PÅ VEI MOT HAMBURG                

September 1943

R.A.F. og U.S.A.F. hadde planlagt et bombe angrep på en kulelager-fabrikk i Hamburg. Over 200 B17 Flying- Fortress tunge bombe fly skulle bombe fabrikken. Jeg pluss 19 andre skulle eskortere flyene til målet. Kl 15.00.:Vi gikk mot de flotte Mustang-jagerne som sto og glinset i solen. Vi satte oss inn i cockpitene og startet motorene. Skvadron sjef David Buckham gjorde tegn til en mann at han skulle ta vekk klossen foran hjulet, så ga han full gass og føk bortover runwayen. Vi tok av en etter en og så ble det min tur. Jeg dro bort over runwayen og plutselig var jeg i luften. Vi la oss i to V-Formasjoner og satt kursen mot det tredje riket. Der forsvant England under oss og kanalen lå foran oss. Tiden gikk, og etter fem minutter var vi halvveis over kanalen. Vi begynte å se etter bombeflyene.

 Plutselig så vi dem ligge foran oss. Vi la oss i formasjon med dem. Litt senere kunne vi se kysten foran oss. Når vi kom litt lenger inn over havne-området, begynte flakken for fullt, eksplosjoner rundt oss hele tiden. Vi fløy i ca 30000 fot. Vi fikk beskjed om og se etter tyske jagerfly. Plutselig hørte jeg: Banditter klokka 11! Ganske riktig,20 Focke Wulf 190 stupte ned mot bombe flyene. Jeg slapp droptankene og stupte ned mot en Focke Wulf som pepret en B17 til en sil. Jeg var 300 meter fra den, men jeg ville nærmere. Plutselig hørte jeg: Blue three - behind you! Jeg la flyet i en brå venstre sving. Sporlys granater føk bare fire meter fra høyre ving. Jeg flikket flyet over på ryggen og dro stikka i magen og stupte ned mot bakken. Jeg rettet opp flyet. Bombe flyene ble skutt ned som fluer.

 Litt etter hørte jeg sprakende i radioen: "Dette er blå to - hjelp meg!"                                              Der så jeg Jimy`s fly med to FockeWulfer etter seg. Jeg sparket fullt sideror og en av FockeWulfene fløy rett inn i siktet mitt. Jeg skjøt noen korte salver og traff litt bak motoren. Flyet begynte å ryke, men det fløy fortsatt. Så skjøt jeg en salve til og da ble vingen revet av ved vingroten og flyet begynte å spinne. Men den andre Focke Wulfen pepret fortsatt etter Jimy. Jeg prøvde å få tyskeren inn i siktet men for sent, Jimy`s fly raste ned mot bakken med en svær røykhale etter seg. Jeg ropte i mikrofonen: "Jump out Jimy ! jump!" Jeg fikk ikke tid til å se om han hoppet, for plutselig kjente jeg at hele flyet ristet av prosjektiler som hamret inn i flyet. Bang! En 20 mm granat hadde truffet rett i panserplaten jeg hadde bak hodet. 

Jeg svingte brått mot høyre og da føk en fockeWulf rett forbi meg. Focke Wulfen ble borte. En B-17 begynte å spinne. Jeg stupte etter tyskeren som hadde skutt den ned. Jeg kom nærmere og nærmere og til slutt var jeg bare 50 meter fra den. Jeg fikk den inn i siktet og så pepret jeg løs med de seks 0,5 tommers browning mitraljøsene jeg hadde i vingene og jeg traff FockeWulfen mitt i motoren. Jeg skjøt igjen og da eksploderte hele flyet. Jeg gjorde en brå sving for å unngå at en masse vrakdeler skulle treffe flyet. Jeg så mot venstre og der så jeg Andy`s fly i dogfight med en tysker. Tyskeren hang seg på han og pepret inn i fly kroppen på Mustangen. Andy gjorde en brå sving og han fikk ristet av seg tyskeren. Nå var vi over bombemålet og alle fortressene som forsatt fløy, slapp sin bombelast. Et ildhav spredde seg nede på bakken. Vi måtte sette kursen mot England, vi hadde ikke nok bensin til å fortsette kampen. Vi fløy over skydekket for å unngå å bli skutt ned.

 Etter noen minutter tok vi sjansen på å fly ned under skyene, men vi var redde for å møte tyske jagerfly. Plutselig hørte jeg: tyskere klokka 2! Riktig nok - 8 Messerschmitt 109 ca en kilometer fra oss. De hadde ikke oppdaget oss. Vi hadde verken ammunisjon eller bensin nok til å gå i kamp. Litt etterpå var tyskerne borte og da følte vi oss trygge, men da hørte jeg: Blue theere break! Jeg dro brått stikka mot venstre og dro fullt høyderor og 3 Messerschmitter raste forbi meg. Rasende fløy jeg etter en av dem, fikk den inn i siktet og skjøt en kort salve og traff den i vingen. Jeg skjøt en salve til, men bommet.

 Messerschmitten fløy inn i skydekket og ble borte. Bom! En Messerschmitt hang på halen min og pepret vilt. Han traff meg i motoren og jeg fikk en lang røykhale etter meg. Jeg kjente at jeg ikke orket mer kamp, så jeg fløy opp mot skydekket for å gjemme meg. Jeg kikket nervøst på bensinmåleren, heldigvis regnet jeg med å ha nok bensin. Jeg stupte ut av skydekket når jeg trodde jeg var trygg. Noen minutter senere møtte jeg en skvadron på tolv allierte Spitfre-jagere. Og litt etter på kunne jeg se Englands-kysten. Nå følte jeg meg trygg. Klippene kom nærmere og nærmere og vips var jeg over engelsk område. Et lappeteppe av åkrer og jorder forsvant under meg. Der så jeg flyplassen ligge cirka 10.000 fot foran meg. Jeg trottlet ned og startet innflygingen. Nede på fly plassen var det fullt kaos av brannbiler og sykebiler som var klare hvis jeg skulle krasjlande. Hjulene ned, full flaps. Og der landet jeg. Jeg hoppet ned fra vingen og gikk til debriefing. Litt senere kom resten av skvadronen.