ANGREP PÅ TYSK FLYPLASS   

Mai 1944

Solen skinte og det var en strålende dag for et tokt. Kl 10.00.: Jeg og min skvadron ble innkalt til briefing. I briefingrommet var det et kart som viste hvor vi skulle fly. En høy og kraftig skotte forklarte oss litt om målet med dyp, grov aksent. Etter briefingen gikk vi ut til Spitfire jagerne som sto på rekke og rad ute på gresset. vi klatret inn i cockpitene. Og startet motorene. Jeg ga full gass og skjøt fart bortover runwayen med en voldsom fart. Og der var jeg i luften. Vi la oss i formasjon. Ti minutter senere: når vi var halvveis over kanalen møtte vi en skvadron på ti Typhoon jagere. Vi fløy så lavt vi kunne for at tyske radarer ikke skulle få oss på skjermen. Vi fløy faktisk så lavt at vi måtte dra høyderor for å ikke krasje i skip.

 Vi så rundt oss hele tiden og plutselig så jeg en enslig Junkers 88 ca 3000 fot foran oss og1000 fot over oss. Jeg medte det i radioen. Vi kom nærmere og nærmere tyskeren og nå var vi var 500 meter fra den fikk vi fikk den i siktet og pepret etter den. Jeg traff den i vingen og Billy traff den i høyre motor. Han skjøt den igjen og da begynte Junkersen å spinne og den gikk i vannet. Så fløy vi inn i riktig kurs igjen. Fem minutter gikk og nå kunne vi se havnområdet. Når vi kom enda nærmere startet et vilt flakk-helvete. Jeg kjente lufttrykket av granater som sprengte like ved flyet. Billy ble truffet av en granat rett i vingroten. Hele vingen ble revet av. Og flyet gikk i spinn, Men heldigvis hoppet han i fallskjerm. Vi fortsatte inn over Tyskland og der kunne jeg se den tyske flyplassen. Vi stupte ned mot den mens Flakken pepret vilt. Jeg siktet meg inn på en parkert FockeWulf 190 og skjøt en lang salve. Hele flyet sprengte i filler. Et kaos av brannbiler og bakkepersonell samlet seg rundt det brennende vraket.

 Jeg sirklet rundt flyplassen for å velge ut et fly til. jeg valgte en FockeWulf som var i ferd med å ta av. Jeg fikk den i siktet og skulle akkurat til å skyte da jeg kjente risting av granater som slo inn i flyet. Jeg gjorde en brå venstresving og dro stikka i magen. Jeg så inn i speilet som sto på utsiden av cockpiten. En FockeWulf hang seg på halen min bare 50 meter fra meg. Jeg svingte for fullt mot venstre og siden en Spitfire svinger bedre enn en FockeWulf fikk jeg den av halen min. Den FockeWulf’en måtte ha tatt av fra en annen flyplass. Hvis den hadde tatt av fra denne flyplassen ville vi ha sett det. Da hørte jeg: Jeg fikk`n!

 Det var Frank som hadde fått has på tyskeren. Nå kom Mosquitoene som skulle bombe flyplassen. De fikk en varm velkomst av luftvernskyts som haglet opp på dem. Jeg stupte ned mot flyplassen nå som jeg hadde sjansen. Alt flakk pepret på Mosquito’ene så jeg hadde en glimrende sjanse til å gjøre et angrep. Jeg siktet meg inn på et flakkbateri og pepret løs. Jeg traff og det sluttet å skyte. Noen Mosquitoer ble skutt ned men de fleste kom seg igjennom flakk-regnet. Plutselig så jeg femten Messerschmitt 109G stupe mot oss jeg ropte til de andre: pass på 15 Me 109 stuper ned mot oss! En tysker hang seg på John`s fly og pepret etter han. Tyskeren traff han mellom bensintanken og cockpiten. og En lang hale av svart røyk hang etter Spitfire’n hans. Rasende fløy jeg etter Messerschmitten, jeg skjøt - men bommet. Mesersschmitten hadde oppdaget meg og stupte ned mot bakken. Jeg flikket flyet over på ryggen og stupte etter. Jeg fikk Me`en inn i siktet igjen og skjøt en kort salve. Flyet begynte å ryke. Tyskeren gjorde en tabbe. Han la flyet sitt i en sving.

Min Spitfire kan med største letthet holde en Messerschmitt i sving. Men plutselig flikket han over på ryggen, stupte ned og ble borte. Frank lå på halen av en tysker og pepret. Og til slutt sprengte hele flyet i filler. Plutselig var alle Messerschmittene forsvunnet. De hadde sikkert flyktet p.g.a. tomme ammunisjonsbokser. Vell vell vår jobb var i hvert fall gjort. Det var på tide å sette kursen hjemover.

Vi fløy oppunder skydekket for å gjemme oss for flakk. Etter fem minutter følte vi oss trygge. Men vi så rundt oss hele tiden. Vi så et fly som vi trodde var en Mosquito. Men når det kom litt nærmere så vi at det var en tysk Messerschmitt 110. Vi var cirka 100 meter fra den. Jeg fikk den i siktet og skjøt, og Me`en begynte og ryke.Men plutselig så jeg ni FockeWulf 190 stupe ned. 110`en var altså en "lokkedue". En FockeWulf gikk til angrep på Frank. Jeg la meg etter den igjen og begynte å pepre. Jeg traff den ett sted bak cockpiten. Jeg skulle til å skyte på nytt men da hørte jeg: blå tre bryt! Men for sent rakk jeg å reagere - prosjektilene slo inn i flykroppen. Jeg brøt over til venstre og dro fullt høyderor. FockeWulfen hadde ikke sjanse til å holde meg i svingen. Frank hadde heldigvis fått ristet av seg tyskeren.

Litt under meg kunne jeg se Robert’s fly rase mot vannet med en diger ildhale etter seg. jeg ropte at han skulle hoppe men til ingen nytte. Når jeg kom litt nærmere kunne jeg såvidt se noe rødt i cockpiten. Da skjønte jeg hvofor han ikke hoppet. Plask! Der tok flyet vannet.Hittil hadde vi mistet to fly og et var skadet. Jeg fikk igjen øye på en FockeWulf - jeg la meg etter den og trykket inn avtrekkeren, men da oppdaget jeg at jeg ikke hadde mer ammunisjon. Typisk tenkte jeg og meldte det ifra på radioen - nå fløy vi opp over skydekket sammen med de andre for å gjemme oss. Vi moret oss med å snitt-fly skytopper. Etter noen minutter fløy vi ut av skyene igjen. Jeg så på høydemåleren. Vi fløy i ca 3000 fot over vannet.

Litt etterpå: Bare noen minutter igjen til Englandskysten. Solen blendet meg forferdelig. Etter tre minutter kunne vi endelig se kysten. Og det tok ikke lang tid før vi fløy over engelsk jord. Nå følte jeg meg hjemme. Fullt av jorder, veier, og landsbyer som lå under oss. Der så vi fly plassen foran oss - men midt på runwayen var det et stort brennende vrak. Det var en Halifax som hadde krasjet. Vi sirklet rundt flyplassen og ventet på at vraket skulle fjernes.

Men nålen på bensin måleren krøp nærmere og nærmere null. Til slutt fikk vi denne melding fra tårnet: ``Fly til Norholt flyplassen. Det ser ut til at det kommer til å ta lang tid før vi for fjernet vraket. Jeg satte derfor kursen mot Norholt, og det tok ikke lang tid for plassen var bare noen kilometer borte. bensinmåleren sto nå på null men motoren gikk fortsatt. Akkurat -- -- der så jeg flyplassen, og jeg tok av litt gass, fikk hjulene ned og ga full flaps. Der kjente jeg hjulene traff bakken. Når flyet stoppet hoppet jeg ut av cockpitten og løp bort til en mann som hadde sett at vi landet, og fortalte han hvorfor vi måtte nødlande på jordet hans. vi kom oss hjem til North Weald i en Jeep.