LUFTKAMP OVER FRANKRIKE
oktober 1943
kl. 6.04
Jeg satt utålmodig i cockpiten og ventet på klarsignal fra bakkepersonellet til å ta av. Vi hadde nettopp vært på briefing og fått en grundig instruksjon om dagens oppdrag. Endelig viste en mann tommelen opp som betydde at alt var klart. Synet løp systematisk over visere, håndtak og brytere. Alt virket som det skulle. Alle ruste motorene for å rense tennpluggene. Vi tok av en etter en, og skvadronsjef Peter Grey var førstemann. Han dro på gass og skjøt fart bortover gressletten, og med et lite hopp var han på vingene. Så var det min tur. Jeg dro gasshåndtaket bakover og Merlinmotoren brølte så det dirret i stikka. Flyet fôr bortover og med et lite hopp var jeg på vingene. Jeg tok håndtaket til understellet i øvre stilling og noen sekunder etter viste en grønn lampe at hjulene var inne og låst. Når alle var i luften la vi oss i den faste V-formasjonen og satte nesa sørøstover. Det var fortsatt ganske mørkt ute. Jeg fikk en merkelig følelse av at tiden sto stille, bilene sto parkert, togene venetet på holdeplassene, røyken sto som urørlige søyler fra skorsteinene.
Under meg, til venstre kom et langt lokomotiv tøffende bortover med en stor dampsky etter seg. Ellers var det ikke mye liv på denne tiden av døgnet. Det tok ikke lang tid før kalkstensklippene forsvant bak oss. Da vi kom utover kanalen begynte tåken å tette seg rundt oss. Like etter var vi helt innefanget av grå dis, og sikten var elendig. Jeg kunne bare såvidt skimte konturene av Peter’s fly ca. 20 meter foran meg. Slippstrømmen fra propellen hans kastet meg rundt som et løvblad i vinden, og det gjorde det enda vanskeligere og holde riktig kurs.
Vi fløy rundt åtte minutter før tåken begynte å revne og noen bleke solstråler begynte og komme til syne. Jeg satt å slappet av inne i cockpiten og nynnet på en kjent melodi mens jeg lyttet til den intense summingen av den 1600 hestekrefters Merlin-motoren. Plutselig ble nynningen min overdøvet av en sprakende radiostemme: "Gimlet fly - se opp for fiendtlige jagere...." Det var Peter som snakket. Jeg vridde hodet i alle retninger for å få øye på eventuelle fiendejagere. Men ingenting var å se. Jeg sjekket instrumentene, oljetrykk, bensinmåler, stigemåler, kunstig horisont osv. Jeg sjekket også høydemåleren som viste 6 000 fot og fartsmåleren sto på 268 mph (430 km/t). Alt virket som det skulle. Etterhvert kom franskekysten til syne som en tynn grågrønn stripe langs horisonten. Vi regnet med en varm velkomst av tysk sperreild men til vår store forbauselse var det ikke en eneste kanon som åpnet ild. Men det var ingen grunn til å være optimistisk, for tyskerne hadde antiluftskyts også lenger innover kontinentet, og for ikke å tenke på alle flyplassene hvor det satt tyske flygere og bare ventet på å ta av og plukke ned noen RAF-jagere. I fiendtlig luftrom kunne man aldri føle seg sikker.
Jeg grøsset ved tanken. Plutselig ble stilheten brutt igjen av skvadronsjefens kalde og rolige stemme: "Gimlet fly - drop your babies!" Alle slapp sine dropptanker. Det var som å bli kvitt en ryggsekk full av bly. Og Spit’en min utnyttet kreftene bedre. Nå begynte vi for alvor å se etter tyske jagere. Den nærmeste tyske flyplassen herfra var Abbeville som lå rundt 70 kilometer nordøst for oss. På Abbeville var det bl.a. utstyrt Focke Wulf190 og Messerschmitt109 jagere. Plutselig hørtes en ny sprakende stemme i radioen: "Wildcat til Gimlet leder, 10 tyskersvint 40 km. øst for Reims. Kurs, sydvest - høyde, 2. 300 fot. Over.... Peter svarer straks: " Gimlet til Wildcat - 10 øst for Reims, 2300 fot - lytter...."
Tre minutter gikk og enda hadde vi ikke sett noe til Tyskerne. Ved Rouen ble vi møtt av kraftig antiluftskyts som heldigvis ikke utgjorde noen stor skade -men knappe minuttet etter hørtes skvadronsefens stemme i radioen: "Gimlet leder her - fiendejagere under oss klokka 10 - bryt etter meg!" Jeg tok av maskingevær-sikringen og slo på reflektorsiktet. Raskt kikket jeg i den anropte retningen og fikk øye på 10 flysilhuetter ca. 500 meter under oss. Jeg kjente de lett igjen: korte vinger, lange cockpithetter, gule kraftige covlinger og den korte flykroppen som ble smalere bakover. Det var en flokk Focke Wulf 190 jagere. Sekundet etter brakk Peter av formasjonen og en etter en stupte vi etter. Jeg valgte et av tyskerne som mitt bytte og stupte ned mot den klar til angrep. Tyskerne oppdaget oss ikke før det var for sent og på 250 meters avstand åpnet jeg ild med to ildsprutende 20mm kanoner. Jeg traff i flykroppen bak cockpiten, og metalhuden ble flerret opp. På nytt presset jeg inn avtrekkeren og prosjektilene haglet mot Focke Wulfen. Denne gangen traff jeg mitt på motordekselet og store flenger viste seg. Motoren begynte å hoste og med et kastet den en lang, svart røykhale etter seg. Jeg hadde overhøyde og fart så Spitfire’n åt raskt opp avstanden mellom meg og den skadde Focke Wulfen. Nå lå jeg bare 50 meter bak tyskeren og propellstrømmen kastet meg fra side til side. Jeg fyrte av en ny salve og plutselig eksploderte flyet rett foran nesa på meg, og Spitfire’n min ristet voldsomt av sjokket. Bare et under gjorde at jeg ikke fikk store skader på verken meg selv eller flyet. Den brennende Focke Wulf motoren raste mot bakken som en komet med en ildhale hengende etter seg og eksploderte på et digert jorde i utkanten av en skog. Jeg var fornøyd etter hitill en vellykket nedskyting. Litt etter fikk jeg øye på Mark’s Spitfire som nettopp hadde gitt en Focke Wulf nådestøtet. Den stakkars tyskeren hadde en lang hale av svart røyk hengene etter seg mens han holdt et 45 graders stup mot et lite skogholt, og bare 400 meter over tretoppene fikk han kastet seg ut i fallskjerm. Noen få sekunder etterpå eksploderte flyet hans i trærne, og et digert bensinbål var alt som var igjen av Focke Wulfen.
Mark jublet i radioen: "Jeg fikk’n!" Jeg roste han for nedskytingen: "Bra skutt Mark!" Focke Wulf piloten landet litt etter på en liten slette ca. 500 meter unna det brennende flyet.
Johnny og Peter hadde vist også sammen skutt ned en tysker i stupet. De syv tyskerne som var igjen kjempet videre og en av dem prøvde et angrep på meg bakfra - men i siste liten fikk Johnny advart meg: "Rød 2 - en tysker på halen din - bak deg!" jeg tråkket brått på siderorspedalen og dro stikka mot meg av alle krefter. Etter en lang venstresving fikk jeg ristet tyskeren av meg. Når jeg var sikker på at faren var over for øyeblikket, rettet jeg opp flyet og pustet lettet ut. Der reddet Johnny antagelig livet mitt......
Men bare et halvt minutt senere fikk jeg et nytt sjokk: en Spitfire i et vilt spinn med halve halepartiet skutt av og en frekk tysker bak som pumpet kuler inn i det ødelagte flyet. Da jeg kom nærmere kunne jeg lese markeringene på flyskroget, LK-K...... I himmelens navn, det var jo Mark! Tanken fôr gjennom hodet mitt. Noen sekunder etter tok flyet bakken og eksploderte i et hav av flammer. Det var ufattelig, MARK HADDE IKKE HOPPET!!! Han var borte, revet brått ut av livet. Han hadde blant de millioner av andre blitt offer for denne grusomme, meningsløse krigen bare for at en gal mann i Berlin skulle få viljen sin! Focke Wulfen steg lykkelig etter å ha fått en ny Spitfire på scoringslista og visste ikke at en rasende Spitfire-flyger hadde vært vitne til nedskytingen og var på vei for fulle skafter mot han. Hevnlysten begynte å vokse i meg - den Focke Wulfen skulle i hvert fall ikke slippe unna. På 700 meters avstand klarte jeg ikke å holde meg lenger og fyrte av en lang salve mot tyskeren.
På denne avstanden er det ikke så stor sjanse for å treffe, så prosjektilene vek unna. Tyskeren oppdaget meg og stupte. Dette gjorde meg enda mer rasende og desperat stupte jeg etter. Jeg fikk øye på han igjen men tyskeren var vist en gammel rev, han gjorde alle mulige manøvrer for å riste meg av, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke måtte miste han av syne. Etter masse strev fikk jeg han i siktet og fyrte løs. Og denne gangen traff jeg han i høyrevingen ved balanseroret. I lykkerus fyrte jeg av igjen og traff i halepartiet, men Focke Wulf’en var fortsatt flyvedyktig. Plutselig gjorde tyskeren en meget uventet manøver - han dro av all gass og før jeg rakk å reagere lå jeg foran tyskeren, han hadde lurt meg trill rundt. Da det kom ordentlig opp for meg hva som hadde hent begynte jeg brått å stige, for en såpass skadet Focke Wulf hadde ikke sjanse til å holde meg i så bratt stigning. Det eneste tyskeren tenkte på var tydeligvis å finne en nødlandingsplass, og til slutt landet han på en nyslått kornåker. Focke Wulfen holsket 30 meter bortover på buken før den bråstoppet og ble liggende stille. Den fortumlede piloten var ikke sen om å rive opp cockpiten og litt etter var han på vilt sprang bortover åkeren og til slutt kastet han seg ned på bakken å ventet på at flyet skulle eksplodere, men Focke Wulf’en bare lå der uten at noe som helst skjedde. En hel del mennesker hadde samlet seg i en klynge utenfor et hus mens de stirret opp mot oss. På veien hadde en rød buss stanset og passasjerene hang ut av vinduene og stirret opp mot luftkampen. I 1932 hadde jeg hvert på biltur nettopp i dette hjørnet av Frankrike. Jeg kjente igjen det kuperte landskapet og de små landsbyene som lå spredt rundt omkring. Nå var det okkupert av tyskerne. Jeg hatet allikevel ikke det tyske folk som helhet, men nazismen måtte stoppes.
Jeg ble sår i nakken av å vri på hodet i alle retninger.
For å få øye på eventuelle farer. Plutselig fikk jeg øye på en frekk Focke Wulf som fôr mot meg som en riflekule. I øyeblikket var han cirka 900 meter foran meg men kom straks nærmere. Redselen fôr gjennom meg. To sekkunder føltes som to minutter. Jeg strammet magemusklene og hypnotisert snakket jeg til meg selv. Raseriet ovenfor nazismen ga meg konsentrasjon. Nå var tyskeren bare 500 meter foran meg, både jeg og han var på skuddhold, hvem skjøt først? Sekundet etter greide jeg ikke å holde meg lenger og jeg presset inn avtrekkeren. Prosjektilene lynte mot tyskeren og traff i motoren, noen gnister romsterte rundt propellen og en lang røykhale ble hengende etter flyet. Tyskeren var ikke sen med å gi fra seg og plutselig så jeg rett inn i to ildsprutende Mauserkanoner.
Før jeg rakk og blunke kjente jeg ristingen av at prosjektilene hamret inn i flykroppen. Flyet rykket til og nesten momentant rettet jeg blikket mot venstre ving. Kulehull på størrelse med knyttnever sto som stygge groper inn i vingen. Jeg kunne se den tyske piloten sitte i cokpitten og stirre rett på meg med flyvebrillene trukket nedover øynene. Nå var han bare 40 meter foran meg. En av oss var nødt til å vike unna, og det litt kvikt ellers ville vi krasje. På 20 meters avstand hadde jeg ikke noe valg, det så ikke akkurat som tyskeren var villig til og vike så jeg rykket hardt i stikka og strøk bare centimeterne over Focke Wulfen. Kampen hadde vart i seks sekunder men hadde føltes som en hel evighet. Litt etter la jeg Spitfire’n min i en brå venstresving helt til jeg fikk øye på tyskeren igjen ca. 1500 m.
Unna. Motoren hostet og gikk mens den spydde ut svart røyk. Han fløy lavt over tretoppene i ca 350 kilometer i timen mens han holdt stø kurs mot nordøst. Det var ingen hensikt og følge etter, riktignok hadde jeg klart det, det hadde ikke vært vanskelig og ta han igjen, men han var ikke farlig lenger og det var viktigere og ta de som enda var kampdyktige. Hittil hadde vi mistet en, skutt ned tre og skadet to. Nok en gang hadde vi bevist at å stupe er en overlegen angrepsmanøver. Drivstoffet vårt begynte å minke så vi måtte prøve å flykte inn i skyene. Heldigvis var tyskerne også utmattet og følte ikke etter. Vi fortsatte mot England etter en forholdsvis bra luftkamp men jeg kunne ikke la vær og tenke på at Mark var død. nesten etter hver eneste luftkamp hadde vi mistet en nær venn, jeg hadde begynt og venne meg til det nå. Jeg visste at det også kunne skje meg, men allikevel var jeg aldri redd i en luftkamp, det hadde man ikke tid til, jeg var bare ivrig og desperat etter å skyte ned fienden.
Det var som å bli fylt av en spenningsrus, farten, spenningen og faren for å bli skutt ned. Vi hørte daglig i radioen om konsentrasjons-leire, tortur og slavearbeid i Tyskland, og vi alle ble enige om at Hitler måtte knekkes for enhver pris. Jeg hadde flere ganger fått tilbud om permisjon, men jeg takket nei, ikke fordi jeg likte å krige, men fordi jeg ville bidra med det jeg kunne for at det skulle bli en slutt på denne forferdelige krigen.... Vi fløy i blinde inne i skyene i ca. fem minutter før vi stupte ut og fikk se det vakre, grønne landskapet folde seg ut foran oss. Vi stupte ned i tretopphøyde for å ikke bli oppdaget av tysk radar. En liten landsby kom til syne under oss hvor folk akkurat hadde våknet til live etter en lang natt. På en liten eng gikk det noen kuer å gresset og på veien kom det en mann syklende.
Også en bil kom kjørende mellom husene med en stor støvsky etter seg. straks etter var landsbyen langt bak oss og en liten trekledd høyde kom til syne cirka 600 meter unna. jeg trakk litt høyderor og farten åt den opp med en gang. Vi var nå rundt tretti kilometer fra kanalen, altså ca. fem minutters flyving. Jeg nesten berørte trærne, og flere ganger var jeg nær ved å krasje i høyspentmaster og . Vi fulgte elven Seine i et par minutter, og tre minutter senere, ved Le Havre ble vi møtt av kraftig sperreild. Vi hadde det virkelig hett men heldigvis utgjorde det ingen skade.... Endelig kom kanalen til syne og Franskekysten lå straks langt bak oss. Jeg så på klokken – den viste ti over syv. Vi hadde altså vært på vingene i ca. én time. Flyet var vinglete og vanskelig å fly, og flyegenskapene var nå kraftig redusert på grunn av de stygge flengene i venstrevingen. Dette gjorde det også vanskeligere å holde formasjonen.
Vi fløy fem minutter i taushet og bare lyttet til den avslappende og rolige summingen av de seks Merlinmotorene. Jeg tror vi alle tenkte på det samme, tapet av Mark hadde satt dype spor i oss alle. Jeg begynte å venne meg til det, vi hadde mistet mange flygere i løpet av de siste ukene. Det var like ufattelig hver gang. Jeg husket så godt Marks lystige humør og de dumme vitsene hans som ofte kunne være ganske irriterende. Jeg kom plutselig til å tenke på at jeg selv drepte. Hver gang jeg skjøt ned et tysk fly tenkte jeg ikke på at det satt en ung pilot bak spakene. En mann med familie og venner hjemme i Tyskland som ville sørge i årevis etterpå. Det jeg skjøt på var liksom bare en fæl nazistisk maskin som hadde til hensikt å drepe meg. I krig må du drepe for å ikke bli drept selv. Det var tyskerne som hadde startet denne sinnssyke krigen, og de måtte ta konsekvensene.....
Under meg til høyre fikk jeg øye på en liten fiskebåt som satt og duppet på bølgene. Mannskapet slapp alt de hadde i hendene og begynte og vinke og vaie med armene opp mot oss. Straks etter var fiskebåten langt bak. Litt etter kunne jeg endelig skimte en grågrønn kyststripe langs horisonten. "Good n’ old Elgland...."
*
Jeg landet på Biggin Hill med bare noen få liter igjen i drivstofftanken. Mekanikerne fikset flyet på en time og Spitten min var klar for nye oppdrag.