UBÅTJAKT                                

November 1943

kl 6.15

Morgendisen lå som et tett ullteppe ca. 50 meter over vannskorpen. Tre Mosquito-jagerbombere skar lavt over vannet med stø kurs mot norskekysten. Sikten var elendig og den tykke morgentåken lå på alle kanter som en ugjennomskuelig grøt.

Gjennom den tette tåken kunne jeg skimte lyset fra solen som akkurat hadde stått opp bak horisonten. Ikke en lyd i radioen.Det eneste som var å høre var drønningen av de seks Merlin motorene som pisket seg gjennom den tette morgendisen. Foran oss lå mil på mil med hvite skumtopper og uendelig med gråblått hav. Jeg klistret Mosquitoen min så nærme som mulig skvadronsjef Per Aasens’s fly. Han var høy og kraftig, og den typiske Haugesund dialekten hans var lett gjenkjennelig. Hans far hadde blitt tatt og drept av tyskerne under invasjonen av Norge, så han var full av hat for nazistene.

Britiske sambansoffiserer hadde oppfanget nødmeldinger fra amerikanske handelsskip på vei til Murmansk, som var tungt lastet med P-39 Aircobrafly. Disse hadde blitt angrepet og kraftig skadet av en eller flere tyske ubåter. Vårt oppdrag var å angripe fartøyene hurtig - før de fikk dukket ned i dypet. Tåken begynte så smått å lette, og noen bleke solstråler begynte å stikke frem gjennom tåken. Synet løp over instrumentene, høyde: 18 fot, fart: 420km/t..... Plutselig hørtes Pers stemme skurrende i radioen: "Norskekysten forut gutter, vi er hjemme!" Nå begynte tåken for alvor og revne og et hav av lys fylte himmelen. Endelig kom norskekysten til syne som en tynn, grønn stripe som skillet hav og himmel.Plutselig fikk vi øye på en grågrønn flysilhuett mot det skittengrå havet. To digre flottører hang under buken, og den store ving korden var ikke og ta feil av. Det var en Heinkel 115. Den fløy lavt over havet med stø kurs mot nordøst. Tyskerne oppdaget oss ikke før det var for sent, og på 300 meters avstand åpnet vi ild.

*

Bakskytter Heinz Schmidt pepret som en gal etter de tre Mosquitoene. Han kjente svetten sile nedover nakken. Bom! Venstre motor var i brann! Skrekkslagen stirret han bakover mot den skadete motoren. brannen spredde seg raskt og flammene begynte å slikke bortover vingen så ribbene viste seg. Redselen fór igjennom han. Kanskje han aldri skulle se sitt fødested, Bremen igjen. Han kom raskt på andre tanker for, plutselig hørtes enda et øredøvende smell. Heinklen hadde fått en fulltreffer i høyderoret. 1.Flyver Günther Hafner dro stikka mot seg av alle krefter men flyet fortsatte i et slakt stup mot vannet.

*

I Mosquitoen: Heinkelen stupte nedover som en skadeskutt ørn, uten tegn til å prøve å stige. Høyderoret hang og slang som en fille i vind, og mengder av svart røyk oste ut av venstre motor.

Günther klargjorde seg på en landing i sjøen. Han greide ikke å holde Heinkelen flyvende stort lenger. Bølgetoppene kom stadig nærmere og fôr fortere og fortere bakover. Tærne krøllet seg sammen inne i støvlene hans, om et par sekunder ville flyet treffe vannet. Han lukket øynene og presset sammen tennene mens han tviholdt i stikka. PLASK!! Flyet traff vannet med et kjempeplask. Günther hadde brukket nakken og ble drept momentant.

Vi var redde for at Heinklen hadde fått sendt nødmelding til tyske flyplasser før den gikk i vannet. På Sola var det stasjonert Focke Wulf 190-jagerfly som kunne ha fått nødmelding fra Heinkelen. Jeg speidet utover havet, men ingenting var å se. Vi fortsatte nordover. Lindesnes fyr forsvant bak, og det toppede norske landskapet lå foran oss. Jeg fikk øye på en ensom fiskeskøyte som lå og vugget på bølgene med seilet nede og garnet hengene utenfor båtsiden. Mannskapet om bord vinket og veivet med armene mot oss. Vi skjønte at den var norsk. Jeg håpet de fikk god fangst.

Plutselig fikk vi en kodemelding fra Thorvald og hans navigatør Leif Granås over radioen. De syntes de hadde fått øye på Noe som kunne minne om tårnet på en ubåt. Vi dreide av kursen for å undersøke det nærmere. Når vi kom nærmere fartøyet, så vi at de hadde rett - det var tydelig å se at det var tårnet på en ubåt. Vi fikk også øye på et flakk-skip som skulle beskytte ubåten. Jeg og Petter skulle angripe først. Vi la oss i angreps posisjon og fór mot ubåten som et prosjektil. På 500 meters avstand fyrte vi løs med de fire 20mm. kanonene vi hadde i fronten. To tyskere sto på ubåttårnet og pepret løs på oss med en maskinkanon. Jeg slang en kort salve som traff skytteren og skytingen stoppet fra ubåten, men da begynte flakk-skipet å åpne ild. ubåten forsvant bak oss og jeg startet en ny innflyging, men da så jeg Thorvald og Leifs fly med en lang, grå røykhale etter seg. De hadde blitt truffet av flakk-skipet. Jeg hørte Thorvalds stemme over radioen: vår høyre motor er i brann! vi må ditche. Han fløy ned mot vannet og med et lite plask tok flyet vannskorpen. Jeg fløy inn i en ny angrepsposisjon og fikk ubåten i sikte, pepret løs så stikka ristet i hendene mine. Små plask av prosjektiler som ikke traff, omringet ubåten. Masse olje hadde lekket ut i havet og ubåten var i ferd med å synke.

Etter fem minutter var alt som var igjen et tykt lag av olje og to gummibåter som var overfylt med folk. Flakk-skipet var ikke å se noe sted. Det hadde nok rømt unna. Mosquitoen til Thorvald og Leif hadde sunket men to gummibåter lå og vugget på bølgene med to mann som vinket til oss. Jeg pustet lettet ut.

Så satte vi kursen mot Skottland igjen. Vi fløy fem minutter uten å si noe, men plutselig hørte jeg min navigatør, Raymond Springs skjærende stemme i radioen: Enemy fighters, elleven o’clock high! Hurtig så jeg mot angitt retning. - Ca 1000m fra oss fikk jeg øye på fire Focke Wulf 190 omtrent 1000m. foran oss og litt til høyre. De hadde sikkert fått nødmelding fra ubåten. Tyskerne hadde ikke oppdaget oss, så vi valgte å stikke av fra dem. Etter 3 minutter trodde vi at vi var trygge men plutselig så vi dem ca 500 m. over oss. De brøt formasjonen og stupte ned som en flokk blodtørstige haier. En av dem la seg på halen vår og fyrte løs. Etter noen sekunder var høyre ving full av huller. Jeg gjorde en krapp og overraskende sving mot høyre og flikket over på ryggen. Og Focke Wulfen falt av lasset. Litt etter fikk jeg øye på en skadet Focke Wulf som fløy ca 20m. over vannet. På 250meters avstand åpnet jeg ild og traff tyskeren i høyderoret. Det flagret av og flyet ble ustabilt. Tyskeren mistet høyde og fart.

På 200 m. avstand fyrte jeg en lang salve som traff ved bensintanken og flyet eksploderte - så vrakdeler fløy til alle retninger og en av vrakdelene traff cockpiten vår så høyre del av den ble full av sprekker. Raymond skrek opphisset til meg: en tysker på halen vår! Febrilsk dyttet jeg stikka fra meg så flyet stupte ned mot vannet.

Ca 8m. over vannflaten dro jeg stikka mot meg igjen - men tyskeren lå fortsatt på halen vår og pepret. Prosjektilene fór forbi oss ca 3 meter fra vingen. Plutselig fikk han en treffer på oss og flyet rykket til. Jeg la Mosquitoen i en venstresving og til slutt klarte ikke tyskeren og henge med. Thomas lå også på halen av en tysker. Og etter litt gikk den også i sjøen. De to Focke Wulfene som var igjen rømte opp i skyene. De hadde vist fått nok. Vi fryktet at tyskerne ville sende enda flere jagerfly etter oss.

Etter litt fikk vi øye på ett lasteskip som sikkert var på vei fra Danmark. Det lå ca 1000m foran oss. Når vi kom nærmere så vi hakekors-flagget på skipet. Det ble tatt ned for at vi ikke skulle skjønne at det var tysk. Jeg presset inn avtrekkeren og fikk skutt en kort salve før ammunisjonen ble brukt opp. Jeg traff i skroget på skipet men det så ikke ut til at det gjorde særlig mye skade. mannskapet begynte å skyte etter oss med den lille 12,7mm mitraljøsen de hadde, men de traff heldigvis ikke. Thomas hadde litt mer ammunisjon igjen så han gjorde også ett lite angrep men det forårsaket bare småskader. Vi satt kursen hjemover.

*

Når vi landet ble vi hyllet som helter men det var tungt å returnere uten å vite hva som hadde skjedd med William og hans navigatør James Garrison.