde rundt livet ble mer intens. Så kom det et sterkt lys ovenifra som omhyllet oss begge. Jeg så ned mot føttene mine, og oppdaget at epletrærne ble mindre under meg.

Lyset ble sterkere, for deretter å bli helt borte, vi befant oss i farkosten.

Rommet jeg befant meg i var buet, ingen rette vinkler, gulv vegger og tak var av samme materiale. Så åpnet veggen seg til neste rom, det var ingen dører, materialet var intelligent og formet seg etter behov.

Vi gikk inn i rommet der satt to andre, en mann og en kvinne.

Rommet var buet, det gikk to tynne søyler fra gulv til tak, ytterveggen var delvis transparent .

Mannen satt ved et konsoll med forskjellige farge- søyler i ulike høyder. En åttekantet krystall var der som var flat på toppen. Det kom mange tynne lystråler ut av krystallen som dannet et mønster i lufta. Jeg som er hobbygeolog ble nysgjerrig å ville ta på krystallen, da gjorde han en håndbevegelse å smilte. Han fortalte at han styrte farkosten med tankene, og at overførte data til systemet med tankene.

Kvinnen som satt lengre bort, så på en stor skjerm med ukjente tegn og bilder. Hun snur seg mot meg, smiler og hilser jeg gjør det samme. Det var ikke om i et fly, med mange knapper og brytere og instrumenter, nei dette var avansert teknologi. Han som hentet meg gjorde en håndbevegelse og ba meg legge meg på ryggen på en benk, han fortalte at han skulle sjekke cellene i kroppen min. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, han gikk bort til veggen og hentet et slags instrument. Det kom et lys fra venstre side av benken og gikk i en bue rundt meg.

Dette varte en kort stund, så gikk lyset tilbake der det kom fra. Han sto så ved siden av meg, og hadde en krystall som så ut som en istapp i hånden. Han sa vær ikke redd, jeg vil deg bare vel så satte han krystallen i min høyre tinning, jeg kjente et trykk men det gjorde ikke vont.

Så gikk han bort til veggen igjen tok hånden på noe, ytterveggen åpnet seg som blenderåpningen på et kamera , jeg kunne se ut i verdensrommet, det var et pent syn. Han fortalte om forskjellige ting blant annet bruk av hydrogen, og karbon atomer til positive formål elektromagnetisme og andre ting.

Så gikk veggen sammen, han ba meg reise meg, så gikk vi tilbake til de andre. Jeg fikk beskjed om å sette meg, å vips en sitteanordning formet seg i golvet. Jeg satte meg, han spurte om jeg ville ha noe å drikke, jeg svarte ja for jeg var tørst. Fikk et stort glass med en hvit veske, jeg smakte forsiktig, det var godt smakte som jordbær tilsatt litt kanel, jeg drakk opp alt. Ble veldig trøtt, han sa vi ses igjen når det har gått en tid. Det du har opplevd i dag skal du få bruk for når du blir eldre, så sovnet jeg.

Det har gått mange år siden dette, å jeg har opplevd mye av det man kaller ufo.

Jeg har fått et annet syn på livet.

Det er forskjell på å bry seg og bry seg om.

Det skulle gå fjorten år til neste nærkontakt. Jeg får skrive om den turen siden.

                                      Arve Jacobsen