LAVANGREP PÅ V-1 UTSKYTINGSRAMPER
Mai 1944
kl. 4.00
Våren 1944 hadde de tyske V-1 bomber blitt en stadig økene trussel mot flere engelske byer. Også utenfor London var det flere byer som var blitt skadet av disse grusomme terrorvåpen. Det var derfor bestemt i den engelske overkommandoen at disse for enhver pris måtte settes ut av spill.
Det gikk rykter om at invasjonen i Frankrike måtte komme sommeren 1944. Og de samme områdene - Franskekysten - rommet også annet krigsmateriell som også var en stor trussel mot den kommende invasjonsflåte. Så det var derfor av betydning å få ryddet disse av veien. Det ble derfor opprettet en spesialskvadron utrustet med de nye Tempest MkV som skulle ta seg av dette oppdraget. De trente i flere uker på lavangrep på ødelagte lokomotiver som var utplassert på et jorde noen kilometer utenfor London. Her trente skvadronen tålmodig på presisjonsangrep.
En foto-Spitfire hadde tatt gode bilder av V-1 rampene, og disse ble nøye gransket av spesialister, som kom til den slutning at et ødeleggende angrep her kunne gjennomføres med stor presisjon - ved hjelp av det innsamlede billedmateriale. Briefingmøte var satt til den fjerde mai. Flygerne hadde ventet lenge på denne muligheten fordi tunge skybanker hadde hindret flyoperasjoner mot dette mål. Uken før hadde meteorologene meldt at skybankene ville lette. Den fjerde mai var skvadronen klar for oppgaven. Slik beretter major William Hunter om oppdraget:
Jeg og løytnant Robert Johnson satt og spilte sjakk mens vi ventet på at flyene skulle bli klargjort. Robert var en høy lyshåret skotte på 25 år, som snakket med typisk skotsk dialekt. Han var oppvokst i en liten landsby like ved Dundee, hvor hans far jobbet som kontorarbeider. Sigarettrøyken lå som et grått slør i luften. Thomas leste en bok - sikkert nok an de mange westernbøker han hadde studert i lange tider.
Kl. 04.45 kom opprasjons-sjefen inn i rommet. Vi fulgte etter han til briefing-brakka, men på veien bort gikk vi innom messa og fikk oss en kopp kaffe og en loffskive med syltetøy. Vi satt å diskuterte hovedlinjene i oppdraget, men detaljene ble fortalt i briefingrommet etterpå. Der ble vi undervist av en lubben liten engelskmann ved navn Colin Brown. Han forklarte oss litt om målene. Kl. 05.15 var vi blitt fortalt alle detaljer om målet og vi kunne gå.
Syv Tempest-jagerbombere med bomber montert under vingene, sto på en fin rekke foran kontrolltårnet. De så ut som mørke skygger der de sto i nattemørket. Jeg klatret opp i cockpiten og satt meg til rette. Så startet jeg motoren og en av bakkepersonellet dro vekk bremseklossen foran hjulene. Flyet skjøt fart bortover gressbanen og med ett var jeg i luften. Resten av skvadronen tok av, og vi la oss i den vanlige V-formasjonen mens vi passerte de hvite kalkklippene ved Englands kyst.
Kl. 05.45: .....vi fløy så lavt som mulig så vi ikke skulle bli oppdaget av tysk radar. Tynn, grå morgendis lå rundt oss som et røykteppe rundt oss mens solen reflekterte i tåken og himmelen ble forvandlet til en fontene av lys. Da vi nærmet oss franskekysten steg vi opp til 1000m. for å få oversikt over målet som lå i strandkanten under oss. Men tåken gjorde det vanskelig å navigere. Disen begynte langsomt å lette. Vi kretset rundt målområdet til tåken var borte og satt igang angrepet. Nå begynte luftvernilden å gi fra seg, og svarte dotter lå rundt oss som et nett.
BANG! En granat gikk av rett under vingen så flyet fikk seg en skikkelig dytt, men det viste seg å være helt okay. Jeg sukket lettet ut. Frank’s stemme hørtes engstelig over radioen:
Blå leder, er du OK?.... Og jeg forsikret han om at jeg var uskadd. Da vi omsider kom ut av flakkstormen fikk vi straks øye på V-1 rampene 50 meter unna et lite skogholt. Jeg ga ordre om å brekke av formasjonen og stupe ned mot målene. Ved siden av V-1 rampene var det stilt opp en tung 88mm luftvernkanon og 2 fire løpete 20mm automatkanoner som pepret opp mot oss med voldsom ildkraft. Sporlyset fór forbi cockpiten. Jeg satt å ventet på at en granat skulle rive opp vingen men sporlyset vek unna. I så lav høyde hadde jeg ikke sjanse til å få hoppet ut i fallskjerm. Plutselig fikk jeg øye på Peters Tempest ti meter ved siden av meg med hele høyrevingen revet tvers over. Den raste mot bakken som en brennende fakkel fullstendig ute av kontroll. Noen sekunder etter eksploderte den i et flammehav ca. 40meter fra rampene. Massevis av tyskere samlet seg rundt det brennende vraket men de gjorde ikke noe forsøk på å få slukket brannen. 30 meter over en av V-1 rampene slapp jeg bombene. Den ene bommet og traff i jorden cirka 15 m. unna, men den andre traff og ødela målet. Så var det Robert sin tur, han traff med begge bombene midt på rampen, og en diger eksplosjon slo i været. Jeg roste han og sa at det var bra gjort. Thomas prøvde også, men han måtte gjøre et nytt innlegg, og neste gang han prøvde traff han. Vi sirklet rundt målet helt til alle hadde sluppet sin eksplosive last. Plutselig hørte jeg major Richard Barker i radioen: fra rød3, fiendtlige jagerfly klokka 11 over oss!
Ganske riktig, fem Messerschmitt 109 fór mot oss. Jeg flikket flyet over på ryggen og satte stikka i magen så Tempesten stupte nedover mot skogen under meg med voldsom fart. G-kreftene presset meg tilbake i setet. Deretter fullt høyderor for å rette opp flyet igjen, og svingte rundt for å velge ut et mål. Jeg fikk øye på en Messerschmitt som lå i en skarp venstresving like over grantoppene. Jeg la meg etter den men fikk den ikke i siktet. Til slutt ble g-kreftene så sterke at det begynte å svartne for øynene mine, derfor måtte jeg slakke på svingen så jeg mistet tyskeren. Pokker heller! tenkte jeg. Plutselig hørte jeg Roberts stemme i radioen: blue leader, bandit on your tail...og i samme sekund kjente jeg den intense ristingen av prosjektiler som banker gjennom skroget. Panisk dro jeg stikka mot høyre og la den 6 tonn tunge Tempesten i en brå høyresving. Men tyskeren ga seg ikke, den hang som klistret på halen min. Fra høyresvingen flikket jeg flyet over på ryggen og prøvde å stupe fra den. Jeg rettet opp flyet ca. 10 meter over bakken og da merket jeg at ikke tyskeren hadde greid å følge etter, men jeg vred hodet i alle retninger for å se om jeg fikk øye på den - men den var ikke å se, men istedet fikk jeg øye på en Messerschmitt som fløy i tretopphøyde over skogen. Jeg regnet med at den hadde gått tomt for ammunisjon eller for lite drivstoff til å fortsette kampen og derfor prøve å flykte.
Jeg stupte ned mot den og fyrte av en kort skuddsalve på cirka 300m hold. Jeg traff den i høyre balanseror så den begynte å vingle litt og den mistet stadig høyde. Han fløy rett inn i siktet mitt, og lynkvikt presset jeg inn avtrekkeren så prosjektilene haglet ut av kanonløpene. Jeg traff den i motoren så motordekselet fløy av og en lang hale av svart røyk oste ut av motoren. Nå lå jeg bare 40 meter bak tyskeren og til slutt fløy jeg forbi han fordi jeg hadde for stor fart. Jeg svingte rundt for å finne Messerschmitten igjen og da jeg fikk øye på den, var den på vei til å nødlande på et jorde. Han fløy ca 10 m. over bakken. Jeg prøvde å treffe han med en kort salve men bommet. Der tok flyet bakken. Propellbladene flagret til alle kanter og gnistrene fløy og til slutt eksploderte hele flyet - så brennende vrakdeler fløy hit og dit. Da hørte jeg Thomas rope i mikrofonen: i got him! Han hadde nettopp skutt ned en tysker.
Men da oppdaget jeg en Messerschmitt som lå på halen hans, mens den fyrte av en rekke salver som traff Thomas’ fly i motoren. Flammene begynte å slikke bortover skroget og han mistet høyde. Jeg steg opp mot tyskeren men før jeg fikk han på skuddhold hadde han gitt Thomas nådestøtet. Tempesten hans for mot bakken med halve høyrevingen revet tvers av. Ca. 500 m. over bakken fikk heldigvis Thomas kastet seg ut i fallskjerm. Han landet et par hundre meter fra et lite bolig-område. Messerschmitten flyktet inn i skyene, men jeg fulgte ikke etter han. Litt etterpå fikk jeg øye på Robert like over vannflaten på halen av en tysker. Jeg stupte ned mot dem for å hjelpe Robert med å skyte mot tyskeren. Når jeg kom på skuddhold fyrte jeg av en liten salve som traff tyskeren i sideroret og like etter slang Robert en lang en som traff flyet i propellen. Motoren stoppet og flyet gikk i bakken. Jeg la flyet i en slakk venstresving. Enda en tysker hadde kommet seg på halen min. Han fyrte av en salve som streifet den høyre vingen min, men da dro jeg av all gass så Messerschmitten fór forbi meg. Da ga jeg full gass igjen og fikk tyskeren i siktet. Jeg presset inn avtrekkeren men all ammunisjonen var oppbrukt. Søren heller, tyskeren var så nær at jeg kunne spytte på han. Så trykket jeg inn avtrekkeren på nytt men til ingen nytte. Motvillig brøt jeg av og svingte vekk. Tyskeren hadde tydeligvis også brukt opp all ammunisjonen for han stakk av. De to Messerschmittene som var igjen hadde vist også fått nok - for de rømte også sin vei.
Vi la oss i en ny V-formasjon og satt kursen hjemover. Jeg ble sår i nakken for jeg måtte vri hodet i alle retninger på utkikk etter flere fiende-jagere, men heldigvis møtte vi ingen. Da kom jeg til å tenke på Frank. Han var en hyggelig mann full av humør. Han hadde alltid en vits å fortelle. Det var ufattelig at han nå var død. Thomas hadde i hvert fall kommet seg ut i fallskjerm. Denne krigen var forferdelig. Nazistene må knekkes!
Syv minutter etter, var vi endelig over England, men tåken hadde drevet inn fra havet så den lå tett i flyplassområdet som vanskeliggjorde innflygningen. Vi tok ikke sjanse på å prøve å lande, så vi ble beordret om å fly til Duxford - for der var vist ikke tåken noe problem. Da vi kom frem hadde jeg nesten ikke noe drivstoff igjen i tanken, men jeg hadde heldigvis akkurat nok. Jeg la Tempesten i landingsposisjon, dro av gass og tok ned hjul og flaps. Der tok hjulene runwayen. Jeg rullet bortover og taxet inn på gresset og klatret ut av cockpiten og hoppet ned. Det var rart å sette føttene på engelsk jord igjen.
Etterhvert landet de andre i skvadronen i tur og orden. Jeg hadde noen hull i skroget men ingen store skader. Enda et vellykket oppdrag var gjennomført, men det var trist å tenke på at enda noen av oss manglet.....