november 1944

kl. 7.30: Etter en fin og varm oktobermåned skulle vi nå få smake høstens bitre kulde. Vinden feide over det matte, rimhvite, landskapet. Bladene hadde for lengst falt fra trærne og alt var så guffent som det kunne bli.

Vi hadde nettopp vært på briefing og fått en nøye instruksjon om dagens misjon. Jeg satt halvvåken i messa med en kopp kaffe og en god bok mens jeg så ut på bakkepersonellet som holdt på å fryse nesa av seg mens de klargjorde Spitfirene våre. Mark satt på andre siden av bordet med en sigarett i munnviken og bena velplassert på bordet. "Vel," sa han på den skøyeraktige Wales dialekten, som kunne minne om en seksårings stemme. "....Et nytt oppdrag står for tur. Håper du får napp denne gangen, på den riktige siden mener jeg."

Jaså han var i det "morsomme" hjørnet i dag. Jeg skjønte hva han mente, for et par uker siden, på et patruljetokt over Frankrike hadde jeg ved en gedigen feiltakelse nesten skutt ned en Blenheim på vei fra et overvåkningstokt over Frankrike. Blenheimen hadde med nød og neppe fått karret seg over kanalen på en motor, men måtte nødlande på en åker like ved Martlesham.

Mark fortsatte å plage meg med sine morsomheter, som ikke hjalp særlig på det dårlige humøret. Sigarettrøyken lå som et grått slør i luften. "Jaså, morgengretten?" kom det ertende fra Mark mens han stumpet røyken i det overfylte askebegeret som sto midt på bordet med et lag av aske rundt seg. Hold kjeft! svarte jeg tørt. Med et kom en høy, lyslugget unggutt pesende inn døren. Det var amerikaneren Ed Baker. Han var ny i skvadronen, og eventyrlysten som en liten unge. Han satt seg på en ledig stol og blåste i hendene. "Litt av et vær!" sa han på den typiske New York stilen sin. Ingen av oss svarte. Mark tennte en sigarett og kastet en fyrstikkeske i bordet. Jeg kastet et blikk på den store klokken som hang på veggen over utgangsdøra. Den viste ti minutter på åtte. Altså var det 10 minutter til take off.

Jeg kikket ut vinduet hvor bakkepersonellet fortsatt var ivrige klargjøre flyene våre. Snart ble klokka åtte, og så bar det ut i kulda. Ti Spirfire fly sto på en fin rekke foran en diger hangar. Jeg klatret opp på vingen og inn i cockpiten på min L-LK, og et av bakkepersonellet spente meg fast til setet. Jeg startet motoren og kjørte den varm. synet løp over instrumentbordet og alt virket som det skulle. Peter viste tommelen opp, og begynte og taxe ut på gresset. Vi andre kom etter og litt senere satt vi utålmodig og ventet på klarsignal til å ta av. Endelig så vi startskuddet som en bue over himmelen. Uten å nøle dro jeg gasshåndtaket fremover så Spitfiren min brølte av krefter. Som et lyn fôr jeg bortover gressletten og med et tok luften tak og løftet meg til værs. Jeg hevet hjulene, og en grønn lampe på dashbordet viste at de var inne og låst. Vi la oss i tett formasjon og steg til 6000 fot. Jeg slo på oksygentilførselen ti maks, og følte meg straks litt kvikkere. Vi klatret jevnt to meter i sekundet. De friske sommerfargene var blitt erstattet med bleke, matte høstfarger. Plutselig forsvant kalkklippene bak oss og uendelig med gråblått hav lå foran. Ikke en sky på var å se på den klare vinterhimmelen. Når vi begynte å nærme oss franskekysten fikk vi øye på en flysilhuett mot den klare ishimmelen.

 Cirka en kilometer over oss lå den og vippet med vingene og trakk en lang hale av kondens etter seg. Vi startet et jevnt stig på tre meter i sekundet mot den mistenksomme flysilhuetten. Det minnet mer og mer om en Focke Wulf 190 D "Langnese". Korte vingstubber, lang covling og den intense vippingen med vingene. På 500 meters avstand kunne vi tydelig se det tyske jernkorset som prydet undersiden av vingene. Tyskeren hadde enda ikke oppdaget oss og fortsatte på rett kurs mot nordøst. Jeg næmet meg stadig og snart lå Focke Wulfen limt i siktet mitt. På 300 meters avstand åpnet jeg ild mot tyskeren, og prosjektilene slo inn i understellspartiet.

Noen små flammer viste seg under buken på Focke Wulfen og det ene hjulet falt alvveis ut av vingen. Mark åpnet også ild mot Focke Wulfen og traff i midt i høyre vingen så delene flagret av. Den sjanseløse Focke Wulfen gjorde desperate forsøk på å unslippe men lykkes ikke. Med en hale av svart røyk holdt han et jevnt 30°graders stup mot vannskorpen. Ca. 200 meter over havoverflaten fikk han kastet seg ut i fallskjermen, som så vidt rakk å åpne seg. Med et digert plask tok Focke Wulfen vannet og etter kom piloten. I et virvar av snorer lå han og kavet i vannet. Vi la oss på kurs og fortsatte mot franskekysten. Knappe minuttet etter kom Sommebukta til syne foran oss.

Plutselig var vi innefanget i et inferno av svarte dotter på alle kanter. Flyet ristet hit og dit så det var nesten umulig å holde nøyaktig kurs. Når vi endelig kom ut av flakkinfernoet stupte vi ned i tretopphøyde for å gjøre det vanskeligere å treffe oss fra bakken. Vi nesten berørte trærne og med hjertet i halsen satt jeg og ventet på "det store smellet". Vi kjørte slalåm mellom hus, kirkespir og høyspentlinjer som sto i veien. De kraftige, nesten usynlige kablene var rene dødsfeller i denne høyden. Når man feier over landskapet i en Spitfire i 500 km/t kan det være plenty umulig og få øye på disse kablene som kunne kappe vingen din tvers over, og i 5 meters høyde rekker man ikke blunke før man er ligger som et forkullet lik i cockpitten på et Spitfirevrak. Men høyspentlinjer var bare en av mange farer i denne høyden. Når som helst kunne en flokk Focke Wulf eller Messerschmitt jagere stupe ut av skyene og fylle oss med bly.....

Som en syklon feiet vi over en liten skog som snart var flere kilometer bak. Plutselig forandret det kuperte, tettbebygde landskapet seg til jorder og åkrer så langt synet kunne rekke. Morgendisen begynte å tette seg rundt oss, og sikten ble ellendig. Med ett skar vi ut av tåken igjen og fortsatte mot norøst. Plutselig hørtes Peters rolige stemme skurrende i radioen: "Kondensstriper klokka 11 - over oss! Minst tredve av dem." Jeg kastet et blikk i angitt retning og fikk øye på en armada av fly som trakk lange kondensstriper etter seg. De minnet ekstremt om de nye, livsfarlige Messerschmitt 109 K. Med en bevæpning på to mitraliøser pluss en tredve mm. kanon i fronten rev de i stykker hvert eneste usle allierte fly som våget seg over grensen.

Lynkvikt brakk de av formasjonen og stupte mot oss som blodtørstige jaktfalker. Redselen slo ned i meg som et lyn. Vi hadde ikke et snev av sjanse mot denne gjengen av jagere. Før jeg rakk og blunke var de over oss og angrep uten å nøle. Tre stykker angrep meg bakfra og sporlysgranater føyk forbi bare centimetere fra cockpithooden. Plutselig hørtes et kolossalt smell like bak meg. Jeg var truffet! Panikken slo meg. Febrilsk slengte jeg stikka til alle retninger og flyet reagerte som det skulle. Spitfiren var enda flyvedyktig, så skaden kunne ikke være fatal. Jeg la flyet i en brå sving mot høyre og avsluttet med en triumferende roll over på ryggen. tre sekunder senere rettet jeg opp og fullførte med en krapp venstresving. Tyskerene hang på i hver eneste desperate rømningsmanøver jeg prøvde meg på. Sporlysgranater fôr forbi meg på alle kanter.

Til slutt bestemte jeg meg for å prøve å stige fra dem. Jeg steg til 5000 fot, og plutselig hørtes et nytt smell og et kraftig dunk i panserplaten bak meg som slo meg i svime....

Jeg kom til meg selv igjen i ca. 100 meters høyde med en forferdelig smerte i bakhodet. Med venstrehånden følte jeg meg frem til smerteområdet mens jeg tviholdt på stikka med høyrehånden. Jeg kjenet noe varmt renne nedover nakken. Blod! Jeg var truffet! Tanken gjorde meg dårlig. Jeg kjente at jeg ble varm og svimmel. Jeg måtte for all del ikke svime av igjen! Jeg presset et tøystykke mot såret i håp om å stoppe blødningen. Over meg raste kampen videre. Valget mitt sto mellom å foreta en nødlanding på en åker eller et jorde i okkupert Frankrike, eller prøve å karre meg hjem over kanalen. Hvis jeg besvimte over åpent hav og styrtet i vannet var sjansene små for at jeg ville bli berget, men jeg tok beslutningen om å likevel prøve å returnere til England på tross av farene det innebar.

 Jeg presset inn senderknappen og ga beskjed om min situasjon. Snart var jeg over kanalen, og nå var det ingen vei tilbake. Blødningen var stoppet men smertene i nakken var intense. Pannen min var kald og klam. Jeg steg til 15000 fot så jeg skulle vinne mest mulig seilehøyde hvis motoren stoppet. Flere ganger holdt var jeg nær ved å svime av, men jeg måtte holde meg våken. Den intense smerten i bakhodet plagde nesten vettet av meg, og det var fristende og stupe rett i havet og gjøre slutt på hele greia. Motoren harket og hostet og likte seg ikke. En lang, grå hale av røyk og kondens oset ut av eksosrørene.

Gråblått hav med hvite skumtopper var alt som var å se på alle kanter. Jeg følte meg helt alene, adskilt fra resten av verden. Smerten gjorde meg helt sprø. Jeg tviholdt på stikka og kaldsvetten silte som små bekker nedover pannen. Jeg kjente at panikkenfølelsen gripe tak i meg, og det var bare fornuften som sto i mot for at jeg skulle kaste meg på ryggen ut i havet. De neste fem minuttene føltes som én time og snart kunne jeg skimte de hvite kalkklippene i horisonten. etter fem nye og endeløse minutter forsvant kystklippene bak meg og det kjente engelske åkerlandskapet foldet seg ut foran meg. Endelig kunne jeg føle meg trygg. Jeg hadde kommet meg over kanalen mot alle odds. Snart kom Biggin Hill til syne forut og jeg startet innflyvningen. Jeg slapp ned landingsflaps og dro ned håndtaket til understellet, MEN HJULENE VILLE IKKE UT!

 De fordømte Focke Wulfene hadde truffet tanken til den hydrauliske vesken til hjulene! Panikken slo gjennom meg. Jeg måtte nødlande uten landingshjul. Nå gjaldt det holde tunga rett i munnen. Med ett hørte jeg en sprakende stemme i radioen: "Wildcat til blå fire, hører du meg?" Jeg svarte kvikt: "Blå fire her – hjulene vil ikke ned!" Radioen skurret på nytt: "Stig til 1000 fot og hopp ut – det er en ordre!" Jeg hadde ikke nok drivstoff til å stige så høyt så jeg måtte trosse en ordre og nødlande på et jorde. Valget falt på en diger nyklipt kornåker. Jeg startet innflyvningen. Plutselig falt det ene hjulet ut og hang og dinglet i vinden som en tøyfille. Dette gjorde nødlandingen enda mer problematisk, men jeg måtte ned. Høydemålernålen sank stadig. 40 fot…. tredve….nå galt det å konsentrere seg… tjue….ti.…NÅ! Med et kraftig støt traff flyet bakken, så jeg dunket hodet i dashbordet og besvimte….

*

Når jeg kom til meg selv igjen hadde en diger flokk mennesker samlet seg rundt flyet og to fra redningsgruppen på flyplassen sto å halte og trakk i meg for å få meg ut av Spitfirevraket. De dro meg ut og la meg på en båre og kjørte meg til flyplassen i en rødekors-bil. Deretter ble jeg fraktet til legebrakka for undersøkelse. En metalsplint så stor som en lillefingerneil hadde boret seg en centimeter inn i bakhodet og sto bare tre millimeter bak hjernen. Jeg ble bedøvet og legen fikk splinten ut.

Etter noen dager kom jeg til hektene igjen og snart var jeg kampdyktig igjen og klar for nye raid.